Pappa elsker meg ikke.

[Anonym bruker]

Jeg er skilsmissebarn. Mamma og pappa gikk fra hverandre da jeg var baby. Jeg kan aldri huske hvordan det er å ha en pappa som elsker meg ubetinget. 

 

Jeg hadde samvær med min far hver annen helg fra fredag til søndag. Vi hadde det kjekt, gikk på kino, bowling og andre aktiviteter gjennom hele oppveksten min. Men jeg opplevde aldri at pappa var en ordentlig venn. Mer en kompis som tok meg med på gøye ting.

 

Pappa ble omsider gift. Fikk 3 barn til sammen med kona si. Alle er mellom 8-15 år yngre enn meg. Pappa elsker disse barna. 

 

I voksen alder har jeg lite kontakt med pappa. Han tjener millioner av kroner årlig. Vi snakkes 3-4 ganger i året. Min mor var uføretrygdet og vi vokste opp som fattige. Mine brødre og søster som er min far sine barn vokste opp og kunne få de lekene de ville ha, dyre merkeklær og kjærlighet fra to foreldre. 

 

Jeg har mine søsken på facebook. Hver uke gjennom vinteren er det nye bilder fra høyfjellet. Hver uke på sommeren nye bilder fra syden. Jeg har aldri vært på ferie med pappa. Hver sommer fikk jeg beskjed om at jeg ikke kunne komme der mellom den og den datoen for da var de på ferie. 

 

Min eldste bror har nå kjøpt leilighet. Pappa spyttet i 600 000 kr. Jeg leier. Vi ønsket å kjøpe men pappa ville ikke stille som kausjonist. 

 

Til jul fikk min sønn en ytterjakke fra Hennes og mauritz. Min bror fikk ski til 15000. 

 

Jeg sier ikke at penger er alt, men det er så tydelig at pappa ikke vil ha meg. Jeg er et feilskjær, et onde som aldri forsvinner. En stor stygg flekk på hans eller så perfekte tilværelse. 

 

Forretningsmannen. 3-barns far, med en uønsket bastard i tillegg. 

 

Hvorfor klarte du aldri å elske meg pappa? 

Anonymous poster hash: 66519...d6d

[Anonym bruker]

Snakk med han? Si ting rett ut? Vet ikke hva du vil ha å tape eller vinne der. 

Anonymous poster hash: 18ad7...9ce

[Anonym bruker]

Jeg hadde vist han dette innlegget som et brev...

 

Anonymous poster hash: a1ab8...431

[Anonym bruker]

 

Snakk med han? Si ting rett ut? Vet ikke hva du vil ha å tape eller vinne der. 

 

Anonymous poster hash: 18ad7...9ce

 

 Både jeg og mamma har snakket med ham. Det når ikke inn. Han klarer ikke se det fra min side dessverre. Det begynte med feriene. Jeg kunne få være med til oslo og tusenfryd, men ble satt på toget hjem igjen da de skulle videre. De ville ha familieferie. Jeg var 15 år da :-s Det var utrolig vondt for meg som tenåring å få det slengt i trynet at jeg ikke var familie.

 

Anonymous poster hash: 66519...d6d

[Honningmelon]

Du, dette må du bare ta opp med han.

[SnekkerPelle]

Jævla møkkamann!

[Anonym bruker]

Vet hvordan du har det. Jeg har hatt det likedan og det er jævlig trist

 

Foreldrene mine ble skilt da jeg var 7 år. De 2 første årene gikk det bra, men så fikk pappa seg ny dame og flere barn. Da var det ikke så interessant med meg lengre og etter at jeg overhørte "stemor" høyt og klart fortelle pappa at jeg ikke var familie og at jeg ikke var velkommen med på ferie så nektet jeg å ha samvær med pappa. Da var jeg 11 år. Pappa kjørte sak, jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor han gjorde det, og jeg måtte igjen på samvær etter at han vant. Samvær der jeg sov på en sovesofa på kontoret, der jeg ikke fikk være med på aktiviteter (det kostet for mye) og ble forlatt alene hjemme som hundepasser, måtte ha barnevakt når resten av familien dro på helgeturer. Samværene var grusomme og ensomme!

