Når den man elsker virkelig har gått videre....

[PintSizedDictator]

Som sikkert de fleste av dere vet så gikk mannen min fra meg da babyen våres bare var 2 måneder gammel. Det var vondt nok i seg selv. Uken etter fant jeg ut at han hadde en annen.

 

De møttes 12 dager etter vår sønn var født og de holdt på i to måneder bak min rygg før han hadde baller nok til å si noe til meg.

 

Fire måneder senere så får jeg vite at hun er gravid...med hans  barn. Hun er 6 måneder på vei nå (!!) og venter sønnen deres i Oktober eller November. Jeg har det så grusomt vondt nå. Jeg har visst om det en stund men har ikke sagt noe her av div. årsaker.

 

På tross av alt dette har jeg vært villig til å tilgi og jobbe med ting og det er ikke måte på. Ja, for et nek jeg er. For et forbannet idiotisk mehe jeg er som sitter her og faktisk vurderte noe slikt. I all denne tid så har han vært så intim med meg som man kan bli, og jeg klarer ikke å skyve ham unna fordi jeg fremdeles elsker ham.

 

I mange uker har vi hatt det greit oss i mellom, men så drar han da på ferie med henne. Ikke med barna eller noen andre, men med henne. Hun, som ikke ville ha ham mer etter noen måneder. Hun, som etter hun fant ut hun var gravid, gjorde det slutt med ham. Hun sa at hun gikk på pillen til ham, til venninner har hun sagt at hun trodde hun var steril så derfor beholdt hun barnet.

 

Jeg utleverer meg selv mye nå, men det får bare være. Jeg blir gal. Jeg har vært sterk i 6 måneder men nå orker jeg snart ikke mer. Jeg elsker hem, tro det eller ei. Jeg kan ikke bare slå av følelsene mine. Det gjør så inderlig vondt. Snart kommer det et uskyldig lite barn oppi det hele, og jeg kan ikke gjøre noe med det.

 

I tillegg må jeg sitte å se på at han gir henne alt han aldri ga meg. Omtanke, omsorg, kjærlighet. Så hvorfor kan jeg ikke bare bli ferdig? Hvorfor er jeg så opphengt i denne mannen som aldri har vært bra for meg. Det har gått et halvt år og ting er fremdeles like jævlig. Når skal det ta slutt?

 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette. Få det ut kanskje. Få trøst... oppmuntring. Et spark i baken. Jeg klikker snart.

[4Nøtter]

Ville bare gi deg en skikkelig klem. Det du har opplevd og fremdeles opplever må være så utrolig vondt! Jeg får tårer i øynene av å lese det. Håper du kommer over denne mannen og klarer å gå videre.

[Anonym bruker]

Så vondt å lese.. 

 

Vil først og fremst gi deg en god klem. Jeg er ikke den første til å gi ut råd, men jeg ville nå prøvd å gi slipp på mannen, han er ikke noen god nyhet for deg. I DIN mest sårbare tid valgte han å forlate deg til fordel for en annen dame og klarte å gjøre kunstverket med å få henne gravid.. 

Jeg tror du må prøve å fokusere på deg selv og dine barn, hva som er best for dere. Joda, barna har sikkert godt av to foreldre som bor sammen (om det var en mulighet), men ikke når mor blir totalt knust og trampet på for så å bli børstet støv av for så å bli trampet på igjen. Du må være sterk nå. 

 

Han er ikke deg verdig. 

Ta vare på deg selv, og barna dine. Det er vondt og tungt å komme over dette, og såklart har du følelser for hanenda! Når man får barn med noen tror man jo det er for evig og alltid, men dessverre fins det noen råtne mannfolk der ute som bare vil andre vondt..

Du trodde jo ikke akkurat at dette kom til å skje, så selvfølgelig gjør det vondt. 

 

 

 

Anonymous poster hash: a1b70...2ce

[Gjest sug lut]

Stor klem, dette er jo ikke holdbart. Kanskje du kunne tatt ham tilbake om det var helt sikkert at det var det han ville, at det var deg han ville ha, men du vil jo ikke ha en vinglepikk, selv om du elsker ham. Han kunne tryglet og grått og reparert - da kunne dere funnet en måte å gjøre dette på. Men ikke slik - hvorfor skulle han da reise på ferie med henne?

