Nytt forhold og planlegging av barn...

[Anonym bruker]

Hei,

 

Jeg er i et relativt ferskt forhold, hvor vi begge ønsker barn. Jeg er 30, han 36. Vi har såvidt begynt å prate litt om det, uten å være prøvere helt enda. Jeg nevnte dette for en vennine, og hun mente vi måtte vente - ihvertfall. 4-5 år... Jeg ser jo hennes poeng, men samtidig er vi såpass "gamle" begge to.. Så dere DIB damer - hvor lenge må man være sammen før det er "allment akseptert" å få barn ?

 

Anonymous poster hash: aa0bb...0e3

[Vossafår]

Vi fikk fellesbarn etter 2 år, men kunne glatt fått det etter 1 år hadde det ikke vært for bryllupsplanlegging

 

Oppt til hver enkelt tenker jeg, men vente 4-5 år hørtes veldig lenge ut.. Når dere er såpass 'gamle' så vet dere vel om den andre er verd å samle på?!

[Anonym bruker]

Når dere ønsker å få barn. Dere får barn for deres egen skyld, ikke for deres barns skyld. Det blirtøft for dem samme når det skjer. Risikoen for brudd mellom dg og han er stor så uansett.

 

Lev livet som dere ønsker, uavhengig av hva som objektivitet er det beste, da er det større sjangse for å forbli lykkelige.

 

Anonymous poster hash: 61691...28f

[Anonym bruker]

Vi var unge, hhv 23 og 24 da vi bestemte oss for å prøve å få barn. Da hadde vi vært sammen 10 mnd. Etter 12 mdn sammen annonserte vi at vi skulle bli foreldre. Enkelte ristet kanskje på hodet og trodde ikke det kom til å vare, ikke var gjennomtenkt etc, men det er nå 7 år, 2 barn og ett bryllup siden. Og huskjøp og stasjonsvogn og hele pakka, da Jeg tror man vet når det er passende å få barn. Når man kjenner hverandre godt nok osv... Jeg tenker at er dere klare og sikre på at det vil vare, så er det jo bare å kjøre på! Dere blir jo ikke akkurat yngre!  Lykke til! 

Anonymous poster hash: 4ca5f...8bf

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det er en fordel å bli godt kjent først. Det å få barn er en belastning for ett forhold, og det er lurt å kjenne litt på hverdagen, og føle at den er god før man må begynne å hanskes med våkenetter, bekymringer, bleieskift og annet stress. Jeg møtte min samboer da jeg var 30, han var 34. Vi fikk barn da jeg var 33. Synes det var akkurat passe:)

Anonymous poster hash: a4b11...744

[Anonym bruker]

Når du mener det passer, ikke hva andre mener er dere klare nå, så er det bare og kjøre på lykke til

 

Anonymous poster hash: 62d4f...76d

[Anonym bruker]

Hei,

 

Jeg er i et relativt ferskt forhold, hvor vi begge ønsker barn. Jeg er 30, han 36. Vi har såvidt begynt å prate litt om det, uten å være prøvere helt enda. Jeg nevnte dette for en vennine, og hun mente vi måtte vente - ihvertfall. 4-5 år... Jeg ser jo hennes poeng, men samtidig er vi såpass "gamle" begge to.. Så dere DIB damer - hvor lenge må man være sammen før det er "allment akseptert" å få barn ?

 

Anonymous poster hash: aa0bb...0e3

Det er en vannvittig belastning på forholdet å få barn. Jeg var som deg og følte for å komme igang. Vi fikk barn etter ca 18 mnd. Det skulle vi aldri gjort. Det var så utrolig mange ting vi ikke hadde snakket om, vi hadde knapt bodd sammen og det ble maaange kamper som kom med barnet. Husarbeid, fritid, jobb, økonomi... Bruk lang tid tid på å finne ut av ting først. Vi burde nok ikke ha vært sammen i det hele tatt pga så mange ting, men vi fortet oss både med giftemål og barn og da tenker jeg at jeg får bli.

