Om det å vise følelser

[Sommerfeeling]

Familiens bestemor blir syk, og når hun skal få vite prognosene for å evt. bli frisk igjen, får hun beskjed om å ta med nærmeste familie. 

Mannen og hennes tre barn blir med.

Når de sitter på sykehuset, får de vite at hun skal begynne på cellegift og at hun har store muligheter for å bli frisk. 

 

Der sitter hun, fortvilet, men taus. 

Mannen er taus, sønnen prøver å være støttende overfor sin mor. Det er ikke lett, for døtrene sitter der og stortuter, griner og griner. Sønnen føler at fokuset blir flyttet over på døtrene, to godt voksne damer.

 

 

Så sitter jeg her å diskuterer med meg selv. 

Ja, man skal vise følelser, de skal ikke lukkes inne. 

Nei, man får vente med griningen til den syke selv er gått, hun trenger psykisk støtte og da hjelper det ikke hvis man selv sitter og griner.

 

Hva mener du

Endret 13. juli 2013 av Miss sippi

[<3 2G <3]

Alle reagerer forskjellige, det som er vanlig i en familie er ikke sikkert er vanlig i en annen.

[Anonym bruker]

Akkurat det du beskriver er grunnen til at min bestemor ikke orket å fortelle noen andre i familien enn meg at hun hadde kreft før dato for operasjon var satt. Hun visste at døtrene ville ta av og at hun ville ende med å måtte trøste dem, noe hun ikke hadde overskudd til. Og det ble slik hun hadde forutsett, det ble en forestilling av navlebeskuing fra mine tanter da hun fortalte det. Ingen stusset på at hun ikke hadde fortalt noe da hun oppdaget kulen, etter hun var hos legen eller etter at hun var på kontroll på sykehuset.....

 

Jeg mener man akkurat i en slik situasjon bør ha fokus på den som er syk, og så kan man heller gråte sammen etter hvert. Det er greit å vise følelser, og det er greit å gråte i en slik situasjon, men ikke å ta av slik at fokuset kommer på andre enn den som er syk og det den skal gjennom. Det synes jeg faktisk blir egoistisk. Men, alle er forskjellige.....

Anonymous poster hash: 34739...a36

[LillaGorilla♥♥]

Det finnes gjerne en mellomting?

 

Min mor har sannsynligvis lungekreft, hvor alvorlig og evt prognoser, vet vi ikke enda.

 

Det er klart dette er vanskelig for oss alle, for henne, for min far, for meg. Og såklart viser jeg følelser, at jeg er redd for henne, glad i henne og at jeg er lei meg fordi hun er syk. 

Men jeg legger meg ikke ned og hyler og skriker og konstant går rundt og gråter og synes synd på meg selv. For det gjør jo ikke saken noe bedre for henne.

 

Dette handler ikke om meg, men om henne, og jeg må jo samtidig være støttende og rolig slik at jeg ikke skremmer henne og gjør dette verre for henne. Så, som sagt, en mellomting mellom å vise at man bryr seg og er lei seg, og det å opptre støttende for den som er syk er gjerne greit.

[Sommerfeeling]

Mellomting ja,  er enig der. 

Jeg fikk så vondt av henne og av min mann, som virkelig prøvde å være støttende overfor sin syke mor, Han ble helt matt av sine to søstre, som virkelig ikke klarte å holde seg til den mellomtingen.