 

Som 16-åring flyttet jeg til byen for å gå på skole. Da stoppet samværene og jeg har verken snakket med eller sett pappa siden da. Det var mitt valg og det var en befrielse å slippe både ham og hans kone!! Møkkafolk!

Anonymous poster hash: c0beb...573

[Anonym bruker]

Hva vil du? Fortsette å bli avvist resten av livet eller bli fri? Nei han elsker deg ikke, det vet du allerede, nå må du akseptere det også. Du kan ikke la andre styre om du skal ha det bra eller ikke.

 

Harde ord, men jeg har lært meg å leve etter dem og har fått et mye bedre liv. Sørg heller for at du gjør en bedre jobb med dine barn.

 

Anonymous poster hash: 42c0f...6a3

[Gjest UndrendeUllteppe]

Huff, herregud jeg blir så lei meg for alle triste barneskjebner der ute

 

Jeg synes egentlig det var et godt forslag å vise ham innlegget ditt ja. Da har han det i hvertfall svart på hvitt, hvordan hans valg og oppførsel påvirker hans eget barn...

 

Klem!

[Anonym bruker]

 

Vet hvordan du har det. Jeg har hatt det likedan og det er jævlig trist

 

Foreldrene mine ble skilt da jeg var 7 år. De 2 første årene gikk det bra, men så fikk pappa seg ny dame og flere barn. Da var det ikke så interessant med meg lengre og etter at jeg overhørte "stemor" høyt og klart fortelle pappa at jeg ikke var familie og at jeg ikke var velkommen med på ferie så nektet jeg å ha samvær med pappa. Da var jeg 11 år. Pappa kjørte sak, jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor han gjorde det, og jeg måtte igjen på samvær etter at han vant. Samvær der jeg sov på en sovesofa på kontoret, der jeg ikke fikk være med på aktiviteter (det kostet for mye) og ble forlatt alene hjemme som hundepasser, måtte ha barnevakt når resten av familien dro på helgeturer. Samværene var grusomme og ensomme!

 

Som 16-åring flyttet jeg til byen for å gå på skole. Da stoppet samværene og jeg har verken snakket med eller sett pappa siden da. Det var mitt valg og det var en befrielse å slippe både ham og hans kone!! Møkkafolk!

 

Anonymous poster hash: c0beb...573

 

 

Takk for svar. Det er på en måte godt å vite at jeg ikke er den eneste som er blitt "forlatt" av pappa. Selv om det er jævlig trist for din del også. Det har alltid vært mitt ønske at pappa skulle like meg, og jeg prøvde alt jeg kunne fra tidlig alder. Jeg prøvde å være guttejente. Jeg så på sport med ham i helgene og latet som jeg likte det. Jeg heiet på hans lag, jeg var alltid snill og høflig. Jeg kunne gå en hel helg uten å få drikke (annet enn at jeg drakk litt vann fra springen på badet dersom jeg ble veldig tørst) dersom han ikke tilbød det til meg. Jeg ville ikke spørre, ville ikke være i veien. Ville ikke lage mer arbeid for ham. Jeg tenkte at dersom jeg bare var snill hele tiden ville han like meg. 

 

Den gang ei.

 

HI.

