Anonym bruker Skrevet 11. juli 2013 #1 Skrevet 11. juli 2013 Ble uplanlagt gravid denne gangen. Var usikker på om jeg var ferdig med å få barn før jeg plutselig ble gravid, men vi valgte å beholde siden vi opplvde det som lettere å beholde enn å ta det bort.. Er nå halvveis og sliter litt med å i det hele tatt glede meg over det som skjer, ser bare for meg at det blir en fryktelig tøff periode, siden jeg er midt i studier og har tenkt å fortsette (uansett!) også økonomisk blir det kommende året trangt, noe jeg ikke er vandt med.. Det er også masse praktiske ting som må ordnes før denne ungen kommer. Det føles veldig voldsomt ut alt som må ordnes denne høsten.. Synes også de kroppslige forandringene er overveldende, i og med at jeg nå har blitt ganske stor og fra før hadde jeg trent mye og var ganske så fornøyd med meg selv.. Hvordan var det for dere andre uplanlagte gravide? Anonymous poster hash: 70e63...152
Merethe ♂ ♀ ♂ ♀ Skrevet 11. juli 2013 #2 Skrevet 11. juli 2013 Jeg hadde det utrolig tøft de første månedene, mest fordi jeg følte et press for å ta abort (fikk f.eks. beskjed av legen min at det var best for barna mine at jeg ikke fikk flere, jeg har tre små hvorav en har en kronisk sykdom). Når jeg hadde tatt beslutningen om at vi skulle beholde barnet, ble det litt bedre, og jeg rakk å venne meg til tanken da vi begynte å fortelle andre nyheten. Når jeg var på 12 ukers UL og fikk vite at alt var bra, ble jeg overlykkelig. Så det gikk vel litt raskere for meg, men jeg har ikke de økonomiske problemene å tenke på. Jeg er fremdeles redd for ikke å strekke til, men nå som jeg er høygravid og fungerer dårlig, ser jeg jo at mannen greier brasene med tre barn hvis han må. Resten må vi bare ta som det kommer! Kroppen din får du tilbake, og du må bare prøve å se frem til at du holder det lille vidunderet i armene dine. Babyutstyr har du kanskje fra før, ellers kan man stort sett få/låne av kjente har jeg funnet ut (vi hadde kvittet oss med alt). Lykke til!
Gjest <3Barn&Engler<3 Skrevet 11. juli 2013 #4 Skrevet 11. juli 2013 For meg gikk det ikke mange mnd før jeg gledet meg, første gangen var det når jeg kom over sjokket over at jeg kunne bli gravid.. Men lillesøster i huset, så var jeg ca 4 mnd på vei når gleden kom.. For venninnen min, så ble det ikke glede over svangerskapet før hun var like rundt "føde klar".. Før det slet hun mye med alt sammen.
Kanutten83 Skrevet 11. juli 2013 #5 Skrevet 11. juli 2013 Når jeg hadde fortalt mannen det Jeg fant det ut på en tirsdag og fredagen turte jeg å si det til mannen, som heldigvis tok det veldig pent selv om han ikke var særlig lysten på en nr 3 Men situasjonen vår var/er litt annerledes, ikke studerer jeg, og ikke har vi fått det trangere økonomisk, og vi har plass nok Men jeg hadde noen dager innimellom hvor jeg følte jeg ikke kunne glede meg for mye siden det ikke var planlagt og mannen ville ikke prate om graviditeten mer enn absolutt nødvendig. Det endret seg heldigvis etter at vi var på ul og vi fikk se lille jenta våres, da skulle han kose magen, kjenne spark og prate om graviditeten, og på slutten var han mest utålmodig etter å få henne ut
Anonym bruker Skrevet 11. juli 2013 #6 Skrevet 11. juli 2013 Inni meg ble jeg glad med engang, det passet ikke så veldig bra, men det var ikke krise. Gikk mitt siste år på vgs. Men følte at siden jeg var så ung måtte jeg liksom "dysse" ned glede ovenfor en del av slekta og andre voksnefolk. Er litt trist å tenke på i ettertid, for jeg var utrolig stolt av magen! En del av dette var på grunn av at søsken og nære familievenner av kjæresten min var så negative til det. De nærmet seg tredveårene alle sammen. Sa ikke gratulerer en gang. Når det kommer til dine følelser, tenker jeg at du kanskje ikke har slike følelser enda fordi du egentlig ikke skulle vært gravid fordi det ikke var planlagt? Er så utrolg dårlig på å gi råd osv. men håper du snart finner glede og stolthet over å bære fram et barn :-) Klem Anonymous poster hash: 7426d...855
