Legger så mye skyld på megselv

[Anonym bruker]

Jeg ble uplanlagt gravid å oppdaget dette ved en legekontroll fordi jeg hadde UVI og da sjekker de for graviditet samtidig.. Da var jeg gravid ca9 uker og jeg fikk antibiotika på resept

 

...men jeg ble så sjokket, deprimert og borte at jeg glemte å hente medisinen, orket ikke ta folat, omega3.. Jeg ville helst ikke tenke på at jeg var gravid, kunne ta meg en røyk fordi jeg glemte det i magen...

 

Fikk hjelp underveis i svangerskapet enda jeg slet veldig med depresjon og hatet baby i magen

 

...ble til slutt igangsatt fordi jeg var så langt nede, ville jo ikke ha babyen, kunne likegodt gitt han bort..ikke plass til flere i mitt liv... til tross for at vi er en god ressurssterk familie med to barn og alt på stell...

 

Ut kom han og med misdannelse vi ikke visste om, først bare ved første øyekast og nå viser det seg å være psykisk misdannelse (syndrom) og jeg hater meg selv og tenker at dette er min skyld

 

Jeg som har hatet og ikke klart å knytte bånd under svangerskapet, ikke brydd meg, gjort mye "feil" med tanke på kosthold osv..

 

Så sitter overlegen å prøver å trøste meg med at dette er genetisk og ikke noe jeg kunne gjort annerledes..

 

Når jeg innerst inne vet (tror) at jeg kunne gjort alt annerledes, om jeg bare hadde elsket babyen fra begynnelsen at jeg kanskje hadde vist hensyn å fulgt kostholdsråd som finnes... Visst selv at jeg hadde "gitt alt" som hadde vært nødvendig som kjærlighet så vill sistemann ha vært vanlig og ikke annerledes

 

....dette ble langt og rotete... Men jeg føler sånn skyld i at han ble som han ble

 

Anonymous poster hash: 7739b...df2

[Anonym bruker]

Kjære deg..

 

Dette er ikke din feil. Han har et syndrom, ingenting du kunne ha gjort for å endret det. Høres ut som du sliter med en depresjon. Finn noen å snakke med. 

 

 

Anonymous poster hash: bc060...cab

[Virginia.]

Jeg ble uplanlagt gravid å oppdaget dette ved en legekontroll fordi jeg hadde UVI og da sjekker de for graviditet samtidig.. Da var jeg gravid ca9 uker og jeg fikk antibiotika på resept

 

...men jeg ble så sjokket, deprimert og borte at jeg glemte å hente medisinen, orket ikke ta folat, omega3.. Jeg ville helst ikke tenke på at jeg var gravid, kunne ta meg en røyk fordi jeg glemte det i magen...

 

Fikk hjelp underveis i svangerskapet enda jeg slet veldig med depresjon og hatet baby i magen

 

...ble til slutt igangsatt fordi jeg var så langt nede, ville jo ikke ha babyen, kunne likegodt gitt han bort..ikke plass til flere i mitt liv... til tross for at vi er en god ressurssterk familie med to barn og alt på stell...

 

Ut kom han og med misdannelse vi ikke visste om, først bare ved første øyekast og nå viser det seg å være psykisk misdannelse (syndrom) og jeg hater meg selv og tenker at dette er min skyld

 

Jeg som har hatet og ikke klart å knytte bånd under svangerskapet, ikke brydd meg, gjort mye "feil" med tanke på kosthold osv..

 

Så sitter overlegen å prøver å trøste meg med at dette er genetisk og ikke noe jeg kunne gjort annerledes..

 

Når jeg innerst inne vet (tror) at jeg kunne gjort alt annerledes, om jeg bare hadde elsket babyen fra begynnelsen at jeg kanskje hadde vist hensyn å fulgt kostholdsråd som finnes... Visst selv at jeg hadde "gitt alt" som hadde vært nødvendig som kjærlighet så vill sistemann ha vært vanlig og ikke annerledes

 

....dette ble langt og rotete... Men jeg føler sånn skyld i at han ble som han ble

 

Anonymous poster hash: 7739b...df2

Uff, sender deg en veldig god klem! Hvis overlegen sier at dette er genetisk, så skal du stole på det. Da kunne du ha gjort alt du sier du ikke gjorde, og resultatet hadde likevel vært det samme.

 

Jobb med å gi slipp på skyldfølelsen, tilgi deg selv, og gjør ditt beste for at dette skal bli et barn med kjærlighet i livet sitt.

 

Dette har skjedd deg, men det kunne like gjerne ha skjedd naboen din.

[håperpåvinterbarn]

Om det er genetisk, så hadde det ikke hjulpet uansett hvor mye du elsket barnet fra første stund, eller hvor sunt du hadde levd. Tenk på de mødrene som lever helt etter boka og likevel får barn meg syndrom. De har gjort alt rett og likevel er naturen slik i blant.

 

Det høres ut som du trenger å snakke med noen profesjonelle, og det hadde du sikkert trengt allerede i svangerskapet. Søk hjelp. Masse lykke til

[AnonymeAnine]

Kjære, kjære deg. En god klem til deg. Jeg fikk mitt tredje barn for et par år siden og var ganske embavilient til svangerskapet selv om det var planlagt. Jeg bare "visste" at noe var galt. Han ble født og følelsene for ham kom heldigvis men han er født med et ukjent syndrom og vi har vært mye på sykehus osv. Heldigvis er det nok "bare" fysisk. Men, det du skriver om skyldfølelse osv kjenne gjer meg igjen i og jeg skulle ønske at jeg fikk hjelp før jeg innså selv at jeg trengte hjelp til å bearbeide følelser og tanker. Jeg ble deprimert og utbrent pga usikkerhet rundt min sønns tilstand.

På sykehuset dere tilhører har dere tilgang på en sosionom og jeg anbefaler deg å snakke med denne. Om h*n ikke er lett tilgjengelig så sjekk med kommunen om de har noe som heter familiekonsulent. Ofte kan de brukes til samtale. Dette er viktig - ikke bare for deg, men for hele familien! Og du vil jo ha det bra? Lykke til og klem til deg.