 

Anonymous poster hash: 66519...d6d

[Anonym bruker]

 

 

 

Vet hvordan du har det. Jeg har hatt det likedan og det er jævlig trist

 

Foreldrene mine ble skilt da jeg var 7 år. De 2 første årene gikk det bra, men så fikk pappa seg ny dame og flere barn. Da var det ikke så interessant med meg lengre og etter at jeg overhørte "stemor" høyt og klart fortelle pappa at jeg ikke var familie og at jeg ikke var velkommen med på ferie så nektet jeg å ha samvær med pappa. Da var jeg 11 år. Pappa kjørte sak, jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor han gjorde det, og jeg måtte igjen på samvær etter at han vant. Samvær der jeg sov på en sovesofa på kontoret, der jeg ikke fikk være med på aktiviteter (det kostet for mye) og ble forlatt alene hjemme som hundepasser, måtte ha barnevakt når resten av familien dro på helgeturer. Samværene var grusomme og ensomme!

 

Som 16-åring flyttet jeg til byen for å gå på skole. Da stoppet samværene og jeg har verken snakket med eller sett pappa siden da. Det var mitt valg og det var en befrielse å slippe både ham og hans kone!! Møkkafolk!

 

Anonymous poster hash: c0beb...573

 

Takk for svar. Det er på en måte godt å vite at jeg ikke er den eneste som er blitt "forlatt" av pappa. Selv om det er jævlig trist for din del også. Det har alltid vært mitt ønske at pappa skulle like meg, og jeg prøvde alt jeg kunne fra tidlig alder. Jeg prøvde å være guttejente. Jeg så på sport med ham i helgene og latet som jeg likte det. Jeg heiet på hans lag, jeg var alltid snill og høflig. Jeg kunne gå en hel helg uten å få drikke (annet enn at jeg drakk litt vann fra springen på badet dersom jeg ble veldig tørst) dersom han ikke tilbød det til meg. Jeg ville ikke spørre, ville ikke være i veien. Ville ikke lage mer arbeid for ham. Jeg tenkte at dersom jeg bare var snill hele tiden ville han like meg.

 

Den gang ei.

 

HI.

 

Anonymous poster hash: 66519...d6d

Kjære HI, det gjorde meg veldig trist å lese dette. At man kan behandle barnet sitt slik.. Vil bare sende en stor klem din vei og ønske deg alt godt videre. Kanskje det er best å fri seg fra ham, som en over her var inne på, men jeg syns du skal vise ham dette innlegget først...

 

Anonymous poster hash: 09bb6...c03

[Anonym bruker]

Vær din egen far. En slik mann du forteller om trenger du ikke. Jeg forstår veldig godt at dette er utrolig sårt og vondt, men nå er det på tide å bli forbanna! Hva slags menneske er dette, og hvorfor skal du måtte trygle om at en slik person skal elske deg?

 

Gi ham beskjed om dette i skriftelig form, og ta det deretter. Om det ikke hjelper burde du snakke om noen med dette slik at det kan bli bedre.

 

Stor klem,

Anonymous poster hash: 4ffcb...0ba

[Anonym bruker]

 

 

Vet hvordan du har det. Jeg har hatt det likedan og det er jævlig trist

 

Foreldrene mine ble skilt da jeg var 7 år. De 2 første årene gikk det bra, men så fikk pappa seg ny dame og flere barn. Da var det ikke så interessant med meg lengre og etter at jeg overhørte "stemor" høyt og klart fortelle pappa at jeg ikke var familie og at jeg ikke var velkommen med på ferie så nektet jeg å ha samvær med pappa. Da var jeg 11 år. Pappa kjørte sak, jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor han gjorde det, og jeg måtte igjen på samvær etter at han vant. Samvær der jeg sov på en sovesofa på kontoret, der jeg ikke fikk være med på aktiviteter (det kostet for mye) og ble forlatt alene hjemme som hundepasser, måtte ha barnevakt når resten av familien dro på helgeturer. Samværene var grusomme og ensomme!

 

Som 16-åring flyttet jeg til byen for å gå på skole. Da stoppet samværene og jeg har verken snakket med eller sett pappa siden da. Det var mitt valg og det var en befrielse å slippe både ham og hans kone!! Møkkafolk!

