Farlig å blande inn helsevesenet??

[Anonym bruker]

Jeg har opplevd grov omsorgsvikt med bla trusler osv i hele oppveksten, og har egentlig hatt det fint etter jeg ble voksen og flyttet hjemmefra, men etter barna kom til, største for 5 år siden har fortiden innhentet meg mer og mer..

Kort fortalt; legen min kjenner til min far som er psykopat ( han er hans fastlege) og han vet også av mye som har skjedd i barndommen.

Jeg har utviklet ME pga stress og frykt, og legen mener jeg bør få pratet ut med en psykolog/ sykiatrisk sykepleier om det som har skjedd.

Da jeg nevnte dette til min søster, at jeg gledet meg til å bare lette alt jeg har inni meg, sa hun at det verste en kan gjøre er å blande inn helsevesenet fordi de kan bruke ting i mot en og tro jeg også er syk som mine foreldre?

 

Ble redd jeg nå..men samtidig har det vært så tungt å bære enkelte ting at kroppen sa nå stopp..

 

 

Anonymous poster hash: d3831...0a9

[Anonym bruker]

Nei det er ikke sant!!
Jeg går selv til psykolog pga ting som har dukket opp nå etter jeg fikk barn.. Med meg også er det pga oppveksten min og mine foreldre.

Er jo mye verre å gå å holde det inne helt til du går på en "smell"....

Anonymous poster hash: e8db7...9ae

[Anonym bruker]

Jeg hadde glatt oversett søsteren min og gått til behandling.

 

Har selv gått i terapi i mange år pga mishandling fra min (nå eks)samboer. Jeg var langt nede og måtte gå på antidepressiva. Da det ble slutt ønsket han å ha barna mest mulig så han prøvde å bruke min psykiske "tilstand" imot meg og meldte bekymringsmelding på våre 3 barn fordi "hun er en fare for seg selv og barna". Da jeg ble kalt inn til barnevernet snakket vi om hvorfor ting var som de var. Hun fikk rapport fra skole og barnehage og min fastlege som har fulgt meg i 13 år og som kjenner hele historien. Hun skrev hvordan jeg hadde slitt, og fortsatt slet, med alt rundt mishandlingen. Legen skrev også at psykologen min og helsesøster kunne bekrefte det hun skrev, om nødvendig. (Dette hadde jeg gitt mitt samtykke til). Men bv svarte bare at " vi ser du har hjelp med avlastning i foreldrene dine, du går til psykolog og samarbeider tett med din fastlege. Noe mer kunne vi ikke tilbudt deg heller". To uker etter fikk jeg brev om at saken var henlagt.

 

Så for meg var det avgjørende at jeg hadde gått i terapi samt vært så ærlig med helsevesenet. Dette beviste at jeg hadde selvinnsikt nok til å vite at jeg trengte hjelp

 

Så leit å høre at du har hatt det så tøft, hi!

Sender deg en klem og håper alt ordner seg for deg

 

Anonymous poster hash: 4024d...bdc

[Anonym bruker]

Det er ALDRI galt å ta tak i problemene sine!!! Og oppvekster som den du har hatt, må på ett eller annet tidspunkt bearbeides. Søk hjelp, ikke hør på søsteren din. Hun har kanskje sine egne demoner å slite med.

Anonymous poster hash: 8fb3f...3a5

[Anonym bruker]

Takk for svar:-)

 

Anonymous poster hash: d3831...0a9

[Anonym bruker]

Det er veldig kurt å få hjelp hos psykolog/psykiatrisk sykepleier. MEN de er også forpliktet til å kartlegge barna til sine pasienter og hvis de blir vekymret for din omsorgsevne er de unntatt fra taushetsplikten mtp å sende en bekymringsmelding til barnevernet. Slik er det med alt av helsepersonell. Og det er jo bra at de som kan trenge hjelp, kan få det. Det betyr at du må tenke litt på hva du sier til vedkommende og hvordan det kan framstå. Nå ønsker du å oppsøke hjelp pga. hvordan andre har påvirket deg i oppveksten, og så fremt du selv er trygg på at du er en bra mamma selv, så er det nok ingenting å bekymre seg for. Men vør forberedt på at de vil spørre deg om foreldrerolle og barna dine.

 

Anonymous poster hash: 2e88e...cdf