Forstår meg ikke på barnet mitt...

[Anonym bruker]

..føler jeg. Fra tidlig av skjønte jeg jo raskt at dette var en kar som ikke eide tålmodighet og hadde sterk vilje. I det siste så føler jeg at jeg ikke kjenner han igjen. En bryter er slått på i kroppen hans og alt er blitt annerledes. 

 

Jeg forstår jo selvsagt at viljen til et barn kan bli hinsides sterk. Men har aldri opplevd maken med de to andre. Det er som om han ikke forstår hva jeg sier til han. Han hopper fra leke til leke, sitter aldri i ro med en ting i lengre enn ett minutt før han går videre til neste ting og når han går videre så virker han sint og oppgitt. Han skal helst hoppe og løpe hele dagen, skifter fra utrolig glad til fryktelig sint på null komma niks, ubeslutsom til tusen og har ikke engang tid til å spise.

Han har alltid vært lett og legge, fra tidlig av, sovner med en gang og sover natten gjennom, men skulle han våkne av at han ikke finner kose bamsen sin om natten så våkner han skikkelig og da er det god morgen selv om han bare har sover i tretti minutter. 

Jeg har lært meg og ha tålmodighet, jeg prøver å roe ned tempoet hans litt for at jeg skal kunne henge med, og jeg prøver å forstå meg på han. Men noe har totalt forandret seg i han og jeg skjønner ikke hva som skjer. Nå har det blitt så voldsomt at andre rundt oss også merker at noe er annerledes ved han og jeg vet ikke hvordan eller hva jeg skal si til dem for at de skal kunne ha forståelse for at han kanskje er litt annerledes eller bare har en sterkere personlighet enn andre.

Han biter, slår, klyper og kaster seg selv og det han holder i vegg i mellom. Og han er bare 1,5 år. Skjønner ingenting. 

Skal ikke til HS før to års kontrollen regner jeg med, men burde jeg kanskje fikse en time før? Finne ut om det er noe mer enn sterk personlighet? Vente på at det går over? De to andre kunne trasse de også, men ikke så voldsomt som han her.

Anonymous poster hash: 25943...230

[Anonym bruker]

Kjære deg, unger er forskjellige, og han er bare 1,5 år! Jeg trodde et lyeblikk det var en på 4 år du snakket om! Klart, det kan jo være at han har en diagnose, men det du beskriver er ikke nok til å si noe om det, og dessuten veldig normalt!

Anonymous poster hash: 624a1...210

[Gjest Antarctica]

Veldig normalt? Det syns jeg er en bagatellisering.

Barnet har alle "klassiske" symptomer på ADHD (har indre uro, for eksempel - det er jo det som driver ham videre fra leke til leke uten å kunne engasjere seg over lengre tid i noe, og samtidig virker utilfredsstilt.) Frustrasjonene (slår seg selv, kaster seg selv og ting) er jo en "ventil" for det samme, den indre uroen. Og søvnmangelen likeså, det beskriver mange foreldre med ADHD-barn: den søvnen barnet går glipp av, taes aldri igjen, selv om det har mistet nesten en hel natt ved å våkne for tidlig eller sovne seint.

 

Kan ikke påstå at det er veldig normalt. Andre unger har yndlingsleker de klarer å samle seg om og leke med over tid, og det ser man ofte før ettårsalderen. At barnet på 1,5 ikke føler fascinasjon ved noe eller lar seg oppsluke av noe er et symptom. At barnet ikke blir trøtt igjen og sovner på nytt er også et symptom, andre barn sovner og tar igjen tapt søvn dersom de mangler mange timer på å være uthvilte. Og så videre. Kjøre HI, be om hjelp til barnet ditt snarest mulig og gjør livet hans lettere. Uroen er frustrerende for foreldrene, men dobbelt så plagsom for barnet selv...

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hva som er normalt eller tegn på at han kan feile noe, men begge mine hadde en ganske slitsom fase som liknet på det HI beskriver på omtrent samme alder. Det varte omtrent 6-12 mnd så vidt jeg husker. For dem løste det seg da språket løsnet. Det virket som om hovedproblemet var at de følte sterkt behov for å uttrykke seg, men ikke hadde ordene enda.

Anonymous poster hash: acb5e...32a

[Anonym bruker]

Endringene startet rett før han var ett, det gikk over stokk og stein men ikke på langt nær så gale som det er blitt nå. Han gjør seg forstått, sier hei hade takk nei ja æsj bæsj der her mamma og pappa, rister med hodet og peker eller vifter med armene. Aldri vært noe problem å forstå han sånn sett. Vi gi han alburom, tid og forståelse. Men selv når han styrer på alene kan han utagere. Vi er mye ute, ute i skog er han noe rolig, kan fint studere en trestamme i det uendelige (det uendelige for han er femten minutter fremfor fem sekunder til vanlig), han får springe så lenge han vil og får rast fra seg - men blir aldri sliten. Ang søvnen så har det alltid vært enkelt å legge han, sovner som en sten, men om han skulle våkne ja da våkner han skikkelig også, han kan våkne klokken tre om natten men har nok energi til å holde det gående helt til luren han pleier å ha 1130, for så å sove i to timer og så er det ikke leggetid igjen før det er natta. Kunne ønske jeg hadde hatt halvparten så mye energi som han. Han spiser ikke noe form for sukker, så det kan ikke være kick som gjør dette heller. Han går ikke i barnehage (ikke fått plass), men sosialiseres gjennom treff, familie, venner, åpen barnehage og åpen gård, men selv rundt andre mennesker er han slik. Folk rundt oss har begynt å reagere, og vil heller komme hit eller treffes ute fremfor å få besøk av oss. Noe som jo er forståelig ettersom at når han først blir sint, ja da blir han sint. Han har alltid vært en solstråle, og det er han jo forsåvidt også, bare synd at det skifter såpass fort at jeg ikke rekker blunke engang. Får vel bestille oss en ny time til HS og så ta det derfra, men to andre små i huset også så er det så utrolig slitsomt å føle at vi ikke strekker til på noen områder siden vi ikke aner hva vi skal gjøre med vesle gutten. HI

Anonymous poster hash: 25943...230