Føler meg nedtrykt over tynne venninner

[Anonym bruker]

som syter over at de må gå ned noen kilo! Har flere som er tynne som sytråder, og som har bukser som er for store (det klager de også over), men som likevel sier at de må gå ned noen kilo før de kan vise seg i bikini. 

 

Jeg er ikke overvektig, men jeg har litt "flabb", altså litt mage, litt ekstra på lårene og litt grevinneheng. Jeg er ikke godt trent lenger etter å ha fått barn. Men jeg føler meg diger sammenlignet med disse venninnene. Og samtidig som de klager over seg selv sier de til meg at jeg må passe på så jeg ikke blir for tynn, og at jeg har gått ned så mye i det siste, at jeg må passe på å spise nok. Jeg er to størrelser større enn de, og om noen kunne trengt å gå ned noe kilo så er det vel snarere meg enn de. 

 

Huff, vet ikke hvor jeg ville med dette, måtte bare blåse ut litt. Har tidligere slitt med bulimi, og kjenner jeg begynner å bli stressa igjen. Har ikke lyst til å falle tilbake til det, men begynner å føle på at jeg har lyst til å trøstespise. Og at jeg samtidig vil gå ned noen kilo. Jeg vet jeg ikke trenger det, men jeg blir påvirket av snakket deres, særlig når de som er så mye tynnere enn meg klager over at de er svære. Da må jo jeg være en elefant. 

Anonymous poster hash: fec26...17a

[Anonym bruker]

Dine venniner sliter med det samme som deg. De er ikke fornøyde med kroppen sin, uansett hvordan den ser ut i dine øyne. De trenger din bekreftelse på at de er tynne og ikke trenger å gå  ned i vekt for å få bekreftelsen på at de ser ok ut. 

 

 

Anonymous poster hash: e2ece...a24

[Anonym bruker]

Jeg har hatt slike venninner. Som er slanke som siv men som klager / fisker etter komplimenter.

 

Jeg skifta taktikk. Isteden for å si at ååååånei, du er jo så fin som du er! Så begynte jeg å si at "hvis du virkelig ønsker å gå ned så får du spise mindre og trene mer.

Da ble det stille på de som fiska ihvertfall.

 

Anonymous poster hash: c6200...301

[Anonym bruker]

Jeg har hatt slike venninner. Som er slanke som siv men som klager / fisker etter komplimenter.

 

Jeg skifta taktikk. Isteden for å si at ååååånei, du er jo så fin som du er! Så begynte jeg å si at "hvis du virkelig ønsker å gå ned så får du spise mindre og trene mer.

Da ble det stille på de som fiska ihvertfall.

 

Anonymous poster hash: c6200...301

 

 

Jeg er misfornøyd med kroppen og klager, men ikke for å få komplimenter. For kroppen, selv om den er tynn, ser overhode ikke fin ut. Hadde heller lagt på meg 10 kilo og hatt former enn sett ut som nå. Har hatt komplekser med kroppen hele livet, blitt kalt stygg under hele oppveksten, aldri hatt draget på menn osv. Trodde at man var venninner for å kunne betro seg til hverandre og dele det som plager en. Ikke sammenligne kroppene osv.

 

Anonymous poster hash: 69b55...5af

[Anonym bruker]

Nei,j eg tror ikke det er bare snakk. Hun ene har i alle fall gått ned en størrelse siden i vinter. Senesti  går holdt hun ut buksa og sa "herregud, må jeg kjøpe meg nye klær nå igjen? Buksa detter bare av meg jo. Men det er egentlig bare bra, jeg må jo se å gå av meg noen kilo." 

 

Begynner å lure på om de også har spiseforstyrrelser. Jeg vet at hun ene har gått ned mange kilo tidligere, hun var kraftig overvektig. Men nå virker det som om hun begynner å gå for langt andre veien. 

 

Vi er veldig nære venninner,o g jeg vil ikke risikere at de skal føle seg støtt over å kunne si sånne ting til meg. Vi forteller hverandre stort sett alt. Det er bare jeg som ikke har fortalt de hvordan jeg føler det når de snakker sånn, og at jeg er bekymret for oss alle. 

Anonymous poster hash: fec26...17a

[Anonym bruker]

 

Nei,j eg tror ikke det er bare snakk. Hun ene har i alle fall gått ned en størrelse siden i vinter. Senesti  går holdt hun ut buksa og sa "herregud, må jeg kjøpe meg nye klær nå igjen? Buksa detter bare av meg jo. Men det er egentlig bare bra, jeg må jo se å gå av meg noen kilo." 

 

Begynner å lure på om de også har spiseforstyrrelser. Jeg vet at hun ene har gått ned mange kilo tidligere, hun var kraftig overvektig. Men nå virker det som om hun begynner å gå for langt andre veien. 

 

Vi er veldig nære venninner,o g jeg vil ikke risikere at de skal føle seg støtt over å kunne si sånne ting til meg. Vi forteller hverandre stort sett alt. Det er bare jeg som ikke har fortalt de hvordan jeg føler det når de snakker sånn, og at jeg er bekymret for oss alle. 

 

Anonymous poster hash: fec26...17a

 

 

Dette var HI ... 

 

Anonymous poster hash: fec26...17a

[Anonym bruker]

 

 

Jeg har hatt slike venninner. Som er slanke som siv men som klager / fisker etter komplimenter.

 

Jeg skifta taktikk. Isteden for å si at ååååånei, du er jo så fin som du er! Så begynte jeg å si at "hvis du virkelig ønsker å gå ned så får du spise mindre og trene mer.