 

Se på det slik: hun har ham når det passer henne, og ellers er hun helt fri til å gjøre hva hun vil. Han, på sin side, har deg når han ikke kan få henne, men dumper deg når han kan og tar deg tilbake etterpå. Men hvem har du? Du har mistet valgfrihet og du har mistet følelsen av noen som faktisk er helt på din side, om han noengang var det (?). Det er uverdig og gjør deg liten. Du kan ikke vente til du ikke har noen følelser igjen, det kan ta årevis mens du blir mindre og mindre - og det vil du ikke.

[soleia]

Vil berre sende deg ein klem, dette fortener du ikkje!

Sit her og vert aldeles rasande på denne idioten av ein mann, som behandlar deg så respektlaust!  Meiner du at han framleis held på med både deg og den andre dama på same tid?  Makan til lodott!! For meg er det heilt utruleg at du framleis vil ha eit slikt rygglaust krek, men gamal kjærleik er nok ikkje alltid så lett å komme over.  Du må slutte å vere så snill og grei, og kutte han mest mogleg ut av livet ditt.  De må jo sjølvsagt ha ein god del med kvarandre å gjere pga borna, men få til ei ordna avtale om korleis de skal organisere dette på ein god måte, og ellers ha så lite som mogleg med han å gjere.  (har heldigvis ikkje noko erfaring på dette området sjølv, men familievernkontoret må vel vere behjelpelege her)

 

Beklager sterkt ordbruk, og at du kanskje føler at eg ikkje tek kjærleiken din alvorleg, men han fortener det! Og så har min beste kur mot kjærleikssorg (av langt mindre størrelse enn det du opplever) vore å vere sint på typen heller enn å sørge over han og lure på kva som er gale med meg sjølv.

 

Stor klem til deg!

[bobbelfru]

Jeg vil også gi deg en klem!

 

Du fortjener bedre! La han gå.

Jeg trenger ikke skrive noe langt innlegg for de andre som har svart deg sier det samme som jeg i vil si deg.

 

Lykke til videre! Ta livet ditt tilbake og nyt det!

[Gjest ♥♥♥InMyHeart♥♥♥]

Kjære, kjære deg! Jeg har tenkt så mye på deg denne tiden. Du opplever noe som ingen burde og det blir påført deg av den som burde bare ville deg vel.

 

Det nytter ikke for oss på utsiden å si at han ikke er deg verdig og at du får det bedre uten han. Vi kjenner han ikke og vet ikke hva det er som gjør at du elsker han tross alle hans feil og mangler.

 

Du fremstår som en tøff og sterk kvinne, så når du lar han styre hele situasjonen blir det for lettvint for oss å fortelle deg at du bør kutte han ut. Det vet du, men til tross for alt har du fremdeles følelser for han.

 

Men jeg er helt enig med Luten, han kommer bare til å fortsette å gjøre deg mindre og mindre og til slutt risikerer du å miste selvrespekten. Og det vil du ikke!

 

Han sviktet deg på ditt mest sårbare og overlot en nyfødt og de andre barna til deg da du hadde nok med å holde hodet over vannet. Sånt gjør ikke en mann som er deg verdig! I tillegg utnytter han dine følelser ved å stadig holde deg varm mens han viser at han ikke er villig til å jobbe for tilgivelse.

 

Jeg håper du har gode mennesker rundt deg som kan hjelpe og trøste deg. Du fortjener så mye mer enn dette og jeg håper du får styrken til å kutte han ut.

 

Varme tanker til deg!

[Anonym bruker]

Jeg vet nesten hvordan du har det. Her fant jeg ut at han hadde gjort den andre damen gravid da jeg var 16 uker på vei og de skulle ha før meg..ble totalt knust. Det som har hjulpet meg er at jeg har tenkt på de dårlige sidene hans. Bare fokusert på de for å komme meg igjennom.

 

Føler så med deg, men prøv å tenk med hjernen og ikke la deg styre av følelsene. Det er kjempevanskelig men det er gull verdt og det vil hjelpe i fremtiden og med eventuelt ny mann. 

Å si nei første gangen er den vanskligste men det blir lettere og lettere.

 

uansett stor klem til deg dette fortjener du så absolutt ikke.

Anonymous poster hash: 580f9...0d3

[Poetika med K]

Sender deg en stor klem, for en drittsekk av en fyr. Sug Lut sier egentlig mye av det jeg tenker, så jeg skal ikke repetere.

