Hvordan få tilbake livsgleden?

[Anonym bruker]

Har vært separert i et halvt år nå etter ett langt ekteskap. Det kom som ett sjokk på meg at mannen ville skilles, han påsto at han ikke hadde noen følelser igjen og ville ikke prøve å gå til noe terapi eller forsøke å redde ekteskapet. Han ville bare ut. Siden har det jo kommet frem at han hadde en ny i sikte og de er nå sammen.

Vi har to barn i barneskolealder sammen. Jeg er i 40-årene, så jeg er ikke helt ung lenger heller.

Og jeg har taklet dette veldig dårlig, jeg greier ikke å se noen mening med det som har skjedd og hvordan jeg skal kunne gå videre. Jeg greier hverdagen med jobb og hjem, selv om jeg måtte flytte til en mindre leilighet og ikke trives med å ikke ha egen uteplass lenger. Føler meg innestengt og deprimert. Men det er umulig å kjøpe noe større her, så det går ikke.

Jeg er skuffet, sjokkert og sint på mannen som ikke gav meg noen sjanse til å prøve å redde ekteskapet, han har gått og tenkt på dette uten å si noe, og når han hadde tenkt ferdig og bestemt seg (og funnet en ny) - da forteller han meg dette. Så jeg føler meg veldig kastet ut i noe helt nytt uten å ha fått være med på å bestemme endringene selv. Og at han utsetter våre skjønne barn for å bli skilsmissebarn med pendling mellom to hjem. At han faktisk synes det er verdt det, fordi han ville prøve lykken med en ny uten å gi meg en sjanse. Vi har absolutt ikke hatt det dårlig, men tidsklemma har vel gjort at Familien AS har tatt over en stund, og at vi ikke har vært så mye kjærester - men dette kunne vi rettet opp igjen mener jeg. Men han vil ikke.

Så, spørsmålet mitt blir da: Hvordan skal jeg greie å finne tilbake noe livsglede og mening med livet fremover? Alt jeg ønsket meg var dette familielivet som jeg hadde og som jeg ikke har lenger. Det er utrolig vondt å dra på ferie nå med barna og se alle de lykkelige kjernefamiliene som vi nå lenger ikke er. Jeg har vondt på barnas vegne og på min egen. Jeg er redd for at jeg ikke kommer til å finne meg en ny mann og at jeg må belage meg på å være alene resten av livet. Det er kun når jeg har barna jeg føler meg "normal" - den uken jeg ikke har dem er utrolig vond og ensom. Prøver å holde meg i aktivitet og være sosial så langt det går, men sliter med å føle tomhet og meningsløshet. Går til psykolog, men føler ikke at jeg kommer så mye videre der - men det er ett sted å få øse ut fortvilelsen iallfall. Fastlegen og psykologen har satt meg på antidepressiva, og det hjelper noe, men jeg er fortsatt fortvilet.

Det jeg trenger er vel hjelp til å snu tankegangen min fra håpløshet og fortvilelse over denne situasjonen, og til å se hva jeg fortsatt har - ikke bare fokusere på hva jeg ikke har. Vet det er mange som er skilte og alene med barn som klarer seg bra. Men jeg føler meg så utrygg og lite verdt etter dette som har skjedd. Har lite nær familie, foreldrene mine er døde. Jeg savner både det gamle hjemmet mitt, naboer, svigerfamilien etc - og alle håp, drømmer og forventninger om hva vi som en familie skulle gjøre i fremtiden. Vi hadde god økonomi og "alt på stell" - nå sitter jeg med gjeld oppunder ørene og skal ha ansvar for barnas oppvekst alene halvparten av tiden selv om vi selvsagt skal samarbeide. Det blir uansett noe helt annet enn å være en hel familie.

Jeg er egentlig knust og ser ikke helt hvordan jeg skal greie å reise meg igjen..

Noen som har noen gode råd til meg?? Jeg bare eksisterer, lever ikke noe liv.

 

Anonymous poster hash: b02df...689

Anonymous poster hash: b02df...689

[Anonym bruker]

Meld deg inn på treningssenter hvis du ikke alt er medlem. Tren både når du har ungene og ikke. Man kan få ut utrolig mye følelser ved å hamre løs på treningsapparatene. I tillegg føler du deg mye bedre generelt. Skjønner at du har det tøft, egentlig er han jo ikke verdt det. Bruk vennene dine for alt det er verdt. Gåtur i skogen, cafebesøk osv. Og husk at selv om alt ser svart ut nå, så blir det bedre etterhvert :-). Ønsker deg masse lykke til :-).

 

Anonymous poster hash: 34a62...52a

[Anonym bruker]

Takk for svar. Jeg er medlem på treningssenter, har vært det i mange år, men har ikke greid å gå tilbake til treningen i særlig grad ennå. Har gått ned omtrent 20 kg i denne perioden, men har begynt å legge på meg litt igjen da jeg spiser mer nå.

Ellers prøver jeg det andre du foreslår også, men har alltid denne vonde følelsen med meg uansett hva jeg gjør. Det eneste fristedet jeg har er når jeg sover, trist men sant.

 

Flere som har noen innspill?

 

 

Anonymous poster hash: b02df...689

[Anonym bruker]

Vil bare si at jeg føler med deg. Livet kan være så blodig urettferdig noen ganger.

Det du må begynne med er å finne en måte å trives med deg selv på. Uten mann og barn, bare deg.

Prøv deg frem med forskjellige aktiviteter, treff ect. Vet turistforeningen har en del utflukter man kan slenge seg på.

Så må du regne med at det tar til å gro. Du har fått en knekk i livet, dette såret må få gro.

Akkurat som et fysisk sår trenger tid for å gro.

Og det blir bedre med tiden, bare ikke grav deg ned eller gi opp. Hold ut for din egen skyld og barna dine sin skyld.

 

Klem

 

Anonymous poster hash: a05e3...ec0

[Anonym bruker]

Hei,

Jeg har vært i en dyp mørk dal og slet meg ut på å være i offerollen. Det er en lett rolle og innta og jeg vet veldig godt hvordan du har det. Anbefaler boka: "Det er ikke mer synd på deg enn andre" Den hjalp meg ovenpå, samt å ta en tur og to alene til coach eller noe for å snakke med noen utenforstående.

 

At livet ble dritt kan du ikke gjør med, men hvordan du tar tingene og tankene er det kun du som kan styre, ingen andre. Det er nå du kan tenke på hvem du selv er og hva du kan gjøre for å glede deg selv. Du er sjef over ditt eget liv og hvordan du vil leve det. Sett deg små delmål og forsett stigen opp. En dag sitter du lykkeligere enn det du var når forholdet gikk i grus. For forvarsel fikk du garantert om du tenker etter.

 

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 61a85...62c

[Anonym bruker]

HI her

Tusen takk for oppmuntrende ord og forslag. Skal sjekke ut den boken som nevnes.

Jeg tror ikke det går en dag uten at jeg prøver å si til meg selv at "dette skal jeg klare" etc - men likevel føles det ikke som jeg tror på det og effekten blir deretter.

Men, jeg skal fortsette å prøve. Det skal bli bedre, det MÅ det. Som noen skriver, både for barnas del og for min egen del.

 

Men det føles som om jeg aldri kommer til å få en glad dag mer, og det er vondt.

 

Anonymous poster hash: b02df...689

[Anonym bruker]

Du kommer til å bli glad igjen! Og den dagen kpmmer til å bære en fantastisk dag. Den dagen har du seiret!

 

Anonymous poster hash: a05e3...ec0