dere som har mistet. .

[Anonym bruker]

Tenker først og fremst på dere som har mistet et foster i 1 eller 2 trimester. Hvor lenge etter at du mistet, tenkte du på det barnet du aldri fikk?

 

Jeg mistet for 3 uker siden, å jeg tenker på det nesten hele tiden. Vil det slippe taket mer etterhvert? Vil tapet bli lettere? Er det normalt å tenke (har ikke barn fra før) at jeg aldri kommer til å bli mamma

 

Hilsen ei som mistet i uke 14.

 

Anonymous poster hash: 104ae...d55

[Anonym bruker]

Uff jeg beklager at du måte gjennomgå det, det er virkelig ikke morsomt. Jeg mistet i uke 9 og å vite hvordan fostret hadde utviklet seg til da er noe å gråte litt av, men jeg fikk beskjed om at jeg spontanaborterte fordi det var noe galt med barnet, det er vanligvis da kroppen støter det ifra, så på en annen måte var det egentlig greit at det skjedde slikt. Nå har jeg en sønn fra før så jeg tror du skal ta det helt med ro, du blir nok mamma en gang, du var bare litt uheldig denne gangen, og du er absolutt ikke alene. Du kommer til å komme deg over det, men i mellomtiden så prøv å ikke tenke på det, selv om det kan være vanskelig. Lykke til videre!

Anonymous poster hash: e6cd6...ad7

[Anonym bruker]

Første gang jeg ble gravid, så mistet jeg i uke 9. Jeg gråt og gråt og gråt! Var kjempe lei meg, og ingenting var gøy lengre! Jeg tenkte hele tiden "at nå skulle jeg egentlig ha vært gravid".

 

Jeg måtte i tillegg vente noen mnd på å prøve å bli gravid igjen, fordi legene gjorde en feil under utskrapningen. Helt forferdelig å vente slik.

 

Men så kunne vi endelig begynne å prøve igjen, og da satt spira på første forsøk! Jeg var såååå glad

 

Du kommer også helt sikkert til å bli mamma en dag. Jeg var ikke så redd for at jeg ikke skulle bli gravid igjen, men venninna mi som også mistet sin første, var veldig redd for det. Hun tenkte mye på om hva hvis hun ikke kunne få fler. Men det kunne hun Så vil tro det er vanlig å tenke slik også.

 

Nå sitter jeg her gravid med nr. 5! Har hatt en spontan abort til mellom nr.3 og nr.4. Men da var det lettere å takle synes jeg. Jeg tenker at de spontanabortene jeg har hatt, var det nok en grunn for. At babyene ikke var friske. Og hadde det ikke vært for SAene så hadde jeg ikke hatt de fantastiske barna jeg har idag!

 

Men jeg skjønner at det er vanskelig å tenke slik akkurat nå, at det er en grunn til det...Men vil gi deg en god klem, dette kommer til å ordne seg <3

Anonymous poster hash: 388f2...d58

[<3 + <3 + ?]

Jeg mistet tidligere i vinter (MA), og ble gravid igjen raskt etterpå. Er nå 20uker :-)

Jeg tenker fortsatt på det, men det gjør ikke vondt lenger. Jeg vil jo aldri glemme det, men det blir mindre "viktig" etterhvert.

 

Stor klem til deg, og lykke til med videre prøving

[Anonym bruker]

Tenker først og fremst på dere som har mistet et foster i 1 eller 2 trimester. Hvor lenge etter at du mistet, tenkte du på det barnet du aldri fikk?

 

Jeg mistet for 3 uker siden, å jeg tenker på det nesten hele tiden. Vil det slippe taket mer etterhvert? Vil tapet bli lettere? Er det normalt å tenke (har ikke barn fra før) at jeg aldri kommer til å bli mamma

 

Hilsen ei som mistet i uke 14.

