Jeg orker ikke mer snart

[Anonym bruker]

Må bare får det ut et sted.

 

Jeg er så ensom. Er alene med sønnen min på 4 år. Det var menigen at faren skulle bo her i nærheten da vi flyttet hit, men etter et halvt år flyttet han lenger bort. Så nå bir vi på hans hjemsted, mitt er ikke så langt unna, men jeg har ikke familie i "nabolaget". Jeg ønsker å kjøpe leilighet, men det ser ikke ut som at det kommer til å gå i orden med det første. Trives i jobb, og har noen kollegaer som jeg er med av og til, ellers har jeg to venninner i nærheten som jeg møter en til to ganger i måneden.

 

I sommer har jeg hatt en del tid for meg selv, jeg har måtte jobbe og sønnen min har måtte ha fri fra bhg, derfor har han vært på ferie uten mg. Da har det gått opp for meg hvor alene jeg er her. Ingen har kunne møte meg i helgene eller på kveldene. Nå har bf møtt en dame, og egentlig så bryr jeg meg ikke om det, vi har et greit forhold, men jeg kjenner likevel at jeg blir lei meg fordi det ikke skjer meg. Han er også kortere mot meg, og jeg føler veldig på at jeg ikke en gang er god nok til et hygglig svar på sms ang henting og levering, noe som pleier å være uproblematisk.

 

Jeg har ikke muligheten til å bli kjent med noen, ikke de jeg er venner med vil/kan møte meg heller. Jeg har mistet selvbildet helt og føler meg bare masete med en gang jeg tar kontakt med de jeg kjenner og får et nei. Ser også at jeg aldri kommer til å møte en ny mann når jeg er i min situasjon, hvem vil vel møte en alenemor som bare må være hjemme? Føler meg også stygg og kjedelig og orker ikke å prøve i frykt for å bli avvist. og uansett, hvor skal man møte noen? Nett har jeg prøvd og det gikk ikk bra.

 

Tenker litt på å flytte hjemover, men vet jeg ikke vil trives der. Det eneste positive med det er at mine foreldre kunne hjulpet meg litt mer så jeg kom meg ut litt mer enn jeg gjør nå. Går og tenker på dette hele tiden og er bare lei meg. Er redd jeg aldri kommer til å slutte å være lei meg. Elsker sønnen min over alt på jord, og gjør alt for han, men når han har lagt seg, sitter jeg bare og gråter fordi det ikke er noen sammen med meg her. Ikke en gang ei venninne. Burde jeg da flytte til et sted jeg ikke vil trives, eller leve i håpet om at det blir bedre her?

Anonymous poster hash: 70b59...2a9

[Anonym bruker]

Jeg pleier ikke svare så mye her, men det var noe med deg som gjorde at jeg ville komme med en innvending. Jeg synes ikke du bør flytte til et sted du vet du ikke il trives. Sønnen din har fått relasjoner i barnehagen, og å flytte kun for å få litt mer barnevakt... Veeel, jeg ser den litt, men mener uansett ikke det er verdt det. Trives du der du er, så bygg på det du har. Eventuelt skap noe helt nytt. Nå er sønnen din akkurat så stor at han begynner å nærme seg "aktivitetsalder". Plutselig kan han bli med på et fotball-lag, turn, svømming, friidrett e.l. Det er undervurdert hvor lett det er å komme i kontakt med andre pga barna. Jeg er en person som føler jeg har "mine venner", og ikke vil ha fler (man skal jo ha tid til de også). Men nettopp pga idrett, har vi blitt kjent med foreldrene til en annen gutt som går der. Vi prøvde å holde dem på avstand i starten, tenkte at dette har vi ikke tid til... Men pga at de ikke presset seg på, men tok litt initiativ innimellom om sønnen vår ville komme på besøk (vi fulgte opp så besøka ble annenhver gang hos oss/de), så fikk vi kontakt med de likevel ved henting/levering. Det begynte i det små, men nå er dette foreldreparet noen vi tenker aller først på når vi skal be noen med på noe. For det kommer til et punkt i livet hvor barna betyr så og si alt, så bare det at barna våre trives så godt sammen, så har vi blitt "tvingt" til å bli mer kjent tross tidsklemma. Og for noen ålrighte folk!!! Gutten din er 4 år, det er da dette begynner. Vår er 6 år nå, og vi har fått utrolig mange nye bekjente de siste par åra bare pga at vi har prøvd å finne ut hvilken idrett/aktivitet sønnen vår liker å holde på med. Da har vi prøvd en (maks to) ting i uka sammen med barnet, og jeg vedder på at veldig mye kommer til å åpne seg for deg også fremover! Plutselig er han skolebarn, og da er det enda flere barn å pleie kontakten med Det er viktig med engasjerte foreldre, det er et stort pluss for barnet ditt, samtidig som det får deg ut av ensomheten Masse lykke til.

 

Anonymous poster hash: cab8e...6a1

[Anonym bruker]

Kan jeg spørre hvor du bor sånn ca?

Anonymous poster hash: ad033...91e

[Anonym bruker]

Jeg bor på Østlandet.

Anonymous poster hash: 70b59...2a9

[Anonym bruker]

Er i en ganske lik situasjon som deg selv. Kanskje bare hakket "verre" om du vil se negativt på det

Men det ordner seg for snille jenter..

Noe mer spesifikt enn Østlandet? Bor i Akershus selv

Anonymous poster hash: 8f166...97d

[Anonym bruker]

Jeg og er i nesten lik situasjon. Har kun ei veninne her, men finner på noe en eller to ganger i mnd. Jeg har mann da, så da blir jeg jo ikke alene på samme måten. Er nok ikke så sosial av meg, for synes ikke det er så lett å få nye venner

Anonymous poster hash: ad033...91e