Hva skal jeg gjøre?

[Anonym bruker]

Jeg har vært ufrivillig barnløs i 15 år, gjennom to langvarig forhold. Min nåværende kjæreste og jeg har vært gjennom to mislykkede forsøk. Han har barn fra tidligere forhold. Etter det siste forsøket bestemte vi oss av ulike grunner å ta en pause fra prøvingen. Forholdet har vært tøft det siste året. I løpet av de siste mnd har jeg vært virkelig i tenkeboksen. Først skuffelsen over å pause forsøkene, så det vanskelige forholdet. Kan vel si jeg ser klarere nå, og har vel innsett at vi nok ikke blir gamle sammen. Likevel ikke klar til å gå. Hadde derfor bestemt meg for å si at vi ikke burde få barn sammen, og at vi burde prøve å få forholdet bedre igjen, i beste fall. I dag tok jeg en test....som var positiv.

 

Jeg vil ikke si altfor mye om kjæresten min, men jeg kan si såpass at vi egentlig har hatt det turbulent fra starten av. Forholdet hans til ekskona er også svært konfliktfylt. Jeg vet at deres samliv var ekstremt konfliktfylt, og preget av mye voldsom krangling. LANGT over grensa for det jeg synes er greit. Jeg har veldig naivt trodd at vi kom til å få det bedre, men jeg ser hvor vi går. Han tillegger meg dårlige egenskaper jeg aldri har hatt, og vennene mine har reagert på at de synes han behandler meg dårlig. Summen er såpass alvorlig at jeg ikke vil ha noen tilknytning til denne mannen.

 

Så hva gjør jeg? Beholder jeg barnet og Blir jeg i et forhold som er dømt til å gå dårlig? Tar jeg bort barnet jeg har ønsket meg i alle disse årene? Jeg vet at et eventuelt brudd uten barn hadde blitt et helvete med denne mannen, med barn blir det et levende mareritt....

 

Anonymous poster hash: 4aa02...9f9

[Gjest meg&mini]

Dette var da litt av et dilemma:(

 

Jeg kan ikke fortelle deg hva du skal gjøre og ikke, men siden du har ønsket deg barn hele tiden, så....... ja kanskje du burde beholde? Klarer du å gjennomføre en abort? Vil du angre?

Er dette siste muligheten din?

Huff, jeg kan ikke hjelpe deg noe dessverre. Men kan sende deg en klem i hvertfall og ønske deg lykke til.

Håper det ordner seg.

 

Hadde jeg beholdt ville jeg såklart ikke vært sammen med denne mannen, når han behandler deg så dårlig. Han kunne prøvd å bedre seg, få hjelp?

[Major HotLips Houlihan]

Jeg kunne aldri tenkt meg å ta bort et barn i utgangspunktet, og hvis jeg i tillegg hadde slitt for å bli gravid hadde det vært helt, helt(!) uaktuelt å ta bort et svært ønsket og elsket lite nurk. Men selv om du nå skal ha barn med denne mannen så betyr ikke det at du må bli i et ulykkelig forhold med han. Jeg er sikker på at du kan klare både bruddet og å være alene! Husk på at barnet ditt fortjener en lykkelig mor og gode, stabile omgivelser å vokse opp i

[Nichotine]

Huff ja, det der var ikke enkelt! Jeg har vært i en lignende situasjon som deg, og valgte å beholde barnet. Det gjør at jeg må ha en tilknytning til en ustabil mann (men for tiden vil han ikke ha noe med oss å gjøre). Jeg ville aldri klart å ta abort, da jeg har ufrivillig abortert tidligere, og jeg ønsket meg barn.

[Anonym bruker]

Da jeg ble gravid i fjor sommer var jeg ganske klar på at jeg skulle ta abort, forholdet med mannen min var såpass dårlig og turbulent. Så jeg var til undersøkelse osv. Morgenen da det skulle finne sted kom, men jeg klarte ikke å dra, så jeg beholdt henne. Når jeg ser på henne nå, presser tårene seg på når jeg tenker på det som ikke kunne ha vært. Så dersom du har ønsket deg barn så sårt, så lenge, tror jeg at jeg ville beholdt. 

Jeg er fremdeles sammen med min mann, men ønsker det egentlig ikke. Han får frem det verste i meg, og vil si at ting har gått for langt hos oss enn hva jeg også egentlig er villig til å akseptere. Jeg vet ikke hvordan det evt blir å gå fra ham, men jeg regner med at jeg kommer til å bli kalt allverdens skjellsord osv i tillegg til at han er den fødte manipulator. Så inntil videre er jeg hos ham fortsatt mens jeg er i tenkeboksen...

Lykke til uansett hva du velger! Stor klem til deg 

Anonymous poster hash: 44448...680