Paranoid mamma!

[Anonym bruker]

Lurer på om det er noen her som kunne hjelpe meg!

 

Jeg er mor til 2, en gutt på 3 og en jente på 5 år. Er sikkert for paranoid, men siden jeg har fått barn så har jeg bare angst for at det skal skje noe galt med barna mine og at jeg ikke kan klare å beskytte dem for farer de kan bli utsatt for. Selvfølgelig prøver jeg å ikke påføre noe slags redsel overfor barna, men følelsene plager meg. Det jeg har mest angst for er pedofile! Har selv opplevd et par episoder i barndommen og det har sikkert med det å gjøre, men hvordan kan mann oppdage en pedofil?! Hvordan kan man vite at de som omgås barna eller har tilgang til dem ikke utnytter dem?!

 

Er det flere mødre der ute som har samme angst som meg?

Anonymous poster hash: 5587c...4de

[Anonym bruker]

Eg bruker å si til guttene mine om kjønnsorganene visst de begynner å snakke om de at dei er privat og at KUN dei som får lov å ta på dei.

Må spre litt holdninger.

 

Anonymous poster hash: a10fa...38b

[Anonym bruker]

Du kan ikke hvem som er pedofile, og du kan ikke vite om de barna dine omgås ikke er det. Så enkelt, og så vanskelig er det.

På samme måte som du ikke kan vite at de ikke vil bli syke, komme ut for ulykker eller andre slike ting.

 

Det er dessverre en av risikoene ved å leve.

 

Men det du kan gjøre, er å gjøre dem trygge på kroppen sin, på seg selv, på sin selvbestemmelsesrett. På at det er de som eier kroppen sin, og at de ikke trenger gjøre ting de ikke vil på det området.

Du kan lære dem å sette grenser for seg selv, og gjøre dem trygge på at de kan komme til deg og fortelle om det om noe skulle skje.

Anonymous poster hash: 26d4c...1ee

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode råd:-)

Jeg vet at jeg kanskje trenger psykolog med problemet mitt, men synes det er også en form for terapi å snakke med andre foreldre.

Noen ganger er det så ille at angsten tar helt over og jeg stoler ikke på min mann engang!

Jeg blir veldig trist og redd på samme tid, men det er bare følelser jeg ikke har styring over. For eksempel det kan være det første jeg tenker på når en ny assistent begynner i barnehagen. Spesielt om det er en mann. Tenker på om den personen kan være en potensiell misbruker. Det høres sikkert helt SYKT ut og jeg har prøvd å søke hjelp for det. Tenkte kanskje det er flere der ute som har tenkt samme tanker som meg.

Det skjer jo så mye med både kropp og sinn når mann får barn.

Anonymous poster hash: 5587c...4de

[Anonym bruker]

Jeg har det som deg Hi og prøver å ta meg sammen så godt jeg kan,men det er ikke så lett dessverre..

 

Anonymous poster hash: c13da...add

[Anonym bruker]

 

Du kan ikke hvem som er pedofile, og du kan ikke vite om de barna dine omgås ikke er det. Så enkelt, og så vanskelig er det.

På samme måte som du ikke kan vite at de ikke vil bli syke, komme ut for ulykker eller andre slike ting.

 

Det er dessverre en av risikoene ved å leve.

 

Men det du kan gjøre, er å gjøre dem trygge på kroppen sin, på seg selv, på sin selvbestemmelsesrett. På at det er de som eier kroppen sin, og at de ikke trenger gjøre ting de ikke vil på det området.

Du kan lære dem å sette grenser for seg selv, og gjøre dem trygge på at de kan komme til deg og fortelle om det om noe skulle skje.

 

Anonymous poster hash: 26d4c...1ee

 

Er enig meg deg! Men hvordan forklare dette med at barna bestemmer over sin egen kropp når det kommer til f.eks legeundersøkelser?

"du må, for ellers blir du syk" er ikke noe som fungerer på alle...

 

 

Anonymous poster hash: bb2cc...7eb

[Gjest ronja røverdatter]

Det forklarer du med at det kan hende at mamma eller pappa eller doktoren må sjekke tissen eller rompa (eller andre steder på kroppen) fordi barnet er sykt, har vondt, trenger medisin eller andre ting.  Og da kommer vi til den veldig viktige lærdommen om at barnet alltid kan fortelle mamma eller pappa eller andre voksne de stoler på om hva som skjer, selv om noen sier at de ikke må fortelle det til noen.  Det er ALDRI farlig å fortelle videre, uansett hva andre voksne sier.

[Virginia.]

 

Tusen takk for gode råd:-)

Jeg vet at jeg kanskje trenger psykolog med problemet mitt, men synes det er også en form for terapi å snakke med andre foreldre.

Noen ganger er det så ille at angsten tar helt over og jeg stoler ikke på min mann engang!

Jeg blir veldig trist og redd på samme tid, men det er bare følelser jeg ikke har styring over. For eksempel det kan være det første jeg tenker på når en ny assistent begynner i barnehagen. Spesielt om det er en mann. Tenker på om den personen kan være en potensiell misbruker. Det høres sikkert helt SYKT ut og jeg har prøvd å søke hjelp for det. Tenkte kanskje det er flere der ute som har tenkt samme tanker som meg.

Det skjer jo så mye med både kropp og sinn når mann får barn.

 

Anonymous poster hash: 5587c...4de

 

Dette er ikke paranoia, men likner mer på tvangstanker HI. Det likner f.eks. trang til å vaske hendene, måtte sjekke at døren er låst 10 ganger og andre tvangstanker,- men du har sikkert fått tvangstanker knyttet til pedofili fordi du selv har hatt vonde opplevelser i ung alder.

 

Hvis tankene blir så sterke at de påvirket livet ditt og hva du gjør/ ikke gjør i stor grad- så vil jeg absolutt anbefale deg å kontakte en kognitiv terapeut. Lykke til kjære deg, dette kan bli litt bedre..!