 

Anonymous poster hash: c0beb...573

 

 

Takk for svar. Det er på en måte godt å vite at jeg ikke er den eneste som er blitt "forlatt" av pappa. Selv om det er jævlig trist for din del også. Det har alltid vært mitt ønske at pappa skulle like meg, og jeg prøvde alt jeg kunne fra tidlig alder. Jeg prøvde å være guttejente. Jeg så på sport med ham i helgene og latet som jeg likte det. Jeg heiet på hans lag, jeg var alltid snill og høflig. Jeg kunne gå en hel helg uten å få drikke (annet enn at jeg drakk litt vann fra springen på badet dersom jeg ble veldig tørst) dersom han ikke tilbød det til meg. Jeg ville ikke spørre, ville ikke være i veien. Ville ikke lage mer arbeid for ham. Jeg tenkte at dersom jeg bare var snill hele tiden ville han like meg. 

 

Den gang ei.

 

HI.

 

Anonymous poster hash: 66519...d6d

 

 

Kjære vene! Du MÅ bare fri deg fra denne mannen. Som barn og som datter er det ikke din jobb å hige etter pappa, å være snill så han vil like deg og å nærmest utslette deg selv så kan vil elske deg og gi deg kjærlighet. Bare for å stoå tomhendt tilbake....

DU ER SÅ MYE MER VERD ENN DET!

 

Jeg har vært der og det var mange runder før jeg kom til den erkjennelsen at jeg ikke ville ha pappa. Jeg valgte ham bort! Det var en deilig og befriende følelse. Mitt valg.

Nå må du gjøre ditt valg. Det er hans tap, ikke ditt, om du velger av din frie vilje å snu ryggen til og å velge det beste for deg og din familie.

 

#7

 

Anonymous poster hash: c0beb...573

[Mrs Smith]

Blir bare så utrolig lei meg på dine vegne:-( klem

[Gjest FinogFjong]

Gjør DEG og dine barn til de viktigste menneskene i livet ditt, i livet deres.

Slutt å inviter han, slutt å håp at "de" skal få øynene opp for deg. Gjør dem ubetydelige, ikke informer dem om endringer i deres liv, la de finne det ut lenge etterpå. Gi julegaver, rent symbolske, totalt uten pengeverdi (for dem) som en geit til Uganda osv. Slå sammen til "Hansens" fra "Jensens", signaliser at de er deg ubetydelige. 

 

Du trenger ikke disse menneskene for å være lykkelig, men du må faktisk bestemme deg for dette. Du må bestemme at "disse menneskene" trenger ikke jeg for å leve et godt liv osv.

 

(og bare for å ha sagt det, disse rådene er gjennomtestet av undertegnede, og de fungerte, jeg fikk det bedre med meg selv, og når "de" omsider tok kontakt, var det jeg som satte premissene... )

[Anonym bruker]

Takk for svar damer. 

 

Dette er en del av fortiden. Jeg greier selvfølgelig å leve livet mitt uten å ofre denne mannen en tanke i hverdagene. Grunnen til at jeg tenkte på ham i dag var at jeg har nylig hatt bursdag. Har ikke fått en eneste gratulasjon fra den siden av familien. Ikke kommer jeg til å be om det heller. 

 

Det var veldig sårt for meg i barndommen, og det er fortsatt veldig sårt for meg. Spesielt i og med at jeg prøvde så hardt. Jeg ville det så inderlig at han skulle elske meg også. Han kan være en veldig omsorgsfull, kjærlig og snill person. Bare ikke mot meg. Jeg vet ikke om det var bitterhet mot min mor som ødelagte mye av det, men det blir jo også feil at det skal gå utover barnet.

 

Har ikke snakket med så mange om hvordan jeg opplevde oppveksten og deler av voksenlivet der jeg har sett at mine søsken har fått den oppveksten jeg alltid drømte om. Men det var godt å få skrevet det ned litt og få "lettet på trykket". Det blir for dumt for meg å sitte og gro inne med det. 

