Hva ville dere valgt?? Dilemma, dilemma, dilemma:(

[Anonym bruker]

Barnefar og jeg er svært ulike. Vi lever et aktivt liv sammen, og har gode jobber og utdannelse begge to. Jeg liker det trygge og forutsigbare, men har i mange år vært forelsket i en annen.

Og han i meg. Jeg har kjent han i 15 år.

 

Barnefar er en mann som er svært selvsentrert. Trener mye og er opptatt av og elsker at verden sirkulerer rundt ham. Ikke så opptatt av andre enn seg og selvfølgelig barnet vårt, og litt av meg.

Jeg føler ingen godhet i hjertet mitt overfor han, men tanken på at han finner ei annen en, flytte fra huset osv. gjør meg litt "uggen".

Samtidig savner jeg han aldri, er så mye mas med han. Han eier liksom rommet med en gang han er tilstede.

 

Han andre, min kjære gode venn, som jeg har elsket i mange år, er stikk motsatt. SNILL, godt hjerte, hensynsfull, rolig, avbalansert, ikke brautende, god samtalepartner osv.

 

Men, det er jo mye som kommer i kjølvannet av et samlivsbrudd. Jeg skulle evt ha bodd i nærheten.

Min gode venn håper inderlig at det skal bli oss en vakker dag. Han har bygd et stort flott hus i nærheten her og ønsker for alt at vi etter hvert skal flytte inn der. Har som sagt kjent han i lang tid, barna også, og de elsker ham.

 

Men, jeg er jo glad i barnefar på en underlig måte, selv om han er brautende, egoistisk, selvsentrert osv. Vi har det veldig fint på ferier, i sosiale lag osv.

 

Det er ikke noe alternativ å flytte i leilighet, da det ikke er leilighet å oppdrive på mils avstand her.

 

Kan noen hjelpe en fortvilet sjel???

Anonymous poster hash: 9b7de...2d4

[Anonym bruker]

Å flytte rett fra samboer og inn til en annen man høres ut som er svært dårlig idè med tanke på barna.

Uansett om de kjenner ham godt og liker ham så vil det bli en STOR overgang for ungene og da er nok en stefar det siste de trenger i den første, og neste, perioden.

Anonymous poster hash: a004f...50c

[mylittlecat]

Hva som er riktig her, er det kun som kan svare på. Men en ting er sikkert; Jeg hadde aldri i verden pakket meg ut fra en mann i ett hus, for deretter å flytte rett inn til neste.

[Anonym bruker]

Det hadde aldri jeg gjort heller, hvis ikke det var for at barna kjenner han utrolig godt, vært der flere ganger i uken og sett han ukesvis i flere år.

PS: Han har leilighet i huset som vi bor i først evt.

 

HI

Anonymous poster hash: 9b7de...2d4

[Anonym bruker]

Å flytte ut av ett forhold og rett inn i et annet er jeg veldig imot, for din egen skyld og ikke minst for barnas skyld bør du flytte for deg selv og "finne deg sjæl", la barna venne seg til å ikke bo med sin far og akseptere skilsmissen før du overhodet tenker på å flytte sammen med en annen mann.

 

Jeg har også to menn i mitt hjerte, jeg valgte for lenge siden å gifte meg med den rolige og trygge, så han er far til mine barn. Jeg er veldig glad i han og ønsker leve resten av mitt liv sammen med han, oppdra barna våre sammen, bli besteforeldre sammen osv osv.

 

Den andre mannen, som aldri er langt unna tankene mine, som jeg føler større lidenskap for, men som også er mye mer uforutsigbar, tar større plass, er mer egoistisk osv har jeg valgt å kutte ut av mitt liv. Jeg kan ikke ha han der, fordi følelsene mine for han da blir for dominerende og tanken på hva om, hvis jeg hadde valgt, hvordan ville det blitt osv ville tatt for stor plass. Vi har derfor ingen kontakt, han er i bevisstheten min, men ikke i livet mitt.

 

Jeg tror du også må ta et valg og stå for det, å ha en mann gående på gress slik du har er ikke bra for noen av dere. Vi lever bare en gang, og den mannen du har gående på gress fortjener bedre enn å bruke sitt på å vente på at du kanskje skal bryte ut av ekteskapet ditt en gang...

Anonymous poster hash: c3e8f...c6d

[Anonym bruker]

Du har allerede gjort ditt valg da du bestemte deg for å få barn med samboeren din. Stå for det og bryt totalt med din "venn". Ved å holde ham på vent ødlegger du livet for dere begge to. La ham komme over deg slik at han kan finne en annen å elske og jobb med forholdet til samboeren din.

