Fødselsdepresjon, noen erfaringer?

[Anonym bruker]

Er det noen som kan dele sin erfaring? Hvordan artet det seg? Hvordan fungerte du i hverdagen og med babyen? Fikk du hjelp og hva slags? Hvordan gikk det i forholdet med mannen? På forhånd tusen tusen takk, det betyr mye for meg.

 

Anonymous poster hash: d3396...346

[Anonym bruker]

Jeg følte meg uendelig sliten, hadde ikke overskudd eller lyst til noen ting. Hadde bare lyst til å snu ryggen til alt og sove, ikke stå opp om morgenen.

 

Men hadde en 2-åring og en baby og ta meg av så opp måtte jeg jo. Barna hadde det bra, mye går på instinkt og jeg satte min ære i at barna skulle få dekket alle sine behov. Men jeg var helt tom innvendig, følte ingenting, orket ingenting, ville ingenting.

 

Var helt usosial, var ikke med på noen ting, møtte ingen, var bare hjemme.

 

Følte ingenting for mannen min, hadde ikke sex, avviste all nærhet.

 

Ønsket på det verste å bli alvorlig syk, tenkte at det måtte være så deilig å bli låst inne på et isolat på sykehuset med en smittsom sykdom eller noe, selv kreft hadde blitt tatt imot meg glede bare for å slippe unna. Drømte om å sette meg på toget og reise fra alt sammen, ta inn på et hotell og bare være der alene..

 

Snakket ikke med noen om dette, søkte ikke hjelp og fikk derfor heller ingen hjelp.

 

Men kom til et punkt hvor jeg tenkte at dette er livet mitt, er dette sånn jeg vil leve det? Fikk mannen til å ha ungene mer og stakk til skogs, gikk lange turer i skogen og lyttet til fuglekvitter og lot tankene fly. Ble anpusten og svett, kjente hjertet slå og at kroppen levde. Ble sakte men sikkert i bedre form, nøt turene mer og mer, gikk ned i vekt og følte meg mer vel med meg selv (hadde 10 kg pluss etter trøstespisingen).

Følte jeg langsomt våknet fra dvalen og plutselig gikk jeg der i skogen og følte meg bra, kunne smile når jeg hørte en fuglelyd osv.

 

En dag jeg gikk i skogen fikk jeg en intens følelse for mannen min, tenk så herlig han er som har stått fjellstøtt ved siden av meg dette året som jeg bare har avvist han. Aldri sviktet, aldri krevd mer enn jeg kunne gi, bare vært klippen i tilværelsen. Jeg ble helt nyforelsket igjen, han er jo fantastisk.

 

Jeg begynte å jobbe igjen etter permisjonen, ble mer sosial og våknet fra dvalen eller hva man kan kalle det. Det tok litt tid, og jeg måtte jobbe aktivt med meg selv både fysisk og psykisk, men jeg ble meg selv igjen

Anonymous poster hash: 7c6f5...f62

[Anonym bruker]

Jeg opplevde aldri den store gleden ved å se babyen etter fødsel, var mest glad for at fødselen var over. Følte aldri at jeg klarte å knytte noen bånd til eller bli ordentlig glad i babyen. ALT var et ork og slit. Jeg var bare hjemme nesten første halvåret. Synes det var veldig tiltak bare det å skulle kle på babyen å gå ut. Følte meg konstant sliten  og at jeg aldri hadde fri.

Søkte hjelp hos psykolog etter syv mnd. Dette gjorde jeg selvom jeg ikke hadde tro på at det kunne bli bedre, fordi jeg visste at min depresjon er skadelig for babyen. Jeg merket fremgang for hver gang hos psykolog.Vil absolutt anbefale deg på det sterkeste å søke hjelp. Da vil du få hjelp til å komme deg ut av det negative (selvom det virker usansynlig nå) og depresjonen vil vare kortere. Bra for både deg og babyen.

Første gang jeg gledet meg til å være med barnet mitt fordi det var ferie i barnehagen var påsken da han var 1,5 år. 

I tillegg til at psykologen har hjulpet meg å snu tankemønstre har det helt klart hjulpet masse for meg å få mer søvn. Periodene da jeg sov mer var jeg mye bedre psykisk også. Så litt alenetid + nok søvn er gull verdt. Min baby sov sjelden i lengre perioder om gangen de første mnd. Man bør ha minst 4 timer sammenhengende søvn.

Jeg la ikke på meg noe ekstrakilo under svangersskapet, men gikk opp ti kilo på året jeg gjikk hjemme. 

 

Det var godt å begynne i jobb igjen å komme meg litt vekk fra tankene mine som jeg hadde da jeg hadde tid til å tenke på dem. Pluss å få litt avstand fra barnet, slik at jeg rakk å savne. 

Anonymous poster hash: 625cf...9da

[Anonym bruker]

Jeg ble sykemeldt for en kortere periode, og faren overtok hovedomsorgen for babyen i disse ukene da jeg ikke var i stand til å ta meg av barnet. Tenkte mye stygge tanker om barnet og følte meg mislykket som mor, kone og kvinne. Det hjalp også ekstremt mye å få begynne å jobbe igjen slik at jeg kunne få bruke hjernen på en annen måte, komme meg ut av isolasjonen og den ensformige hverdagen og rakk å savne barnet.

Anonymous poster hash: 28085...5a6

[Anonym bruker]

Husker at jeg ikke kjente noe glede for babyen da han ble født, ville ikke ha han hos meg, orket/klarte ikke å bade han, stelle han skifte bleie på han de første to ukene. Hadde mannen hjemme i to mnd etter fødselen da jeg ble sykemeldt for å forebygge depresjon, men den kom alikevell. Følte det som et overgrep å måtte amme, hatet det. Hatet å høre lille gråte og ville ihvertfall ikke trøste han. Ellers presset jeg meg ut på barseltreff ukentlig for å ikke gå helt under. Syns det var et fryktelig slitsomt fordi alle fortalte hvor fantastisk det var å bli mor, og jeg kjente meg absolutt ikke igjen i det de sa. Skrek babyen ute på barseltreff var det bare å skynde seg hjem fordi jeg var sikker på at jeg ikke klarte å trøste han. Ellers følte jeg meg helt tom innvendig. Kjente ingen glede for noe. Mannen fridde og vi kjøpte ny leilighet, men jeg følte ingenting. Møtte heller ingen av mine egne venner mens jeg var i perm, orket ikke følte meg konstant sliten og tiltaksplan. Mine gamle hobbyer ble et slit og jeg orket ikke å drive med det. Jeg elsker egentlig å shoppe, men fant ingen glede i det heller. Jeg tenkte også at det "beste" hadde vel vær å bli syk og kanskje dø. Ble litt misunnelig på de som var dødssyke faktisk. Men ting snudde rundt den tiden jeg skulle tilbake på jobb. Følte 10 kg ble tatt vekk fra skuldrene mine ble mer sosial og følte meg endelig fri igjen. Mange av de vonde tankene er nå borte. Jeg gikk også til psykolog 3 ganger og fikk snakket ut litt, det hjalp endel. Mannen min var også en enorm støtte. Uten han og hans forståelse hadde det ikke gått.

 

Anonymous poster hash: 8d7c8...617