 

Håper du finner en måte å komme over ham på. Du kommer til å komme styrket ut av dette. Han derimot, kommer nok til å slite litt når ingen av kvinnene han har barn med egentlig vil ha ham.

 

Vær forbedredt på at når du avviser ham kan det hende han får seg et sjokk og vil prøve å innynde seg hos deg igjen. Det er da du må bære sterk og stå imot selv om det kan være vanskelig.

[PintSizedDictator]

Tusen takk for enormt oppløftende svar, fine dere.

 

I går var jeg nok en gang nede i den dypeste avgrunn av sorg, selvmedlidenhet, sinne og frustrasjon. Jeg følte meg så overkjørt av den mannen at jeg ikke klarte å se hvordan jeg skulle komme meg opp igjen.

 

Jeg har hatt flerfoldige nedturer den siste tiden, men det går lenger og lenger tid mellom dem. Heldigvis.

Mitt hovedproblem er at jeg ikke klarer å avvise ham. Jeg vet så inderlig godt at jeg burde. Jeg vet at jeg ikke en gang burde tillate ham å gi meg en klem. Men så lar jeg ham og det føles så godt å ha armene hans om meg igjen.

 

Han tok henne med på ferie fordi "de to trengte litt tid sammen borte fra alt."

Det var vel den setningen som fikk det til å renne over for meg. Hva med det vi hadde da? Hva med alle de gangene vi grodde fast i en daglig rutine og jeg ga klart uttrykk for at jeg ønsket at vi dro bort litt. Hver eneste gang var svaret det samme. "Næsj, jeg orker ikke nå." "Ja, har du penger da?" etc.

Han står på pinne for en dame han har kjent i 6 måneder. Han ville at hun skulle komme inn til ham å bo når det nærmet seg fødsel og litt etterpå. Ja for stakkar, hun har jo vondt i bekkenet og jeg som har vært der selv burde jo forstå. Hun hadde så mange trapper hos seg.

Jeg hadde bekkenløsning fra helvete og fikk ikke noen oppvartning på den ene elller andre måten. Jeg var sykemeldt men måtte da fremdeles ta meg av ungene, lage mat, rydde etc. Og på toppen av det så måtte jeg også høre at det kan da umulig være så vondt, nå brukte jeg den bekkenløsningen for det den var verdt og det var ikke måte på.

 

Jeg er så enig i alt som har blitt sagt her nå. Jeg fortjener bedre. Mye bedre. Jeg klarer meg fint uten ham. Jeg vet at jeg gjør det. Det har jeg jo bevist for meg selv. Jeg skulle bare ønske at han tok meg seriøst når jeg ber ham om å la meg være, men straks han ser at jeg er litt ovenpå igjen og på god vei fremover, så hugger han tak og drar meg sakte inn igjen. Først ved å si masse sårende ting som får meg til å gråte, sånn at han kan holde om meg etterpå og la det ene lede til det andre.

 

Jeg føler meg som en bruksting. Jeg må komme meg på plass i ny leilighet før jeg klarer å kutte ham ut for godt. Ja, jeg bor fremdeles i vår gamle leilighet, det hjelper jo ikke på. Han bor litt rundt om hos familie.

Når jeg bare er ute så kan jeg sakte men sikkert skyve ham mer og mer ut av hodet og hjertet mitt. Nå er det nok.

 

Helt til neste gang han gjør noe..... dessverre.

 

Gode klemmer tilbake!

[Anonym bruker]

Hvor gammel er denne dusten du har vært sammen med? Høres skikkelig umoden og fjortis ut. Kom deg vekk og ikke kast vekk tanker og energi på han. Fokuser på barnet ditt isteden. Prøv å nyt nå av denne tiden. Du vill angre etterpå at han i tillegg ødela barseltiden din.

 

Anonymous poster hash: 92c93...145

[☆☆☆]

Trur det er på tide å byrje å elske deg sjølv, og ikkje tillate at denne mannen sårar den du elskar (altså deg). Ver litt egoistisk og beskytt deg sjølv!

 

Han kan ikkje få kome og gå i livet ditt som han ønskar.

[Anonym bruker]

Fy fan for en drittsekk! Han behandler deg slik fordi at du gir ham lov til det!!

 

Anonymous poster hash: 115f3...e9d

[Eeniemeenie]

Klem! Samlivsbrudd er ikke enkelt dessverre. Håper du får det godt med deg selv og barnet ditt når du flytter vekk fra leiligheten deres, og kanskje finner kjærligheten en dag med en mann som respekterer og elsker deg! ( Det gjør du helt garantert). Ta vare på deg selv og babyen. Har dessverre ingen flere gode råd, men han der fyren der er jo en drittsekk rett og slett.. 

[Gjest sug lut]

Du må i alle fall komme deg bort og inn i egen leilighet. Og så, når den "dørstokkmila" er lagt bk deg, kan du begynne å sakte finne tilbake til det i deg selv som har blitt undertrykket, kompromisset bort, lagt tilside - interesser, væremåter, forventninger og holdninger til verden omkring deg. Finne igjen den du var, det beste i deg. Og etterhvert som du gjør det finner du antakelig også lettere måter å legge den altomfattende sorgen tilside. Gi deg selv fripass til å bli sint som tusan, han er ikke bare en sorg men en du faktisk kan være voldsomt sint på også. Knus ting, det kjennes bra, kjeft og smell og avreager - det er mye mer forløsende kraft i sinne enn i sorg. Du vet jo at du klarer deg, du har klart deg alene i forholdet også...

[wanda71]

Jeg forstår at du har det vondt og at det er vanselig å slippe men ut ifra det jeg leser så MÅ du.

 

Vil tro du er robbet for all selvtillit og bruker mye energi på dette?

 

Hvis du ikke klarer å rive deg løs fra han pga for din egen skyld så tenk på ungene du har, de får med seg mer enn det man skulle tro. Å observere at sin egen mor blr behandlet dårlig er en tung arv å ta med seg i livet. Dessuten fortjener ungene dine en mor som har selvtillit og energi.

 

Jeg håper du får til å si at nok er nok og droppe all unødvendig kontakt med denne umodne fjåtten og at du om en stund finner et skikklig mannfolk - de vet hvordan man behandler andre.

 

Det er sikkert sårt å se hvordan han degger for den andre damen men prøv tenk at det er ikke du som har mistet noe men nydama som har fått seg et nytt problem. Han kommer neppe til å degge for henne for evig og den dårlige oppførselen du har opplevd kommer også henne til del.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg hadde tatt en rebound. Har vært i destruktivt forhold selv og det eneste som hjalp var å finne en som fant meg attraktiv og interessant. Selvsagt var det enighet fra begge at det kun var sex og moro, og ikke noe farlig når ungene ikke er i hus.

 

Anonymous poster hash: de432...069

[PintSizedDictator]

Selvtillitten er på bånn om dagen, ingen tvil om det. Jeg jobber med den saken så godt jeg kan. Jeg har gode dager og jeg har dårlige. Nå er jeg inne i en dårlig periode, men forskjellen fra i går til i dag er enorm. Når jeg logget meg på og leste svarene jeg hadde fått her så kom staheten i meg frem igjen.

 

Ikke faen om han skal knekk meg! Jeg skal ikke være tilgjengelig når det passer ham. Jeg skal ikke være en han støtter seg til når han har det vondt pga. den andre. Ja, han har faktisk vært frekk nok til å ringe meg når han er forbanna på den andre.

 

Jeg er veldig fristet til å vise henne meldingene han har sendt meg. Noen såpass grove (på en intim måte) at jeg, som ikke blir så lett flau, nesten rødmet. Men jeg klarer ikke å få meg selv til å gjøre slikt.

[Honningmelon]

Du må være sterk, og du må sette en strek over forholdet deres, selv om det er vanskelig og vondt. Fortsetter du i et slags forhold med han ender det bare opp med at du blir såret igjen og igjen.

 

Flytt og få en ny start. Bestem deg for at nytt bosted=ny start.

 

Greit å ha et godt forhold til han med tanke på at han er barnefar. Men, da er det også kun det han er. Nå har du hatt det vondt i et halvt år. Ikke la det ødelegge det det neste halve året.

[CaptainHindsight]

Selvtillitten er på bånn om dagen, ingen tvil om det. Jeg jobber med den saken så godt jeg kan. Jeg har gode dager og jeg har dårlige. Nå er jeg inne i en dårlig periode, men forskjellen fra i går til i dag er enorm. Når jeg logget meg på og leste svarene jeg hadde fått her så kom staheten i meg frem igjen.

 

Ikke faen om han skal knekk meg! Jeg skal ikke være tilgjengelig når det passer ham. Jeg skal ikke være en han støtter seg til når han har det vondt pga. den andre. Ja, han har faktisk vært frekk nok til å ringe meg når han er forbanna på den andre.

 

Jeg er veldig fristet til å vise henne meldingene han har sendt meg. Noen såpass grove (på en intim måte) at jeg, som ikke blir så lett flau, nesten rødmet. Men jeg klarer ikke å få meg selv til å gjøre slikt.

 

Mange klemmer til deg! Jeg har tenkt mye på deg, og jeg blir så forbannet over at en så liten mann kan få en så vakker og snill person som deg føle deg så liten!

 

Hadde jeg vært deg hadde jeg kuttet ut all kontakt med han. Absolutt alt, annet enn det som angår barna. Han er rett og slett en dårlig person. Han forlot deg og barna 12 (!!!) dager etter fødsel, og nå sender han på-kanten-meldinger med deg, mens en annen dame går gravid med barnet hans. Han høres virkelig frastøtende ut, beklager, og du har det faktisk bedre uten en slik person.

Og ikke tenk på de tingene han nå gjør med henne i forelskelsens rus. Forelskelse går over, og da går han enten tilbake til gamle rutiner, eller videre til neste. Ikke sammenlign deg og henne. Uansett så er du en bedre og sterkere person. Masse lykke til, kjære deg.

[Gjest meg&mini]

Kjære deg!

Så vondt å lese. Får helt vondt av deg og dette.

Du er sterk, det er du! Selvom du ikke kanskje føler det eller tror det så er du veldig sterk.

Og du er tøff.... Tøff som står fram, tøff som deler dette med oss.

Du MÅ innse det.

Bare begynn å overse han. Ikke la han behandle deg på denne måten.

Du fortjener så mye bedre:)

Ta en dag av gangen og si at i dag så skal ikke jeg la meg bli tråkket på. Ikke i dag!

Det blir lettere etterhvert.

Han er forresten grunnen til at du ikke kommer deg videre fordi han oppfører seg sånn som han gjør.

 

Hvor gammel er yngste nå? Kan du gå ut og møte nye mennesker?

Kanskje du kan lage en profil på en datingssted?

Så får du møtt nye menn, blitt kjent, få oppmerksomhet som du fortjener. Når du i tillegg har så små barn så er det ikke lett å komme seg helt videre, du blir kanskje på en måte litt innelåst?

 

Jeg håper det ordner seg for deg. Virkelig:)

Du høres helt fantastisk ut og du fortjener en som kun vil det beste for deg.

 

Jeg har lyst til å slå den bedritne eksen din i trynet og gi deg en god klem:)

[LillaGorilla♥♥]

Kjære deg, så uendelig vondt jeg får av deg! Og så så sint jeg blir på han idioten av en fjompenisse du har som far til dine barn- at en så liten taper av en unnskyldning til mann får deg til å føle deg så dårlig og lite verd.

Det må du slutte med å la ham få lov til, for han er ikke verd det!

 

Samtidig skjønner jeg deg godt. Jeg har -nesten- vært der du er. Vi hadde ikke barn (takk Gud for det), bodde ikke sammen, og hadde heller ikke like lang forhistorie som dere.

Men jeg kjenner igjen den følelsen av å bli trykket ned, av å føle seg som dritt, tro at det er en selv det er noe galt med. Dette med å ikke greie å gi slipp, fordi man elsker så høyt og vil så gjerne at dette skal være bra, og fordi man har blitt så kuet at man tror man ikke finner seg noe bedre. Og det med at det mennesket som skal være den beste for en sier og gjør ting som sårer så vanvittig, for så i neste nu utnytte ens sårbarhet for egen vinning. 

Eksen min gjorde alt det.

 

Det er vanvittig vondt og vanskelig å stå midt oppi det, og etterhvert lurer man på om man noen gang kommer til å finne seg selv igjen, finne sin stemme, sin stahet og stolthet og tro på seg selv. Man føler seg jo enda verre fordi man ikke greier kutte ut et menneske som gjør en så vondt- man føler seg dum, svak og alt på en gang. "Faen heller, hvorfor lar jeg ham såre meg igjen og igjen?". Den tanken har jeg tenkt mange ganger, og jeg var mye sint på meg selv. For dette var jo ikke meg.

Han reduserte meg til en skygge av meg selv, til en jeg ikke ville være.