Anonymous poster hash: ba747...66b

[Anonym bruker]

Har du og denne mannen allerede et forhold?

For meg høres det mest fornuftig ut å ta dette som en slags prosess. Er mannen din klar over følelsene du har overfor ekteskapet og hans (dårlige) egenskaper? Jeg er ikke så begeistret for folk som stikker fra et ekteskap som "lyn fra klar himmel". Du må snakke med mannen din og finne ut om ekteskapet er verdt å redde!

 

Anonymous poster hash: c593d...068

[Anonym bruker]

Barnefar og jeg har vært på familivernkontoret, og begge er klar over at det ikke er bra. Vi kysser ikke, koser ikke, jeg irriterer meg nærmest kun over hans egoistiske holdninger.

Hatt det slik i 3 år.

Anonymous poster hash: 9b7de...2d4

[Anonym bruker]

 

Barnefar og jeg har vært på familivernkontoret, og begge er klar over at det ikke er bra. Vi kysser ikke, koser ikke, jeg irriterer meg nærmest kun over hans egoistiske holdninger.

Hatt det slik i 3 år.

 

Anonymous poster hash: 9b7de...2d4

 

Likevell er det denne mannen du har valgt å få barn sammen med.

 

Anonymous poster hash: ba747...66b

[Anonym bruker]

 

Barnefar og jeg har vært på familivernkontoret, og begge er klar over at det ikke er bra. Vi kysser ikke, koser ikke, jeg irriterer meg nærmest kun over hans egoistiske holdninger.

Hatt det slik i 3 år.

 

Anonymous poster hash: 9b7de...2d4

Dere har ikke kysset og/eller kost på 3 år???

 

Anonymous poster hash: c593d...068

[Anonym bruker]

 

Barnefar og jeg har vært på familivernkontoret, og begge er klar over at det ikke er bra. Vi kysser ikke, koser ikke, jeg irriterer meg nærmest kun over hans egoistiske holdninger.

Hatt det slik i 3 år.

 

Anonymous poster hash: 9b7de...2d4

 

 

Så gå fra han da, men du må ikke finne på å flytte rett inn til en annen mann.

 

En skilsmisse er ikke en enkel sak for barn, det er en lang prosess de må gjennom før de kan akseptere at mamma og pappa ikke er glad i hverandre lenger. Når skilsmissen er akseptert kan du langsomt, veldig langsomt, tenke på å forberede dem på at du kanskje kan bli glad i en annen mann enn pappa. Dette er du helt nødt til å gi tid, ellers kan du risikere å ødelegge veldig mye for alle sammen, ikke minst barna. Om du går rett inn i et nytt forhold risikerer du i beste fall å ødelegge alle muligheter til et godt forhold mellom barna dine og mannen som de plutselig vil se som han som tar pappas plass, han vil bli fienden som ødela familien i barnas øyne. I verste fall ødelegger du barnas forhold til deg også, de vil kanskje ikke tilgi det deg sviket de vil se det som at du valgte bort pappaen deres for en annen mann.

 

Tenke deg godt om!

 

Hilsen ei som har skilte foreldre hvor mamma gikk rett inn i et forhold til en annen mann. 

 

Anonymous poster hash: c3e8f...c6d

[Anonym bruker]

Altså, ekteskapet ditt høres ferdig ut mtp hva du skriver her. Allikevel trenger du/dere minst en lang samtale til hvor du presiserer at du vurderer seperasjon. Om dere velger å avslutte, syns jeg faktisk at det høres ut som en god ide å flytte inn i leiligheten til denne vennen din! Du og vennen din vil vel da ikke bo sammen?

 

Anonymous poster hash: c593d...068

[Anonym bruker]

Altså, jeg forstår hvorfor folk skriver det de gjør med lang samtale etc. Men, denne mannen går det virkelig ikke an å snakke med. Hvis dere ser for dere en toppidrettsutøver som kun forguder seg selv, slik er han. Han er boksmart, lang utdannelse, men ikke når det gjelder det intellektuelle.

Vi har snakket drøssevis av ganger om å gå fra hverandre, alt han kan si er: Ja, det er jo trist, samtidig som han flere ganger har presisert: Jeg er en fighter, jeg knekker aldri!

Han har sikkert damer i fleng bortetter, har en dameliste som er lenger enn et vondt år.