Anonym bruker Skrevet 12. juli 2013 #7 Skrevet 12. juli 2013 Her er nr tre veldig ønsket og planlagt, men jeg gleder meg ikke. Jeg har vanskelige svangerskap og mer enn nok med å komme med gjennom vanskelige dager. Sånn har det vært hver gang, så jeg vet at det går over når barnet er her :-) en ting jeg gleder meg til allerede, er å se babyen sammen med storesøstrene. De har så lyst til at vi skal få en baby. Anonymous poster hash: 17edc...5c9
Anonym bruker Skrevet 12. juli 2013 #8 Skrevet 12. juli 2013 Er gravid med nr 3, ikke helt etter planen. Er nettopp begynt å glede meg, er 23 uker. Muligens jeg ikke har gledet meg før, pga jeg har vært deprimert da jeg har vært sengeliggende med hyperemesis og følt meg veldig alene.. Anonymous poster hash: 37a2a...58c
Myrsnipa-med1blå&2rosa Skrevet 12. juli 2013 #9 Skrevet 12. juli 2013 Gleder meg igrunn ikke over svangerskapet, hater å være gravid, hater å hele tiden måtte nekte meg ting, skulle så gjerne fått tatt et glass vin i sommer i solen i år, spist spekemat som er den ultimate sommermateni mine øyne, ikke vært så fysen på godterier hele tiden, sluppet den helvetes bekkenløsningen, sluppet å føle meg feit når jeg akkurat hadde gått ned i vekt og følte meg ok. Osv.... Tiden går så uendelig sakte og jeg er yberhormonell. Vi var skjønt enige om at vi var ferdig da minsta kom i juli i fjor men det var visst flere som ville være med på leken, er nå 18 uker på vei, gleder meg i grunnen til fødselen og til at baby kommer ut, men haaaaaaaater at jeg går gravid igjen, har liksom ikke hatt noe pause i mellom føles det som og jeg var jo ferdig... Bah! Det kommer nok skal du se, du gleder deg vel snart, og uansett så angrer man jo aldri etter at man har fått verdens vakreste bylt i armene uansett hvor lite planlagt eller hvor slitsom veien dit var. Lykke til i svangerskapet!
Lille- MO Skrevet 12. juli 2013 #10 Skrevet 12. juli 2013 jeg tror jeg var fullstendig sjokkert i ca 5 minutter. også begynte jeg å smile og få sommerfugler i magen. har jo ønsket meg barn i mange år. men 2 åringen var ikke planlagt i det hele tatt.
Anonym bruker Skrevet 13. juli 2013 #11 Skrevet 13. juli 2013 Jeg ble uplanlagt gravid som i tillegg viste seg og være tvillinger. Men en abort var for meg utenkelig selv om jeg visste at jeg blir alene. Og siden jeg har 2 fra før, og blir sittende alene med 4 unger så har det vært veldig tøft. Jeg er nå 34 uker på vei, og er kun de 2-3 siste ukene jeg har begynt og kjenne at jeg gleder meg. Men det kommer nok av at at det praktiske rundt tiden etterpå er ordnet. Barnevakt, hjemmehjelp,hjemmesykepleie osv. Nå gleder jeg meg masse til og treffe disse 2 lure guttene, og bli kjent med dem. :-) Anonymous poster hash: 244f1...91a
Dini Skrevet 13. juli 2013 #12 Skrevet 13. juli 2013 Jeg var nok ikke helt klar for en nr 2 såpass fort etter nr 1 (nr 1 kommer til å være 21 mnd når nr 2 kommer). Jeg hadde store planer om å gå ned mye før jeg ble gravid på nytt og kanskje var i litt bedre form, men neida.. Jaja, en får nå bare ta det som det kommer. Vet ikke helt om jeg gleder meg helt enda, men ganske mye hvertfall Er i uke 24.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå