Dere som ikke har noe særlig til familie...

[Magia]

Hvordan takler dere det?

 

Jeg har bare noen få som er familie. Av diverse grunner er det vanskelig å være sammen med dem og vi ses sjelden. Jeg savner så fælt noen som har kjent meg hele livet, som bryr seg om meg og er interessert i meg, en trygg havn - ja, en normal familie. Orker ikke skrive så mye i kveld, men dere som er i samme båt kjenner dere kanskje litt igjen? Hva gjør dere for å takle det, evt. kompensere for det? 

[Bustetroll]

Jeg har lite familie men samtidig mye... Har bare noen få nærme, og de er ikke så nære.. Jeg liker veldig få i min familie. Mye hat, konflikter og krangel. Det er veldig overfladisk fra min side.. Trives ikke med familien.. Julemiddager osv vil jeg helst holde meg unna. Jeg er sjenert ovenfor familien, føler meg ikke hjemme. 

Har vært veldig ensom den siste tiden, men prøver å komme meg mest mulig ut blant venner nå som jeg er alene igjen. 
Jeg har blitt ganske ødelagt av både familie, mann og venner. Er inneslutta og tilbakeholdene.. Men jobber med saken!  Må komme tilbake til den "gamle" meg.

[Anonym bruker]

I hverdagen går det greit, men i ferier og i høytider blir jeg lett trist og lei meg Er alenemamma til et barn. Mamma er alkoholiker, pappa har ny familie og bryr seg ikke om meg, resten av familien er opptatt av egne barn og barnebarn. Barnet mitt og jeg ER min familie. Det er den familien jeg har. Den er god, men jeg må virkelig jobbe med meg selv for å ikke bli bitter når jeg ser venner og deres familier, samhold, glede, ferier, feiringer, at de hjelper hverandre og støtter hverandre.

Det er i perioder utrolig slitsomt og leit.

 

Jeg har et godt nettverk av venner så vi er ikke alene, men det er noe eget med familie. Særlig i jula, på 17.mai, i ferier og til bursdag.

Anonymous poster hash: 20585...504

[Anonym bruker]

Vet hvordan du har det, Magia...

 

Hvordan komme over det eller kompensere? Jeg vet egentlig ikke...

Det vanskeligste har for meg hele tiden vært å akseptere at jeg ikke kan forvente noe som helst fra de som egentlig skal stå meg nærmest. Jeg kan ikke stole på at de støtter meg, hverken følelsesmessig eller praktisk. Det er både mye baksnakking i familien min og også psykisk sykdom som gjør det nærmest umulig å forholde seg til en av de som burde vært mine absolutt nærmeste. På toppen av dette kommer økonomisk svik.

Så det vanskeligste for meg har vært å prøve å akseptere at jeg aldri noen gang kan regne med å ha noen å støtte meg på. Og jeg kunne trengt det gjennom bl.a. sykdom m.m.

Og utfordringen er å ikke bli bitter.... jeg gjør mitt beste. For meg er nok sorgen større enn bitterheten.

 

I flere år fokuserte jeg på at man ikke velger sin familie, men man kan velge sine venner. Har derfor brukt mye tid på å bygge opp nære venneforhold. Men der er det to ting som har skåret seg. Det ene er at jeg og/eller de har flyttet mye slik at kontakten ikke blir like nær i hverdagen slik som før.

Det andre er at jeg opplever at uansett hvordan jeg snur og vender på det så er alle seg selv nærmest. Dvs., når høytider og merkedager kommer så er alle opptatt med sine nærmeste familier, og det er sjeldent plass til en ekstra. Det i seg selv kan jeg isolert sett forstå. Men jeg synes det er fælt når flere som jeg har ansett som mine aller nærmeste f.eks. si "neste jul, den skal du feire hos oss, du skal IKKE være alene en jul til!". Men når julen så nærmer seg får jeg masse utgreiinger om hvor og med hvem de skal feire jul, får høre om alle forberedelser osv. Og så får jeg ikke ett eneste spørsmål om min jul - selv om de vet at min eneste mulighet er å være alene. Om mulig så sårer det meg faktisk enda mer enn at familien min har sviktet...

 

Så nå jobber jeg med en ny "strategi"... få flere venner, men prøve å forsone meg med at inntil jeg evt får min egen familie så skal jeg ikke forvente noe av noen. Egentlig ganske trist, og ikke særlig oppmuntrende, men for meg blir det en form for overlevelsesteknikk.

 

Nå har jeg vært så "heldig" at jeg siste året er blitt kjent med ei som er i samme situasjon som meg. Det hjelper godt for oss begge å kunne snakke med noen som faktisk forstår hva det betyr å være alene, ikke ha noen som støtter deg eller som du kan ringe om du trenger hjelp.

 

Det har faktisk gått opp for meg at de siste 5-6 årene, hvor jeg har bodd ulike steder, er det ingen som har visst - eller noen gang lurt på - hvem de skal kontakte hvis det skulle skje noe med meg. Ingen vet hvem mine "nærmeste pårørende" er.

 

Jeg har egentlig ikke så mye oppmuntrende å komme med i kveld, Magia, annet enn at du er i hvert fall ikke alene om å ha det slik! Jeg jobber for på sikt få en større stabilitet slik at jeg kan bli friere til å gjøre ting jeg ønsker å gjøre, slik at positive opplevelser kan veie litt opp for det andre som jeg mangler i livet. Ingen kan noensinne erstatte fullt ut det det betyr å ha noen der som har kjent deg hele livet. Men det postitive er i hvert fall at de som kommer inn i livet nå i voksen alder og blir der, de blir der fordi de ønsker det, ikke fordi de "må" pga familiære bånd.

 

Klem <3

Anonymous poster hash: 1ebff...f38

[Magia]

Tusen takk for utfyllende svar! <3

 

Høytider er verst. En annen ting er hvor tabu det er å ikke ha et godt forhold til familien. Jeg har en svigerfamilie da, og det setter jeg utrolig stor pris på. Men det kan ikke fullt ut fylle savnet etter en egen familie som man har felles historie med på en måte. 

 

Jeg har hatt besøk av de jeg har i kveld, og ble da påmint hvor vanskelig situasjonen er. I hverdagen går det helt fint. Jeg har samboer, barn, svigerfamilie, noen gode venner. Likevel er det her savnet så sterkt. Har man en god familie, mister man dem aldri. Svigerfamilien kan bli borte når som helst, om jeg eller samboeren finner ut at vi ikke vil være sammen mer. Venner kommer og går litt også; alle har i perioder nok med sitt eller bor langt unna og kontakten dabber av i perioder. 

 

Annie #4: Du sier det så bra. Det vanskeligste er å akseptere at man ikke kan forvente noe av de som skulle stått en nærmest. Man ser hvordan andre tar det for gitt at foreldre tar kontakt, stiller opp, er interesserte, hjelper til eller bare "er" der.

 

Jeg vet ikke helt hvor jeg ville med det her egentlig. Litt godt å bare høre andres erfaringer med det her, for det hjelper litt at man ikke er den eneste. Ble litt tankefull i kveld...