Anonym bruker Skrevet 21. juli 2013 #1 Skrevet 21. juli 2013 * at en ikke har lyst til å våkne mere. * Ikke har lyst til å stå opp. * Ikke har lyst til å leve dette grusomme urettferdige livet. * ikke har lyst til noe, aldri mere. Da er det så forferdelig tungt å være til, og en sjønner ikke meningen med livet. Jeg har møtt mange i sorg før, og følt med dem. Tenkt mye på dem, tatt kontakt med dem, og skulle da ønske å kunne gjort noe for dem. Selv om jeg har trodd at jeg har sjønnt litt av følelsene deres, har jeg ikke vært i nærheten. Det nytter ikke. Ingen kan sette seg inn hvor grusomt ting kan være uten å ha opplevd det selv. Ingen vet hvor meningsløs, og hvor tung denne sorgen er. Jeg sørger, og jeg ønsker ikke å leve mere. Likevell er jeg ingen selvmordskandidat. jeg vil ikke ta livet mitt. Jeg vil bare ikke ha det sånn som jeg har det nå. Vil ikke kjenne på denne bunnløse grusomme sorgen. I går kveld når jeg la meg håpet jeg at jeg sovnet inn, slik at jeg ikke våknet igjen. Likevell våknet jeg. Lå i mange timer før jeg klarte å stå opp. Jeg mistet babyen min for noen uker siden pga at legene skulle bare prøve litt og litt til. Så bitterheten og sinnet kommer i bølger og legger seg på toppen av den bunnløse sorgen. Da er jeg som en løpsk okse inni meg. Farlige tanker av hat mot de som er skyld i dette. Heldigvis er jeg ingen voldelig person, så det er bare tankene og sinnet som sier og gjør ting. Etter en slik dag med hundrevis av følelser og tanker er det leggetid. Da kommer bildene av min vakre baby, bildene da vi måtte slå av respiratoren, bildene av når babyen min sluttet å puste, bildene av hvor lykkelig jeg var før alt skjedde, bildene der vi ligger i senga med vår døde baby inntill oss, tanker om et ødelagt liv, tankene om at jeg aldri vil bli lykkelig igjen, tankene på ingen livsglede. Tanker på enn hvis det og det hadde blitt gjort. Da hadde vi hatt babyen vår hos oss! Ligger våken i mange timer, og sovner tilslutt på morgenkvisten, våkner til en ny like jævlig dag. Og de som kontakter oss spør om hvordan vi har det? Ja, hvordan har vi det? Jeg tåler ikke dette spørsmålet, blir sint av det. Akkurat som de forventer at jeg skal si. Jo, takk. Vi har det bra vi! For når jeg svarer at vi ikke har det bra, så blir de rare. Jeg kommer aldri til å få det bra igjen, trolig blir det sikkert mere levelig, men bra vil jeg aldri igjen få det. Sånn er det når en mister et barn. Anonymous poster hash: e39e0...83d
Anonym bruker Skrevet 21. juli 2013 #3 Skrevet 21. juli 2013 * at en ikke har lyst til å våkne mere.* Ikke har lyst til å stå opp.* Ikke har lyst til å leve dette grusomme urettferdige livet.* ikke har lyst til noe, aldri mere. Da er det så forferdelig tungt å være til, og en sjønner ikke meningen med livet. Jeg har møtt mange i sorg før, og følt med dem. Tenkt mye på dem, tatt kontakt med dem, og skulle da ønske å kunne gjort noe for dem.Selv om jeg har trodd at jeg har sjønnt litt av følelsene deres, har jeg ikke vært i nærheten. Det nytter ikke. Ingen kan sette seg inn hvor grusomt ting kan være uten å ha opplevd det selv. Ingen vet hvor meningsløs, og hvor tung denne sorgen er. Jeg sørger, og jeg ønsker ikke å leve mere.Likevell er jeg ingen selvmordskandidat. jeg vil ikke ta livet mitt.Jeg vil bare ikke ha det sånn som jeg har det nå. Vil ikke kjenne på denne bunnløse grusomme sorgen.I går kveld når jeg la meg håpet jeg at jeg sovnet inn, slik at jeg ikke våknet igjen. Likevell våknet jeg. Lå i mange timer før jeg klarte å stå opp. Jeg mistet babyen min for noen uker siden pga at legene skulle bare prøve litt og litt til. Så bitterheten og sinnet kommer i bølger og legger seg på toppen av den bunnløse sorgen.Da er jeg som en løpsk okse inni meg. Farlige tanker av hat mot de som er skyld i dette. Heldigvis er jeg ingen voldelig person, så det er bare tankene og sinnet som sier og gjør ting. Etter en slik dag med hundrevis av følelser og tanker er det leggetid. Da kommer bildene av min vakre baby, bildene da vi måtte slå av respiratoren, bildene av når babyen min sluttet å puste, bildene av hvor lykkelig jeg var før alt skjedde, bildene der vi ligger i senga med vår døde baby inntill oss, tanker om et ødelagt liv, tankene om at jeg aldri vil bli lykkelig igjen, tankene på ingen livsglede. Tanker på enn hvis det og det hadde blitt gjort. Da hadde vi hatt babyen vår hos oss! Ligger våken i mange timer, og sovner tilslutt på morgenkvisten, våkner til en ny like jævlig dag. Og de som kontakter oss spør om hvordan vi har det? Ja, hvordan har vi det?Jeg tåler ikke dette spørsmålet, blir sint av det. Akkurat som de forventer at jeg skal si. Jo, takk. Vi har det bra vi! For når jeg svarer at vi ikke har det bra, så blir de rare. Jeg kommer aldri til å få det bra igjen, trolig blir det sikkert mere levelig, men bra vil jeg aldri igjen få det. Sånn er det når en mister et barn. Anonymous poster hash: e39e0...83d Jeg vet hvordan det er og kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Man vil ikke leve, men heller ikke dø. Jeg mistet min datter for 6 mnd siden, og det er fremdeles vondt, vondt, vondt. Mange rundt prøver å trøste, mens andre unngår oss. Hadde aldri heller trodd at det finnes så mange floskler, selv om folk sikkert prøver å si noe vettugt. Dagene kjennes meningsløse, tomme, man har så mange spørsmål man aldri vil få svar på... Anonymous poster hash: e3f4c...371
Ladybugg Skrevet 21. juli 2013 #4 Skrevet 21. juli 2013 Kondolerer. Og en klem til deg, ord blir fattige. Det er tungt å miste noe man er så inndeling glad i. Det er lov å kjenne på sine og frustrasjon!! Er det en forening for de som har mistet et barn? Om ikke nå, men om en stund kan det kanskje føle greit og dele tanker med noen som selv har vært der og har kjent det på kroppen. Kjenner tårene renner, livet er ikke alltid rettferdig!!
Gjest ♥♥♥InMyHeart♥♥♥ Skrevet 21. juli 2013 #5 Skrevet 21. juli 2013 Kondolerer. Jeg vet hvordan du har det. Det er en sorg som er så bunnløs og altomfattende at man nesten ikke klarer å puste. Man tror at smerten aldri vil gi seg, og på en måte er det riktig. Det er over to år siden jeg mistet min baby og det er ikke en dag som går uten at jeg kjenner smerten av tapet. Men samtidig er det viktig å vite at samme hvor usannsynlig det virker nå så blir det bedre! Det går aldri over og det blir aldri bra, men det blir bedre. Det som hjalp meg mest var å tenke at lille ikke skulle være skyld i at vårt liv ble ødelagt. Hn er verd så mye mer enn det, så samme hvor vanskelig det er så fortsetter vi vårt liv. Og plutselig en dag så kjenner man på gleden igjen. Det kan bare være et lite blaff, og gjerne fulgt av dårlig samvittighet - for hvordan kan man føle glede når man har begravd et barn... Men det er viktig å tillate seg å kjenne på alle spekter av følelsene fra den dypeste fortvilelse til gleden. Men fullstendig lykke tror jeg aldri jeg kommer til å kjenne igjen, det er nok noe som vil følge oss resten av livet. Varme tanker og de beste ønsker for dagene som kommer!
Anonym bruker Skrevet 21. juli 2013 #6 Skrevet 21. juli 2013 Jeg tror jeg vet hvordan det føles. Jeg har selv vært dypt deprimert. Ingen lysglimt. Vil bare sove å håpe man aldri våkner............ Har også mistet i spontanabort, heldigvis ikke så langt på vei at barnet var levedyktig, men man knytter bånd uansett.. Da ville jeg ta livet mitt....Vurderte å svelge 2 pakker paracet og han jeg var sammen med var så redd at han gjemte all medisiner før han stakk på jobb..endte med rehab på meg. Ikke bare pga det, men også pga depresjon. Det er vel ingen ord som folk kan si eller bør si for å høre "hvordan du har det". En klem kanskje eller holde seg borte...vi er veldig forskjellige alle der. Varme tanker til deg. Anonymous poster hash: d3a2f...65c
Major HotLips Houlihan Skrevet 21. juli 2013 #8 Skrevet 21. juli 2013 Huff, dette var trist lesning. Kondolerer så mye. Selv om jeg ikke vet så mye om smerten du bærer på og ikje har så mye å si, så håper jeg du tar til deg ordene til InMyHeart for det var kloke ord. Stor klem til deg!