Da ble det stille på de som fiska ihvertfall.

 

Anonymous poster hash: c6200...301

 

Jeg er misfornøyd med kroppen og klager, men ikke for å få komplimenter. For kroppen, selv om den er tynn, ser overhode ikke fin ut. Hadde heller lagt på meg 10 kilo og hatt former enn sett ut som nå. Har hatt komplekser med kroppen hele livet, blitt kalt stygg under hele oppveksten, aldri hatt draget på menn osv. Trodde at man var venninner for å kunne betro seg til hverandre og dele det som plager en. Ikke sammenligne kroppene osv.

 

Anonymous poster hash: 69b55...5af

Høres ut som om trening kunne vært en løsning for deg.

 

Anonymous poster hash: c6200...301

[Anonym bruker]

Du har slitt med bulimi, og det vet de?

 

Om så er tilfelle, er saken enkel..

 

Si at du må ta "en pause" fra de en stund, fordi du føler at deres snakk om kropp og vekt, og den holdning de har til egen kropp er for mye for deg akkurat nå.  Vær ærlig, og si at du føler de er minst like syk som du en gang var, oo er redd for og falle tilbake...At du er redd for at du allerede er på vei dit....Og at dit vil du ikke igjen.

 

DU har barn, spiseforstyrrelser er noe barn snapper opp mye tidligerer enn hva man skulle tro..Småbarn, nesten i babystadiet, kan snappe opp uvanlig spisemønster av mamma og pappa.ikke fordi de er misfornøyd med egen kropp, men de "ser og gjør",- som mamma og pappa..Med alvorlige konsekvenser for noen..

 

Ta eg en pause,- men fortell de hvofor,- og nyt det faktum at du greide og bli friske, har de beste barn i verden, og tenk sunn mat, trening for helsa sin skyld og nyt livet, med det gode det har og tilby..Om det gjrø at kroppen IKKE er sylslank, eller som du ønsker, så er den frisk, rask og sunn..Og det er verdt alt! Perfket blir man ALDRI..Man finner ALLTID noe og sutre over når det kommer ti egen kropp..GLEM det,- hold deg frisk og sunn, og kast vekta langt til havs...Dne vil holde seg normal og sunn så lenge du lever normalt og sundt...

Anonymous poster hash: ef30c...f37

[Anonym bruker]

 

Du har slitt med bulimi, og det vet de?

 

Om så er tilfelle, er saken enkel..

 

Si at du må ta "en pause" fra de en stund, fordi du føler at deres snakk om kropp og vekt, og den holdning de har til egen kropp er for mye for deg akkurat nå.  Vær ærlig, og si at du føler de er minst like syk som du en gang var, oo er redd for og falle tilbake...At du er redd for at du allerede er på vei dit....Og at dit vil du ikke igjen.

 

DU har barn, spiseforstyrrelser er noe barn snapper opp mye tidligerer enn hva man skulle tro..Småbarn, nesten i babystadiet, kan snappe opp uvanlig spisemønster av mamma og pappa.ikke fordi de er misfornøyd med egen kropp, men de "ser og gjør",- som mamma og pappa..Med alvorlige konsekvenser for noen..

 

Ta eg en pause,- men fortell de hvofor,- og nyt det faktum at du greide og bli friske, har de beste barn i verden, og tenk sunn mat, trening for helsa sin skyld og nyt livet, med det gode det har og tilby..Om det gjrø at kroppen IKKE er sylslank, eller som du ønsker, så er den frisk, rask og sunn..Og det er verdt alt! Perfket blir man ALDRI..Man finner ALLTID noe og sutre over når det kommer ti egen kropp..GLEM det,- hold deg frisk og sunn, og kast vekta langt til havs...Dne vil holde seg normal og sunn så lenge du lever normalt og sundt...

 

Anonymous poster hash: ef30c...f37

 

 

TAKK, nå ga du meg perspektiv. Dette trengte jeg å høre. 

 

Jeg er helt enig i at tynn ikke er det samme som sunn. Jeg har levd sunt de siste årene, og klart meg relativt bra uten tilbakefall etter jeg fikk barn. Har også vært veldig nøye på at barna mine ikke skal få samme problemer som meg selv. 

 

Ingen som vet at jeg har hatt bulimi. Mannen min vet vel egentlig, men ikke at det har pågått mens vi har vært sammen. Han har ikke merket noe, enda jeg kastet opp hver eneste dag en periode. Jeg jobbet hardt for å holde det skjult. Men venninnene mine vet det ikke, det er et avsluttet kapittel i livet mitt, trodde jeg i alle fall. Og så er det noe jeg skammer meg over, så jeg har ikke så lyst til å snakke om det. 

 

Jeg skal virkelig prøve nå, og ikke la det gå innpå meg like mye. Kanskje jeg skal fortelle de at jeg har hatt spiseforstyrrelser og hvilket helvete det var, det kan jo hende de sliter med noe av det samme. Og hvis ikke så kanskje det kan være en liten vekker. Jeg har ikke lyst til å kutte de ut for en stund, for de er de beste vennene jeg har her jeg bor, og de er virkelig gode og hjertevarme damer. Det er kun dette vekthysteriet som plager meg, men de kan heller ikke ventes å forstå det når de ikke vet bakgrunnen min. 

 

Men ja, så absolutt, først av alt kommer barna! Jeg skal skrive det ned på en lapp og henge på kjøleskapet, så jeg ser den hver gang tankene kommer. 

 

Takk igjen for et veldig godt svar. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: fec26...17a