 

Til dere damer som har stebarn der ute: vær så snill sørg for at mannen deres tar del i barna sine, fra tidligere forhold, sitt liv. De har bare en pappa! Og de barna dere får sammen blir hans barns søsken. 

 

HI.

Anonymous poster hash: 66519...d6d

[Anonym bruker]

Denne tråden er det mange av stemødrene her inne som burde lese. Stemødre som helst bare vil feriere med "sin familie", og ikke ha med stebarn. Les denne tråden og se det fra den andre siden.

Anonymous poster hash: ddc45...116

[HeltLykkelig ♥♥]

Har selv en "light" versjon av din pappa. Nå var jeg litt eldre enn du var da de skilte seg.. men jeg kjenner mange av følelsene og tankene du har. Her og inviterer jeg til stadighet og håper han skal "se lyset". Og det er like vondt hver gang man blir avvist med en eller annen dum bortforklaring eller unnskyldning...

 

Før skilsmissen og den nye dama var jeg alt for pappa, ei skikkelig pappajente. Etter han traff sin nye dame og fikk mer familie havnet jeg mer og mer i skyggen. Ikke alltid like lett å godta, men heller ikke lett å si ifra til sin egen pappa.

 

Mener også denne tråden bør være en liten vekker til alle stemødre som kun tenker på seg og sin familie og som mener "bonusbarn" egentlig er "bagasje". Det merkes fort ab det barnet som står igjen "alene" og flles veldig sårt..

 

Nå er jeg godt voksen, men følelsene sitter i enda.. og det er ofte jeg sitternklar med telef8nen for å si ham min hjertens mening. Men det er lettere å lavære.

 

nå ble ikke det her noen gode råd, men ville bare si at jeg forstår veldig godt hvordan du har det

 

Klem til deg fra meg

Endret 22. juli 2013 av HeltLykkelig ♥♥

[Anonym bruker]

 

Denne tråden er det mange av stemødrene her inne som burde lese. Stemødre som helst bare vil feriere med "sin familie", og ikke ha med stebarn. Les denne tråden og se det fra den andre siden.

 

Anonymous poster hash: ddc45...116

Må bare skrive at enkelte ønsker å ha ferie med bare fellesbarn fordi livet på en måte stopper opp når stebarn ikke er på besøk. Sånn var det da jeg var stemor. Far gadd ikke å finne på noe morsomt med fellesbarn utenom de helgene som hans barn fra tidligere var hjemme hos oss. Synes ikke at man skal la være å finne på noe spennende med de andre barna, reise osv bare fordi stebarnet går glipp av det. Men så kuttet eksen kontakt med våre barn etter bruddet mens han fortsatte å ha utstrakt kontakt med sitt første barn. Leste et innlegg her om dagen om at far og stemor måtte ha med seg stebarna på sin kjærestehelg, da mener jeg det har gått for langt. Mitt svar har lite relevans for HI, , måtte bare kommentere det med ferie

 

Anonymous poster hash: 1850b...2a8

[Anonym bruker]

 

 

Denne tråden er det mange av stemødrene her inne som burde lese. Stemødre som helst bare vil feriere med "sin familie", og ikke ha med stebarn. Les denne tråden og se det fra den andre siden.

 

Anonymous poster hash: ddc45...116

Må bare skrive at enkelte ønsker å ha ferie med bare fellesbarn fordi livet på en måte stopper opp når stebarn ikke er på besøk. Sånn var det da jeg var stemor. Far gadd ikke å finne på noe morsomt med fellesbarn utenom de helgene som hans barn fra tidligere var hjemme hos oss. Synes ikke at man skal la være å finne på noe spennende med de andre barna, reise osv bare fordi stebarnet går glipp av det. Men så kuttet eksen kontakt med våre barn etter bruddet mens han fortsatte å ha utstrakt kontakt med sitt første barn. Leste et innlegg her om dagen om at far og stemor måtte ha med seg stebarna på sin kjærestehelg, da mener jeg det har gått for langt. Mitt svar har lite relevans for HI, , måtte bare kommentere det med ferie

 

Anonymous poster hash: 1850b...2a8

Et totalt irrelevant svar i denne tråden.

