2 åringen min liker meg ikke lengre :-(

[Anonym bruker]

Plutselig over natten endret hun sin oppførsel mor meg. Og nå de siste to ukene har hun ikke ønsket å være samme med meg lengre, bare dytter meg vekk og vil være hos pappaen sin eller besteforeldrene :-(

 

Før var hun ei skikkelig mammajente, så jeg aner ikke hva som har skjedd. Før sa hun gjerne: åh mamma, bestevennen min. Elsker deg. Men nå går det bare i: nei, mamma, gå vekk. Dumme mamma, bort. Hun er bare 2 år og 1 mnd.

 

Skjønner ikke hva som har skjedd med forholdet vårt. Det kjennes så vondt i mammahjertet mitt :-(

 

Anonymous poster hash: 829b1...334

[Anonym bruker]

Kanskje en form for løsriving. Du har nok ikke gjort henne noe galt, og du må bare fortsette å være en som hun vet hun kan stole på og som alltid vil være der for seg Det går over.

Anonymous poster hash: d0f61...845

[Anonym bruker]

Vet ikke hvordan så små barn drømmer, men kan hun ha hatt en drøm om deg der du gjorde noe hun ikke likte? Ettersom det endret seg så brått?

 

Anonymous poster hash: 03186...c30

[Gjest Antarctica]

Her tror jeg endelig det er på tide med replikken: "it's not you, darling, it's me!"

Eller en annen klassiker: "I need more space."

 

Dette handler ikke om deg eller en dårlig relasjon, men om et lite menneske i en modningsprosess. Nå er det selvstendigheten som skal modnes. Gled deg over å se henne ta steg for steg mot et liv som individ!

[Anonym bruker]

Jeg skjønner bare ikke hva det er som har skjedd. Når hun våknet i dag tidlig, gikk jeg for å ta henne opp av senga, men da hylte hun bare etter pappaen sin og ba meg gå bort. Jeg er kjempelei meg :-( hi

 

Anonymous poster hash: 829b1...334

[Anonym bruker]

Jeg skjønner bare ikke hva det er som har skjedd. Når hun våknet i dag tidlig, gikk jeg for å ta henne opp av senga, men da hylte hun bare etter pappaen sin og ba meg gå bort. Jeg er kjempelei meg :-( hi

 

Anonymous poster hash: 829b1...334

Vel, sånn gjør begge mine også... De et ett og tre. Ikke noe morsomt nei, men vi har alltid hatt det sånn, så nå har jeg lært meg å leve med det.

 

Anonymous poster hash: b86b5...a0a

[Madolyn]

Slik ble min eldste i noen uker etter at jeg hadde fått nr 2. Det var helt forferdelig og jeg ble kjempelei meg. Jeg hadde tross alt gått gravid med og født ungen, mistet hundrevis av timer med søvn og ofret hele meg for den ungen. Og det var kjempevondt! Men det gikk heldigvis fort over. Bare fortsett med å være blid og åpen, men respekter at barnet ditt har behov for å løsrive seg litt nå. Om noen uker/mnd er hun nok mammas lille jente igjen <3 Det er hvert fall gutten min

Endret 23. juli 2013 av Madolyn

[Anonym bruker]

Det blir ikke bedre her i gården. Hun dytter meg bare lengre og lengre bort. Jeg er helt rådløs, nesten desperat etter å få tilbake den gode jenta mi. Hun har også utviklet et voldsomt sinne i det siste. Klorer, slår og sparker når hun ikke får viljen sin. :-( føler meg fullstendig mislykket som mamma :-(

 

Jeg føler at hun hater meg, rett og slett :-( hi

 

Anonymous poster hash: 829b1...334

[er det muuulig]

har du vert bortreist fra henne i tiden før hun begynte å holde deg på avstand? et døgn er nok i den alderen....

[Anonym bruker]

Nei, ikke vært bortreist, men har måttet jobbe ei hel helg, men burde det ga noe å si?? Hi

 

Anonymous poster hash: 829b1...334

[Flutterby]

Jeg skjønner at dette gjør vondt for deg, men hva gjør du når hun skriker at "den og den skal ta på skoene, ikke mamma" eller hva det nå er?

 

Det letteste er selvsagt å la den hun roper etter få gjøre det, men da undergraver du lett din egen voksenrolle/mammarolle.

 

Alle unger trenger litt space, så om hun har en slik periode (mange barn har perioder med "favorittvoksne"), så det er fint om du gir henne litt avstand, men samtidig ikke la henne diktere hvem som skal hjelpe henne med ulike ting. Istedenfor å trekke deg vekk kan du si "Ja, jeg hører du vil at pappa skal ta på deg skoene, men nå er det mamma som skal hjelpe deg" og faktisk gjennomfører det.

 

Det er og flott om de andre voksne rundt deg snakker positivt om deg i barnets nærvær (som i " Å, mamma, du er så flink til å gi gode klemmer/tegne/lese/bygge hytter osv")

 

Og ikke vær lei deg, alle barn har perioder hvor noen voksne er favoritter mens andre er ikke (bare vent til tenårene,hehe). Bare husk at hun misliker deg ikke på skikkelig, selv om det ser slik ut.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Her tror jeg endelig det er på tide med replikken: "it's not you, darling, it's me!"

Eller en annen klassiker: "I need more space."

 

Dette handler ikke om deg eller en dårlig relasjon, men om et lite menneske i en modningsprosess. Nå er det selvstendigheten som skal modnes. Gled deg over å se henne ta steg for steg mot et liv som individ!

Signerer denne!

Slik er det her også, bare pappaen og bestefaren som er gagni for toåringen for tiden.

Vi hadde en slik periode med eldstemann også, det går over. Nå er det bare jeg som skal gjøre ALT, pusse tenne, lese bok, lage mat osv osv..

 

Anonymous poster hash: 92bda...a3d