 

Utrolig nok er vi flinke med barna sammen. De får kjærlighet i bøtter og spann, blir godt oppdratt og er harmoniske og fine. De vet ikke om noe annet. At det er vanlig at far er mer omtenksom mot mor etc.

 

Sitter her og gråter for meg selv. Synes alt er så trist. Jeg kan aldri angre på at jeg fikk barn med ham, da ville jeg aldri fått de herlige og fantastiske barna jeg har.

 

Jeg har også alltid vært av den formening om at man holder sammen uansett. Vi har vært et sterkt par.

Med årene har jeg fått et annet perspektiv på livet, og ser at livet kan ta uante vendinger og lede oss inn i ulendte terreng.

 

Jeg er veeeldig glad i barnefar, på en merkelig måte. For jeg er så utrolig mye irritert på ham, og hans egoistiske væremåte. Jeg har i alle år gått nærmest for lut og kaldt vann.

Han er nok veldig glad i meg, for han kunne fått mange andre, men han er veldig opptatt av at jeg må holde meg i form, trene etc. Han snøfter nærmest om jeg ligger på sofaen eller sitter og slapper av.

 

Det irriterer meg at det det skal være så vanskelig å gå, når hjertet mitt lengter etter denne snille mannen som virkelig vil gjøre alt for meg og ungene. Han er en bautastein, som i tillegg er kjekk, fantastisk, lege med tilhørende gode empatiske evner og virkelig fra bunnen av sitt hjerte elsker meg over alt på denne jord.

 

Rådvill.

Anonymous poster hash: 9b7de...2d4

[Anonym bruker]

 

Det hadde aldri jeg gjort heller, hvis ikke det var for at barna kjenner han utrolig godt, vært der flere ganger i uken og sett han ukesvis i flere år.

PS: Han har leilighet i huset som vi bor i først evt.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 9b7de...2d4

 

 

Det spiller faktisk ingen rolle. Å flytte ut fra far og rett inn til en annen er rett og slett bare noe man ikke gjør. Det er en overgang for alle og særlig for barna som må finne seg i at fra en dag til en annen skal pappa byttes ut men vennen til mamma. At du i det hele tatt vurderer det sier faktisk en del om dine evner som mor.

 

Anonymous poster hash: 52489...48f

[Anonym bruker]

Det er en sidebygning i huset han eier, en leilighet. Jeg ser på det som flott for barna, da de kjenner han veldig godt, han er en ressurs og de forguder ham.

Dessuten er han mye borte da han jobber i en annen by og har lange dager\netter på jobb.

 

Jeg er langt i fra ressurssterk og evner å ta de beslutningene jeg synes er best for barna.

Det går ikke fra det ene, til fullstendig omfavnelse og forelskelse for ungene på en dag. Jeg har selv masterutdannelse innenfor barn og barneomsorg, så jeg kan en del om barnesinn og psykologi, dog man aldri vet hvordan barn vil reagere.

 

Det jeg vet er at de elsker ham. Deres samhandling er unik slik jeg ser det. Jeg går da ikke fra et flott forhold hos far, vandrende inn i en rosa boble til en annen.

Dette er flere års bekjentskap, langt vennskap. To oppegående voksne mennesker, som setter barna over alt her i verden. Hadde det ikke vært for de hadde jeg aldri bodd her jeg bor med den jeg gjør.

Hele livet mitt er dreid rundt de og hva som er best for de. De er hjertet mitt, mitt absolutt alt!

 

De vet at mamma alltid er der for å ivareta de og sørge for de, foran alt.

 

Dette er et vanskelig valg. Jeg tror faktisk barna klarer seg godt. De er godt rustet. Men, jeg føler meg rådvill, og er glad for deres tips. Takk.

Anonymous poster hash: 9b7de...2d4

[Anonym bruker]

Langt ifra ressurssvak skulle det stå! Rettelse.

 

HI

Anonymous poster hash: 9b7de...2d4

[Anonym bruker]

 

Å flytte ut av ett forhold og rett inn i et annet er jeg veldig imot, for din egen skyld og ikke minst for barnas skyld bør du flytte for deg selv og "finne deg sjæl", la barna venne seg til å ikke bo med sin far og akseptere skilsmissen før du overhodet tenker på å flytte sammen med en annen mann.

 

Jeg har også to menn i mitt hjerte, jeg valgte for lenge siden å gifte meg med den rolige og trygge, så han er far til mine barn. Jeg er veldig glad i han og ønsker leve resten av mitt liv sammen med han, oppdra barna våre sammen, bli besteforeldre sammen osv osv.