 

Anonymous poster hash: 104ae...d55

Jeg mistet i vinter, og kom psykisk over det ganske fort. Det var sikkert lettere siden jeg hadde barn fra før. Men i dag er termindatoen her, og det er rart. Er heldigvis gravid igjen, ellers hadde nok det vært en veldig vanskelig dag. Lykke til til deg, det kommer helt sikkert nye muligheter for deg også! Og når vi sitter der med barna våre, så er vi nok glade for at det er akkurat dem vi har fått :-)

 

Anonymous poster hash: 6ff0e...e76

[LillaGorilla♥♥]

Jeg har mistet 3 ganger, en gang ca uke 8, så ca uke 6-7, og til sist i uke 14- da hadde fosteret vært dødt i en uke.

Den første gangen var jeg nok ikke så bekymret. Det var jo leit, men jeg tenkte som så at det er sånt som skjer, og at mange opplever det samme. Andre gangen ble jeg redd for at jeg ikke skulle kunne få flere barn, og siste gangen var ganske så tøff siden jeg måtte gjennom medisinsk behandling for å få babyen ut, og jeg så den når den kom.

 

Dette var mellom barna mine, så jeg hadde altså et barn fra før da dette skjedde. Dermed hadde jeg jo greid det en gang, så håpet var jo der om å få det til igjen. Likevel var jeg jo engstelig etter 3. gangen, og som sagt var det ganske tøft både mentalt og fysisk, det siste siden jeg også mistet fryktelig mye blod og var rimelig nedbrutt fysisk i lang tid etterpå. Og jeg tenkte på den siste en god stund, siden den var som en liten voksdukke og veldig livaktig. Det var også spesielt å tenke på at man kan ta ordinær abort så tett opptil der jeg mistet, og hvor store fostrene faktisk er da.

 

Jeg fikk utredning etter den siste, men det var ingenting galt med meg. Og året etterpå var jeg gravid igjen, med en liten mann som nå er 5 mnd gammel.

 

Ønsker deg lykke til, håper det klaffer snart!

[Anonym bruker]

Jeg har mistet i MA to ganger. Hhv i uke 18 og uke 10 (begge fostrene var døde rundt uke 5). 

Første gangen brukte jeg godt over halvannet år før jeg klarte å leve skikkelig igjen (den gangen fosteret skulle vært 18 uker). Jeg fikk flere sammenbrudd etterpå, og måtte til psykolog. Fikk intense selvmordstanker osv. Andre gangen var det lettere, jeg var veldig forberedt. Men det var tungt likevel. Et år senere ble jeg gravid igjen, og nå har jeg ei tulle på fem måneder som leker på babygymmen akkurat nå 

Fremdeles tenker jeg på fostrene jeg mistet. Jeg tenker ofte at jeg egentlig skulle vært trebarnsmor. 2010, 2012, 2013... Jeg savner dem jeg aldri har møtt. Jeg undres kjønnet deres, personligheten, interessene, utseende... Jeg prøver å ikke tenke på det som kunne vært, og heller fokusere på det som faktisk er, men av og til er jeg nødt til å stanse opp, og dagdrømme om hvordan ting kunne vært om barna mine var blitt født. 

Kondolerer, det er vondt å miste, og jeg har ingen råd til deg, annet enn å gi det tid. 

Anonymous poster hash: 7043e...227

[Anonym bruker]

Har hatt to spontanaborter så langt mens vi prøver på nr 3, den ene svært tidlig, og den andre i uke 8. Hadde hatt litt mer tid til å tenke på at det var en lillebror- eller søster på vei den andre gangen, men egentlig ikke tatt det særlig tung - bare blitt mer og mer bekymret for at vi ikke skal få det til denne gangen. Men det føles jo litt rart når tre av veninnene mine har fått barn nr 3 nå i de tider da jeg egentlig skulle hatt termin med min...

Anonymous poster hash: 7f3a4...c85

[Anonym bruker]

Jeg tenker på den babyen vi skulle hatt i mai, var da 7 uker. Fikk positiv test forrige mnd, men kvelden etterpå skjønte vi det ikke hadde gått nå heller. Men vi har ei fra før, og det hjelper oss er verre for dem som ikke har noen fra før, selv om det er vondt. Lykke til

 

Anonymous poster hash: 887f1...fb6