 

Til slutt våknet jeg. Og jeg greide å se ham for den idioten og taperen han var, og at dette ikke var min feil, men HANS! Det var han som var dum, svak, stakkarslig. Det var han som ikke fortjente meg!

Når jeg innså det var det helt fantastisk forløsende, og jeg greide å gi slipp. Helt slipp. Nesten over natten mistet jeg all respekt for ham, alle gode følelser. Og det var uendelig godt!

 

Jeg gikk på dagen jeg. Det kunne jeg jo, fordi vi ikke hadde barn, hus eller andre slike ting som bandt oss mer sammen enn nødvendig. Jeg tok med meg alt av klær og ting jeg hadde der, og gikk ut døren. Svarte ikke på noen telefoner eller meldinger, og bare ga kort beskjed om at hans ting som var hos meg ville bli satt utenfor døren det og det klokkeslettet dagen etter.

Han prøvde selvsagt å innynde seg igjen, prøvde å skulle være venner, prøvde seg på gamle "kunster". Men da var jeg ferdig- helt ferdig. Og det var helt fantastisk!

 

Han har flere ganger oppigjennom sendt meg både sms og mail, men jeg har aldri svart. Jeg har rett og slett null respekt for ham, og har heller intet ønske om å være venn med ham. For sånn som han har vist seg som person, både overfor meg og andre, er ikke et menneske jeg gidder bruke tid på.

 

Kjærlighetssorg hadde jeg ikke så mye av, det hadde jeg allerede hatt så lenge, men jeg hadde sår etter det han hadde gjort, alt han hadde sagt, i en god stund etter. Man blir jo utrygg, preget, såret. Jeg var også sint på meg selv for at jeg hadde vært så dum og svak.

Og jeg hadde liten tro på menn, orket knapt forholde meg til dem.

 

Og så,- pang!- møtte jeg mannen jeg er gift med idag. Kun 3 mnd etter jeg gikk, faktisk. Og endelig møtte jeg en som gjorde meg helt trygg på at det er meg han vil ha, meg han elsker, at han ikke vil svikte. En mann som setter meg, hus og hjem, barn og familie høyere enn alt annet. Som aldri bortprioriterer meg, som aldri snakker stygt eller nedsettende til meg, som aldri får meg til å føle meg liten, svak og lite verd.

Han har bidratt til å bygge meg opp, til å gi meg selvtillit, selvfølelse og trygghet på at jeg er god nok akkurat som jeg er, og at jeg kun fortjener det beste.

Ironisk nok har han bidratt til å gjøre meg mindre redd for å bli alene igjen, fordi jeg nå har tro nok på meg selv til å vite at jeg klarer meg. For JEG har også jobbet med meg selv, og det er JEG som har kommet styrket gjennom det.

 

Jeg er mer enn god nok, helt alene. Jeg er sterk, og jeg er tøff, og jeg gir meg aldri!

 

Jeg håper så veldig at du også kan komme dit en dag. Der du ser at han er en taper, at det er ham det er noe i veien med. At du IKKE er svak, men sterk som fremdeles står oppreist! At han ikke er verd din tid, energi og dine følelser, og at du greier gi slipp på det dere hadde. Det er klart, det er verre for deg, siden dere har hus, barn og historie. Du må forholde deg til ham på en eller annen måte uansett.

Men jeg håper du greier gi slipp på det følelsesmessige, få tro på deg selv og trygghet på at du greier deg fint uten ham. Og visshet om at du er fantastisk akkurat slik du er og at du kun fortjener noen som ser deg som akkurat det!

 

Sender deg mange gode klemmer. Finn styrken i deg selv, den er der et sted. Ikke la en slik dott ødelegge dine beste år.

*Klem*

[Anonym bruker]

Ser du har fått mange gode råd her, så skal ikke komme med noe mer. Kun en betrakning ut fra det du skriver om denne mannen; Han høres jo ikke helt god ut?! Altså mer enn bare enn drittsekk. Han har jo åpenbart ingen selvinnsikt og empati... Litt psykopat tendenser? Gjør så godt du kan og hold deg unna!

Anonymous poster hash: 1f5c1...4a1

[Anonym bruker]

For en drittsekk!

Anonymous poster hash: f333c...043

[Anonym bruker]

Det må bare komme deg videre. Et grusomt svik. En grusom mann synes jeg!!!!!!!!

Anonymous poster hash: 1191e...6bf