Hva krangler du og mannen din mest om?

[Anonym bruker]

Vi krangler ikke særlig mye, men vi er innimellom uenig om barneoppdragelse, arbeidsfordeling i hjemmet og organisering av hverdagen.

 

Krangler aldri om penger, innkjøp, interiør, sex, alkohol, familie mm.

 

Anonymous poster hash: 5bd11...7e4

[Anonym bruker]

husarbeid og ting ang barna.

Anonymous poster hash: 798c9...cc1

[Anonym bruker]

Hans røyking, min manglende sans for system.

 

Anonymous poster hash: 6a96e...e36

[Gjest Lagå]

Penger og sex

[Anonym bruker]

At han misforstår meg, tror jeg er sur, frekk osv. Forstår ikke min humor.

 

Anonymous poster hash: cfd0e...6f2

[MammantilNurket]

Eh ... vi krangler ikke, eks-mannen og jeg kranglet ikke heller ... er lite kranglevoren av meg.

[Anonym bruker]

Ingenting.

 

(Altså vi krangler/diskuterer, men det er i ikke om bestemte temaer, bare sånne filleting som plutselig irriterer oss når vi feks er veldig slitne)

 

Anonymous poster hash: 662a1...634

[Gjest lykkeliggift]

Moren og søsteren hans 99% av kranglete kommer på akuratt det temaet. Ellers er det egentlig fint lite.

[Gjest Gullguttene]

Barneoppdragelse er vel det vi er aller mest uenige om.

[Anonym bruker]

Husarbeid. Jeg vasker og rydder, han griser og roter. Ingenting som irriterer meg mer enn det. Mener han bør ha respekt for at jeg er den som holder orden her når han unngår å hjelpe til, og holde det i den tilstanden jeg har brukt tid på å ordne det. Kan banne på at krana på badet er full av tannkrem bare timer etter den er vasket f.eks.

 

Anonymous poster hash: 411d8...a80

[Gjest Antarctica]

Det er ikke så mange ting, men i dag krangla vi. Han er skuespiller og trekker det litt inn i privatlivet - han kan være veldig primadonna.

 

I tillegg er han ikke en fullt så god skuespiller som han selv tror, så noen ganger bløffer han, og fikser det ikke helt. Og jeg, som er veldig konkret og ekstremt tydelig av meg, tenner på alle plugger - i min bok er det juging dersom man skylder på dårlig værmelding, fiktivt vondt i kneet eller lite diesel på bilen for å slippe unna en aktivitet med familien.

 

Hvis man bare sier det som det er; "jeg liker ikke å bade," så aksepterer jeg det med en gang. Så det vi krangla om i dag, var pleaser-syndromet hans, der han står og erklærer at joda, han har såååå lyst til å bade, hadde det ikke vært for den dårlige værmeldingen og 20 andre unnskyldninger, mens jeg gjennomskuer det hele. (Jeg bader heller alene enn med noen som egentlig ville ha vært hjemme, for å si der slik.)

 

Egentlig krangler vi aldri om viktige ting. Bare kommunikasjons-ting. Misforståelser og sånt.

Endret 19. juli 2013 av Pashla

[Anonym bruker]

Mannen min og jeg krangler utrolig lite, men vi har en del diskusjoner og uenigheter rundt familiens økonomi ( mye pga han har en sønn fra et tidlig forhold som jeg mener til tider skjemmer bort både eksen og ungen med å overrøse dem med penger på dyre levemåten deres... Det må da være en grense hvor dumsnill man kan være..) og litt barneoppdragelse, ellers er vi ganske enige med det meste eller velger middelsvei Heldigvis er ingen av oss langsinte eller hårsåre folk  

Anonymous poster hash: 10bc5...d5e

[Anonym bruker]

Hans røyking og "behov" for avslapningspiller, i tillegg til innblanding fra hans familie.

 

Krangler veldig sjeldent, heldigvis.

 

Anonymous poster hash: f1d7e...74d

[LittLykkelig]

Hmm.. Krangler når jeg er utålmodig og lei av at han er treg og aldri får fingern ut. Kan f.eks bruke nesten en time på å stå opp..

[Anonym bruker]

Jakt og fiske!

Anonymous poster hash: a8772...0c2

[Gjest Sekretøsa]

Jobben hans, og dertil manglende deling av husarbeid og organisering av familien as

[Anonym bruker]

Husarbeid, moren hans og barneoppdragelse.

 

Anonymous poster hash: 24e51...9ea

[Gjest Antarctica]

Vi krangler lite. Kanskje 1 gang i kvartalet. Da er det pga at jeg har vært lat med husarbeid. Jeg kan tidvis være en unnasluntrer uten like, og når ingen ser det bestikker jeg 7 åringen med penger for å vaske og tørke støv Det skjer heldigvis ikke så ofte da  

 

Jeg hater også å støvsuge og kan late som om jeg har gjort det selv om jeg bare har feiet raskt over med kost og brett. 

 

Jeg skylder på mamma som sydde puter oppunder armene. Jeg var nok 16 år før jeg faktisk ryddet og vasket rommet mitt selv.

 

Det kalles ikke bestikkelser, det kalles jo ukelønn.

[Elsker livet]

Vi krangler ikke, jeg krangler. Det er mest pms, og har sjelden noe for seg annet enn å få blåst ut generell irritasjon.

[DramaMama]

Vi har ennå ikke hatt en krangel i ordets rette forstand, men noen diskusjoner blir det jo, og de kommer som regel hvis en eller begge er slitne og ting som blir sagt blir misforstått - eller en av oss tar seg nær av noe vi vanligvis ville overhørt.

[Major HotLips Houlihan]

Min pms, og dertil korte lunte, og hans til tider elendige kommunikasjonsevner gjør at vi krangler i blant. Mest om filleting og misforståelser

[Anonym bruker]

Vi krangler sjeldent, når vi gjør det er det vel helst over prioriteringene hans. Jeg mener han prioriterer jobb for høyt i forhold til kvalitetstid med barna. Ellers er jo jeg som flere andre her, grusom og irrasjonell uken før mensen. Da lar han meg bare rase fra meg, og danser etter min pipe, så går det over i det fredeligste laget. Etter å ha vært i lag i 13 år så lærer en seg sine triks, og også hvilke kamper en skal ta og hvilke kameler en skal svelge :-)

Anonymous poster hash: bdd81...00f

[HeltLykkelig ♥♥]

Vi krangler heller ikke.. jeg krangler og da handler det som regel om noe husarbeid han ikke har sett at bør gjøres. Han trår virkelig til i huset.. når jef sier hva han skal gjøre for å hjelpe.. men jeg vil han skal se det selv!

[Anonym bruker]

Vi krangler om alt - er sålei! :-(

 

Vi krangler om husarbeid. Han gjør sjelden noe inne; oppvaskmaskinen rører han f.eks. knapt (kan telle på en hånd - bokstavelig talt - hvor mange ganger han har ryddet utav den på alle årene vi har vært sammen).

 

Vi krangler om barneoppdragelse. Han mener at ungene skal være stille og lydige, mens jeg synes de kan få lov å herje og bråke litt innimellom - når vi er hjemme, vel og merke, borte må de være greie. Kan legge til at vi har rolige unger som, får stadig kommentarer på det fra skole og barnehage, familie og venner. Han hater å ha besøk av andres unger; jeg foretrekker at de er her så jeg blir kjent med de andre barna og foreldrene deres på den måten. Jeg kommer fra et "åpent hus" hvor søsknene mine og jeg fikk ha besøk av venner så ofte vi ville. Det er jeg evig takknemlig for, og det er en sånn forelder jeg vil være.

 

Vi krangler om politikk. Vi er nok ikke så langt fra hverandre i syn, men jeg skjemmes litt av at han er FrP'er. Kall meg snobbete, men jeg misliker partikulturen og det jeg ser som uansvarlig politikk. Synes det er flaut å innrømme for andre hva han stemmer.

 

Vi krangler om kommunikasjon. Jeg er ikke så flink til å snakke med ham lenger. Jeg gjør heller ting på egen hånd enn å spørre og så få kritikk for hva jeg ønsker/ vil. Jeg er ingen småsnakker, så det kan være ganske stille hos oss. Og etter hvert som jeg føler meg mer og mer kritisert, lukker jeg meg og snakker minst mulig om de store tingene.

 

Vi krangler om hans deltagelse rundt barna; han har hentet i barnehagen to (!) ganger, aldri levert. Det hadde vært mulig, men han "tør" ikke. Føler seg ubekvem, så han lar heller moren min gjøre det...! Han deltar ikke på arrangementer i regi av skole/ barnehage. Han har vært med på en fotballcup og en kamp - jeg er med på alle (også treningene de første årene). Eldste er inne i sitt femte fotballår og tredje ishockeyår. Det har vært nok av muligheter for deltakelse, for å si det sånn.

 

Vi krangler om at han tvinger meg til å gjøre alle avtaler med hans familie; alle invitasjoner til jule- og bursdagsfeiringer, alle initiativ til å finne på noe sammen for at barna skal føle at de har en farmor og farfar, alle gaveinnkjøp til hans nevøer/nieser... Det er ingenting i veien med familien hans, selv om de ikke har de tetteste båndene. Iblant hadde det imidlertid vært fint om han kunne tatt litt av kontakten med dem - jeg føler meg usikker på om jeg trenger meg på. Eksempel: Jeg vet ikke alltid hvor jeg "har" svigermor. Hvis jeg inviterer henne, kommer hun egentlig fordi hun synes hun må, eller synes hun at jeg inviterer henne for lite? Jeg mener at mannen min kunne sondere terrenget iblant, fordi hun kanskje ville være mer direkte i sin kommunikasjon med ham... De bor på en annen kant av landet, så forholdet vårt blir litt deretter. Noe jeg synes er litt trist. Jeg er veldig familikjær.

 

Vi krangler om barnas rolle i familien.

 

 

Vi krangler om at han synes jeg ser sur ut. Når jeg kanskje er sliten, trist, lei meg, oppgitt... Han tror bare det finnes to følelser; glad og sur...

 

 

Vi krangler om når vi skal få gjort noe med huset, med hytta... Jeg er så sliten, orker liksom ikke flere gjøremål...

 

 

Det er en ond spiral, hvor krangling avler krangling. Eller diskusjon, om du vil. Vi er ikke så høylydte av oss. Jeg har nådd et punkt hvor jeg nesten ikke orker mer. Føler vi bare snakker forbi hverandre, har ikke lyst på ham lenger, vi har sluttet å ta på hverandre i det daglige, vi sier ikke "jeg elsker deg" lenger. Vi burde tatt tak i det for lengst. Ingen av oss er lykkelige i dette her. :-(

 

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 4c360...677

[Anonym bruker]

Vi har "kranglet" mye om sex. Han har i flere år (les 4), ikke hatt lyst. Noe som selvsagt har fått konsekvenser. Jeg har vært nær å gå flere ganger i løpet av disse årene - mest pga hans manglende interesse/ønske/vilje til å aktivt gjøre noe med situasjonen. Av en eller annen mystisk grunn er nå plutselig lysta tilbake, og vi har det så mye bedre på alle andre punkter også.

 

Ellers er det litt småkrangling om husarbeid (jeg er en slappfisk og fan av skippertak), misforståelser, dårlig kommunikasjon - han hadde visst "glemt" å si at svigermor og hennes mor skulle være på hytta med oss i ferien. Ikke noe i mot svigermor, men hadde satt pris på beskjed om det litt i forveien.

 

Anonymous poster hash: f24f3...ada