 

Anonymous poster hash: 7a6aa...6e8

[Anonym bruker]

Takk for mange fine svar. Jeg er jo enig med dere som sier at vi bør bli bedre kjent, påkjenning på et forhold osv, men samtidig er jeg så redd for at det skal vise seg at vi ikke lan få barn naturlig, det tar lang tid før det klaffer osv. Redd for at min sjanse for å bli mamma skal forsvinne.... Sånn det er nå tror jrg jo at jeg har møtt mannen i mitt liv, og føler han har alt jeg tidligere har savnet, men jrg vet jo ikke.....

 

Anonymous poster hash: aa0bb...0e3

[Anonym bruker]

Ønsker dere barn fordi tiden "renner" ut eller ønsker dere barn MED hverandre fordi dere elsker hverandre og vet at dere vil bli mamma og pappa sammen?

Anonymous poster hash: 64d8e...233

[Anonym bruker]

Jeg føler egentlig begge deler. Jeg ønsker virkelig at han skal bli pappa til mine barn, jeg ønsker å dele lovet mitt med han, og jeg, som aldri har hatt lyst å gifte meg, kan godt se for meg en fremtid som hans kone. Han har de verdier jeg ønsker en mann og pappa skal ha, og gir meg en trygghet og kan trygt si at jeg er stolt over å være kjæresten hans. Samtidig føler jeg at det å få barn et så ufattelig stort og skremmende, at det er vanskelig å vite når man er klar. Jeg kjenner jo at lengselen etter å bli mamma er der, samtidig ydmykheten og redselen for å ikke klare å være den mammaen jeg ønsker....

 

Anonymous poster hash: aa0bb...0e3

[Anonym bruker]

Jeg var i akkurat den samme situasjonen selv, men jeg var 35. Likevel ventet vi fire år, for uten en felles base med gode minner, erfaringer og dyp kjenneskap til hverandre er det også en økt sjanse for at mor og far ikke holder sammen. Og du VET det når det er klart for det, og du ikke holder ut å vente lenger. det gjorde ihvertfall jeg.

 

Vi fikk ikke barn så lett, og har mistet tre ganger. Likevel er jeg helt overbevist om at det var riktig å vente for meg og mannen min. Innimellom tenker vi på hvordan det hadde blitt om vi hadde hadde fått barn veldig tidlig i forholdet. 

Og dessuten,- den redselen og utryggheten du kjenner på som handler om å ikke strekke til som mor, det er virkelig et godt tegn på at du vil kunne takle den rollen godt. Det ringer heller varselsbjeller når noen sier at "det ordner seg sikkert. Dette tar jeg på strak arm!"

 

Lykke til med forhold og barn. Dette ordner seg greit!   

Anonymous poster hash: 9fb17...c16

[LittLykkelig]

Det å få barn et briste eller bære for et forhold uansett. Jeg og samboer var sammen i over to år og hadde veldig stabilt forhold. Når vi fikk barn ble alt snudd på hodet likevel, og vi har holdt på å bryte opp flere ganger. Det fins ingen garantier. Det du må vite er at han er en god mann med gode verdier. For når dere får barn sammen er han i livet ditt for alltid.

[HeltLykkelig ♥♥]

Her ventet vi hele 6 mnd før vi kastet pills og tok det som det kom. Vi var venner en gid tid før vi ble kjærester og kjente hverandre ut og inn. Hadde vi vært yngre hadde vi nok ventet lengre. Men drømmen om barn hadde vi begge.

 

samtidig skal det nevnes at jeg norn år før dette hadde prøvd i flere år å få barn sammen med x'en. Så hadde litt i bakhodet at det kunne ta litt tid.

 

her satt den på første forsøk gitt og vi blr veldig overrasket over at hvor "lett" det gikk.

 

helt enig at det sikkert ofte erlurt å vente og bygge opp et grunnlag sammen.. drt er ingen enkel oppgave å takle hverdagennog barn og et forhold om ikke forholdet er solid.

 

i vårt tilfelle gikk det veldig bra og han overrasker meg stadig som pappa og jeg er veldig glad for de valgene vi tok. Nå har vi to barn sammen

[HeltLykkelig ♥♥]

Beklager alle skrivefeil. . Ny telefon og pølsefingre.. vi blr forresten 30 år begge to drt året førstemann ble født då vi var ikke gamle forsåvidt.. men you know what I mean