Anonym bruker Skrevet 21. juli 2013 #10 Skrevet 21. juli 2013 Takk for kloke ord og klemmer. Anonymous poster hash: e39e0...83d
Gjest FinogFjong Skrevet 21. juli 2013 #11 Skrevet 21. juli 2013 Kondolerer. Du beskriver følelsene dine veldig godt, og jeg greide en liten stund å dele sorgen din med deg, Å miste noen så etterlengtet som et barn er ikke lett å relatere til. Klem
Staark Skrevet 21. juli 2013 #12 Skrevet 21. juli 2013 Kondolerer. Så flink du er til å sette ord på følelsene dine. *klem*
BillieNickwill Skrevet 21. juli 2013 #14 Skrevet 21. juli 2013 Kjære HI, dette gjorde vondt å lese. Kondolerer så mye. Stor klem til deg
Ibris89 Skrevet 21. juli 2013 #15 Skrevet 21. juli 2013 Dette var trist lesing.. Kondolerer så mye! En stor klem til deg<3
HeltLykkelig ♥♥ Skrevet 21. juli 2013 #16 Skrevet 21. juli 2013 Så ufattelig trist lesning. . Tårene triller. vil bare gi deg en god klem
Anonym bruker Skrevet 22. juli 2013 #17 Skrevet 22. juli 2013 Jeg føler uendelig mye med deg. De aller fleste med barn gjør nok det, for det er vårt aller verste mareritt. Jeg håper det blir lettere å leve med etterhvert, og at livet vil kjennes meningsfullt igjen, selv uten barnet ditt. Stor klem, Anonymous poster hash: 2c942...476
Anonym bruker Skrevet 22. juli 2013 #18 Skrevet 22. juli 2013 Uff så ufattelig grusomt! Trist å høre! Synes du er veldig flink til å sette ord på følelsene dine. Sender deg en veldig stor klem og gode tanker. Håper sorgen blir mindre intens etterhvert! Anonymous poster hash: 087b3...4d4
Anonym bruker Skrevet 22. juli 2013 #19 Skrevet 22. juli 2013 Alles verste mareritt har skjedd deg og det er jeg utrolig lei for... Tårene triller når jeg leser det du skriver.. Kondolerer så mye. Det er så uhorvelig urettferdig når barn mister livet. Ord er bare ord i en sånn situasjon. Håper du og mannen din prøver å ta litt vare på hverandre og at følelsene deres blir respektert. En dag vil du kanskje føle noe glede igjen og da må du la deg selv føle det. Ta tiden til hjelp. Ønsker deg virkelig alt godt i fremtiden. Stor klem fra meg. Anonymous poster hash: 04ba3...a2c
Popelko Skrevet 22. juli 2013 #20 Skrevet 22. juli 2013 Kondolerer så mye, dette var forferdelig å lese. Det er som du sier, ingen som ikke har opplevd dette kan skjønne hvordan det er. Og få våger å prøve å forestille seg det. Jeg vil bare sende deg mange gode klemmer og ønske deg og dine lykke til. <3
Anonym bruker Skrevet 22. juli 2013 #21 Skrevet 22. juli 2013 Kondolerer gråt når jeg leste innlegget ditt, måtte ta en pause før jeg klarte å svare... Jeg mistet babyen i magen 1 uke før termin. Tok lang tid for jeg kom meg igjen. Det var det verste jeg noen gang hadde opplevd. Trodde jeg... Nå som jeg har en vakker liten baby på 5 mnd skjønner jeg at det aller verste jeg kan oppleve er å miste et barn jeg allered har sett, tatt på, kysset, elsket, lært å kjenne... Selv om sorgen var stor så gikk der over etter lang tid... Men, må ærlig innrømme at om jeg nå skulle miste babyen min så tror jeg at mine tanker hadde vært som dine. Jeg er heller ikke i stand til å ta mitt eget liv, men da ville jeg nok ønsket å dø.. Ta vare på hverandre <3 Har ikke ord for hvor lei meg jeg er på dine vegne ! Anonymous poster hash: 0bfcc...d51
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå