Min mann... Hjelpes...

[håpefull<3]

Jeg er gift. Vært gift i 2 år, sammen flere år. Mannen har forandret seg totalt. Før hjalp han til hjemme og var en mann jeg ønsket meg barn med. Nå er barnet 6 mnd, og han har i en periode vært totalt ulik seg selv. Hver dag angrer jeg på at jeg fikk barn med han. (Angrer ikke på barnet, men vill hatt en annen barnefar. En partner, en hjelpende hånd).

 

Her er noen ting:

Jeg lager all maten, han gidder ikke lage mat lengre. Gidder så vidt å smøre seg en brødskive. Rydder ikke opp etter seg (klær, håndklær etter dusjing, etter mat/middag osv). Jeg vasker alle klær, ja, gjør alt husarbeid. Han gidder ikke dra å handle engang. Han gidder ikke ut med kompiser så jeg er stuck med han 24/7, noe som er slitsomt siden han lever av å holde på med ipad og se på tv. Han bor i sofaen.

 

Søler han noe så tørker han det ikke opp. Er så vidt han skyller ned i do!

Han trener ikke lenger. Han dusjer (heldigvis!) fortsatt.

 

Han bytter bleie på baby, men synes alt er et slit.

 

Hvis han har vært i utenoden

 

Ja, kunne fortsatt i det uendelige.

[Anonym bruker]

Det er vel to løsninger:

1. Han har blitt en lat dass

2. Han har depresjon etter fødsel

Anonymous poster hash: d50af...c20

[Anonym bruker]

Høres ut som min mamma og hun er dypt deprimert og har angst

Anonymous poster hash: 9b21f...680

[håpefull<3]

Oi, noe forsvant!

 

Hvis han har vært i uteboden og vet at døra står åpen, så orker han ikke gå ut og låse før han legger seg, det er tiltak.

 

Trenger han noe, men det ligger på loftet, så orker han ikke hente det likevel.

 

Har lyst til å ta babyen å flytte, men han var jo ikke sånn før. Noen som har menn som har forandret seg totalt? Fill de en diagnose eller noe? Er så frustrert... Kan han være deprimert? Går ikke an å prate med han om det.

[Anonym bruker]

Det finnes absolutt folk som bare er slik, men når det kommer en slik voldsom endring ville jeg heller tenkt i retning depresjon. Det betyr selvfølgelig ikke at han skal få gjøre som han vil, men at du f.eks kan stille ultimatum om at han skal ha en legetime og du skal bli med ham dit.

Anonymous poster hash: 1a0c9...31c

[håpefull<3]

 

Det er vel to løsninger:

1. Han har blitt en lat dass

2. Han har depresjon etter fødsel

 

Anonymous poster hash: d50af...c20

Det begynte rundt da jeg ble gravid. Kan det ha en sammenheng kanskje ? :/

Han hadde SÅ lyst på barn. Tror ikke han angrer, for han er utrolig stolt. Men alt er så tiltak virker det som.

[håpefull<3]

 

Det finnes absolutt folk som bare er slik, men når det kommer en slik voldsom endring ville jeg heller tenkt i retning depresjon. Det betyr selvfølgelig ikke at han skal få gjøre som han vil, men at du f.eks kan stille ultimatum om at han skal ha en legetime og du skal bli med ham dit.

 

Anonymous poster hash: 1a0c9...31c

Hadde han vært sånn hadde jeg aldri blitt i forholdet, aldri fått barn med han. Men noe har skjedd. Ja, et ultimatum er nok det som trengs.

[Anonym bruker]

 

Det er vel to løsninger:

1. Han har blitt en lat dass

2. Han har depresjon etter fødsel

 

Anonymous poster hash: d50af...c20

Det begynte rundt da jeg ble gravid. Kan det ha en sammenheng kanskje ? :/

Han hadde SÅ lyst på barn. Tror ikke han angrer, for han er utrolig stolt. Men alt er så tiltak virker det som.

 

 

Menn kan også få fødselsdepresjon og den kan oppstå allerede i svangerskapet

 

Anonymous poster hash: 9b21f...680

[håpefull<3]

 

 

 

Det er vel to løsninger:

1. Han har blitt en lat dass

2. Han har depresjon etter fødsel

 

Anonymous poster hash: d50af...c20

Det begynte rundt da jeg ble gravid. Kan det ha en sammenheng kanskje ? :/

Han hadde SÅ lyst på barn. Tror ikke han angrer, for han er utrolig stolt. Men alt er så tiltak virker det som.

Menn kan også få fødselsdepresjon og den kan oppstå allerede i svangerskapet

 

Anonymous poster hash: 9b21f...680

Og alt etter hvor ille det er så trengs det kanskje behandling for å gå over? Hvis det går over ?

Vet jo at mange trenger behandling, mens mange blir "friske" av seg selv... Mens andre igjen... huff...

[Anonym bruker]

 

 

 

Det er vel to løsninger:

1. Han har blitt en lat dass

2. Han har depresjon etter fødsel

 

Anonymous poster hash: d50af...c20

Det begynte rundt da jeg ble gravid. Kan det ha en sammenheng kanskje ? :/

Han hadde SÅ lyst på barn. Tror ikke han angrer, for han er utrolig stolt. Men alt er så tiltak virker det som.

Menn kan også få fødselsdepresjon og den kan oppstå allerede i svangerskapet

 

Anonymous poster hash: 9b21f...680

Og alt etter hvor ille det er så trengs det kanskje behandling for å gå over? Hvis det går over ?

Vet jo at mange trenger behandling, mens mange blir "friske" av seg selv... Mens andre igjen... huff...

 

 

Han bør komme seg til en lege. Å vente på at det skal gå over av seg selv er ingen god plan.

 

Anonymous poster hash: 9b21f...680

[Anonym bruker]

Siden han ikke var slik før.. men har blitt sånn, nå jo noe ha utløst det?? Prøv å snakk med han kanskje han åpner seg? Han må jo slite med depresjon eller noe?

 

Anonymous poster hash: 03441...bbd

[Gjest meg&mini]

Skriv et brev til han. Fortell han hva du føler.

Så tar du med deg babyen din og blir borte noen timer, eller en natt hvis du har mulighet.

Fortell og forklar han hvordan han har blitt og hvordan han var før. Sett han litt i tenkeboksen:

Jeg ville krevd at han skal gå trilletur med dere hver dag. Fysisk aktivitet er livsviktig. Og bra mot depresjoner blant annet.

Kanskje han er eller er i ferd med å bli det?

 

Klem til deg og masse lykke til videre:)

[<3 2G <3]

Høres alvorlig deprimert ut. Få han til lege og behandling. Så store forandringer er ikke normalt. Jeg vil tro du får mannen din tilbake om han får hjelp.

[Von Hertelhofen]

Jobber han ikke?

[Gråsonen]

Dette høres ut som klassiske symptomer på fødselsdepresjoner hos far. Jeg sier ikke at det er det, men ut i fra hva du skriver kan det for meg- som jobber med dette, identifiseres som en depresjon i forbindelse med fødsel.

 

Typisk er ansvarsfraskrivelse, tiltaksløshet, sinne og hva andre kan se på som egoisme.

 

Antagelig vil han ikke innrømme at han har en depresjon, det er ikke lett for en far å identifisere seg med følelser som ofte har vært "eid" av mor i forbindelse med en fødsel. Du kan prøve å starte samtalen med: "Jeg merker at du ikke har det så lett. Det gjør vondt for meg å se deg slik, jeg ønsker at vi skal ha det fint sammen, kan vi snakke om dette?" Start denne samtalen etter at barnet er lagt og roen er senket i huset. Ikke hev stemmer og ikke kom med anklagelser. Vær åpen og forståelsesfull, det er ikke lett hverken for mann eller kvinne, de sloss allerede med dårlig selvtillit og samvittighet, de vil så gjerne men får det ikke til.. derfor trekker de seg unna.