Tror jeg er i ferd med å bli paranoid, langt

[Anonym bruker]

Føler at det meste går rett til helvette. Forholdet mellom mannen og meg er ikke av det beste slaget. Vi fungerer sammen på et vis, men føler vi balanserer på et stup.

Sånn har jeg det med barna også. Yngste er pappagutt og det er bare pappa som gjelder, meg overser han så lenge pappa er i nærheten. Eldste som er i slutten av tenårene har jeg alltid hatt et bra forhold til, men nå føler jeg at han fjerner seg mer og mer fra meg. I går var han direkte ufin på tlf.. Mulig det var fordi han var hos faren og han nok sikkert var i nærheten. Ble faktisk også potte sur fordi jeg ikke vil kjøre nesten 2 timer (frem og tilbake) for å hente han sent i kveld. Dro på en tur med faren sin i går og er tilbake i kveld. Da kommer dem med tog inn her i byen vi bor. Men siden han ikke gadd å ta med hele baggen sin i går så må han videre med tog til faren for å hente baggen og mente da at jeg skulle hente han. Jeg skal opp kl. 6 dagen etterpå, sliter med nattesøvnen pga. smerter og er utslitt når jeg kommer hjem fra jobben. Mannen min sykkler til og fra jobb, og jobber lange dager så han er ikke hjemme før ca. kl. 20 i kveld. Faren til sønnen min jobber ikke. Fikk sur sms fra sønnen senere på kvelden om at han ble kjørt hjem.

 

Har ikke veldig mange gode venner, egentlig bare et par men disse ser jeg skjelden. Hun ene bor 50m bort i gata og hun andre 15 min. unna med bil. Kanskje disse ikke er så gode venner alikevel siden dem skjelden tar kontakt. Er ikke sånn at jeg kontakter dem hver uke heller, men som regel er det meg som står for kontakten.

 

På jobben føler jeg meg også utenfor fellesskapet. Jeg er grei og ha når det er noe folk trenger hjelp til.  Gruver meg fælt til hun ene går ut i permisjon for hun er en av to jeg føler jeg har kontakt med.

Føler meg så "anderledes" enn de fleste andre, at jeg ikke får kontakt med folk. Klenger ikke, er smilende og blid og alltid tilgjengelig for dem. Men likevel føler jeg at det er noe som ikke er som det skal. Føler at det her kreves at jeg skal være "rund i kantene" men det gjelder ikke arb.giveren.

 

Jeg snakker skjelden om sykdommene mine. Kun når noen spør meg direkte om noe som har med dem og gjøre. Liker ikke å vise at jeg har store smerter. Tar meg egentlig ut på jobben for så å kolapse hjemme.

 

Akkurat nå føler jeg at jeg ikke passer inn/hører hjemme noen steder. Ikke hjemme, vennene mine eller på jobb. Har lyst til å bare grave meg ned og bli der.

 

Familien min bor 150 mil unna. Faren min har jeg brutt kontakten med. Han er psykopat og har hersket over meg i 34 år før jeg fikk nok og ikke fant meg i fanskapen hans lengre.

 

Hvordan skal jeg komme meg ut av dette, vil jo ikke ha det sånn, vil være "normal"?

 

 

Anonymous poster hash: c236d...482

[Gjest Antarctica]

Du er ikke paranoid, men kanskje du er i ferd med å bli utbrent? Syns det høres ut som om du har et veldig slitsomt liv akkurat nå, og er i en sårbar posisjon. Søk hjelp. Og snakk ut med mannen og den store sønnen din, han er gammel nok til å forstå at man skal ta hensyn.