 

Den andre mannen, som aldri er langt unna tankene mine, som jeg føler større lidenskap for, men som også er mye mer uforutsigbar, tar større plass, er mer egoistisk osv har jeg valgt å kutte ut av mitt liv. Jeg kan ikke ha han der, fordi følelsene mine for han da blir for dominerende og tanken på hva om, hvis jeg hadde valgt, hvordan ville det blitt osv ville tatt for stor plass. Vi har derfor ingen kontakt, han er i bevisstheten min, men ikke i livet mitt.

 

Jeg tror du også må ta et valg og stå for det, å ha en mann gående på gress slik du har er ikke bra for noen av dere. Vi lever bare en gang, og den mannen du har gående på gress fortjener bedre enn å bruke sitt på å vente på at du kanskje skal bryte ut av ekteskapet ditt en gang...

 

Anonymous poster hash: c3e8f...c6d

 

 

 

Finne seg selv? mister du deg selv i et forhold da? Singellivet er oppskrytt, been there done that. Ikke noe å trakte etter og helt meningsløs periode i mitt liv.

 

Anonymous poster hash: c10aa...ee5

[Nyttårs barn]

Høres ut som om ekteskapet ditt har vært slutt lenge, Samtidig har du innledet et forhold til en annen og barna dine er også blitt knyttet til denne personen og svært glad i ham. Dette sier du jo.

Synes du skal legge kortene på bordet for mannen din og høre hva han mener. Hvis forholdet skal kunne reddes så må begge ønske det og jobbe for det.

Og som flere sier så er det litt (ganske mye) simpelt å flytte inn hos nestemann umiddelbart, selv om det er i en sidebygning.

[Anonym bruker]

Mener du at du skal flytte fra barna dine og overlate de til far? jaja, dersom det er det du ønsker så.

Anonymous poster hash: cccb2...eef

[Anonym bruker]

 

 

Å flytte ut av ett forhold og rett inn i et annet er jeg veldig imot, for din egen skyld og ikke minst for barnas skyld bør du flytte for deg selv og "finne deg sjæl", la barna venne seg til å ikke bo med sin far og akseptere skilsmissen før du overhodet tenker på å flytte sammen med en annen mann.

 

Jeg har også to menn i mitt hjerte, jeg valgte for lenge siden å gifte meg med den rolige og trygge, så han er far til mine barn. Jeg er veldig glad i han og ønsker leve resten av mitt liv sammen med han, oppdra barna våre sammen, bli besteforeldre sammen osv osv.

 

Den andre mannen, som aldri er langt unna tankene mine, som jeg føler større lidenskap for, men som også er mye mer uforutsigbar, tar større plass, er mer egoistisk osv har jeg valgt å kutte ut av mitt liv. Jeg kan ikke ha han der, fordi følelsene mine for han da blir for dominerende og tanken på hva om, hvis jeg hadde valgt, hvordan ville det blitt osv ville tatt for stor plass. Vi har derfor ingen kontakt, han er i bevisstheten min, men ikke i livet mitt.

 

Jeg tror du også må ta et valg og stå for det, å ha en mann gående på gress slik du har er ikke bra for noen av dere. Vi lever bare en gang, og den mannen du har gående på gress fortjener bedre enn å bruke sitt på å vente på at du kanskje skal bryte ut av ekteskapet ditt en gang...

 

Anonymous poster hash: c3e8f...c6d

 

 

 

Finne seg selv? mister du deg selv i et forhold da? Singellivet er oppskrytt, been there done that. Ikke noe å trakte etter og helt meningsløs periode i mitt liv.

 

Anonymous poster hash: c10aa...ee5

 

 

Man mister ikke seg selv, men et forhold består jo gjerne av to viljer og dermed en del kompromisser. Jeg mener det er viktig å finne tilbake til hvordan man er når man er alene før man skal tilpasse seg en ny partner, om man går fra den ene til den andre uten pause mener jeg det er fare for å "miste seg selv" fordi man da går fra en tilpasning og rett i en annen....

 

Anonymous poster hash: c3e8f...c6d

[Edelweis]

Jeg hadde ikke blitt i et kjærlighetsløst forhold bare for barna. flytt fra bf og bygg etterhvert opp et stabilt forhold til den andre. Ingen andre enn dere to trenger vite det den første tiden. tenk på hva du vil med livet ditt og gå for det som føles rett. barna har bedre utbytte av en lykkelig mor. Lykke til :-D