Skjønner du ikke det, er du litt dum.

 

Anonymous poster hash: a90e1...e7c

[Anonym bruker]

 

 

 

Denne tråden er det mange av stemødrene her inne som burde lese. Stemødre som helst bare vil feriere med "sin familie", og ikke ha med stebarn. Les denne tråden og se det fra den andre siden.

 

Anonymous poster hash: ddc45...116

Må bare skrive at enkelte ønsker å ha ferie med bare fellesbarn fordi livet på en måte stopper opp når stebarn ikke er på besøk. Sånn var det da jeg var stemor. Far gadd ikke å finne på noe morsomt med fellesbarn utenom de helgene som hans barn fra tidligere var hjemme hos oss. Synes ikke at man skal la være å finne på noe spennende med de andre barna, reise osv bare fordi stebarnet går glipp av det. Men så kuttet eksen kontakt med våre barn etter bruddet mens han fortsatte å ha utstrakt kontakt med sitt første barn. Leste et innlegg her om dagen om at far og stemor måtte ha med seg stebarna på sin kjærestehelg, da mener jeg det har gått for langt. Mitt svar har lite relevans for HI, , måtte bare kommentere det med ferie

 

Anonymous poster hash: 1850b...2a8

Et totalt irrelevant svar i denne tråden.

Skjønner du ikke det, er du litt dum.

 

Anonymous poster hash: a90e1...e7c

skrev jo at det vvar lite relevant for HI, men at jeg måtte kommentere det med ferier da mange på dib mener at alle spennende ting må utsettes til stebarn er i hus

 

Anonymous poster hash: 1850b...2a8

[Anonym bruker]

Fortsatt helt unødvendig å poste det i denne tråden.

 

Anonymous poster hash: a90e1...e7c

[Ikkesåallerværst]

Jeg har ikke lest hele tråden, så det er mulig jeg gjentar noen andre, men: faren din kan ikke spytte i 600 000 til ett av sine barn, uten å gjøre likt. Når han dør skal du dessuten ha en del av arven. Ikke at det gir deg mer kjærlighet eller reparerer noe, men han skal ikke få glemme deg økonomisk og det juridiske ansvaret han har for deg. Det er heller ikke sikkert de andre barna har fått føle hans kjærlighet, men fått mange ting og penger. Likevel forstår jeg godt at det svir å være vitne til, for uansett hva folk sier: livet er lettere og friere med god råd.

 

Du er nok ikke alene. Det er nok mange fedre der ute, spesielt for en generasjon siden, som lever fult ut som pappa og bestefar med sin familie nr to, mens den første familien kommer som nr to. Det er ikke sikkert at de mener å gjøre sånn forskjell, de forstår bare ikke at pappa er man livet ut..

[Anonym bruker]

Jeg tror at det for mange er mer naturlig for et menneske å elske de barna man har med en partner man elsker, enn å elske de barna man har med en partner man kanskje hater, i alle falll misliker sterkt.

 

Det er ikke riktig, og det er vondt for barna. Men jeg tror det for mange er naturlig. Tror mange også hater og misliker barna til denforhatte partneren også.

 

Jeg tror det er slik.

 

Anonymous poster hash: d5e8b...4b1

[Anonym bruker]

Er i samme situasjon med pappa bortsett fra at han ikke har andre barn.

Har "tatt praten". Han bryr seg ikke noe mer av den grunn. Har kuttet ham helt ut i år. Gruer meg til markeringer som jul og bursdager, men stor forandring blir det uansett ikke. Det er vondt!

 

Anonymous poster hash: a90e1...e7c