Jeg har gjort meg selv en bjørnetjeneste... :(

[Anonym bruker]

Jeg har vært alenemor i mange år og alltid syntes synd på barna mine fordi at jeg ikke har hatt mulighet til å gi dem nyeste nytt hele tiden.

Det har resultert i at til jul og bursdager har jeg ønsket konkrete ting fra familie slik at de har fått det som de har "manglet". Og dyre ting utenom det så har jeg kjøpt brukt på finn.no, nintendo ds for eksempel, når det var på moten. Jeg har alltid prioritert å kjøpe klær og diverse til mine barn framfor meg selv.

Når det gjelder mat så har jeg alltid sørget for at mine barn har fått spise seg mett i rikt monn. Dvs at er det knapt så har barna fått spise seg STAPPMETT, mens jeg selv har spist restene. Det er slik jeg har lettet min samvittighet for dem!

 

Nå er jeg ikke alenemor mer, har fått enda et barn med samboer og vi har det egentlig ganske fint. Eier hus, bil, campingvogn osv. Saken er at det ikke er nytt, men vi har det nå hvertfall. Vi bor på en plass der alle har dyre hus, dyre biler, dyre campingvogner etc. Vi har ikke sjangs å holde følge med andre så vi har bil til 10 000, campingvogn til 15 000 osv. Da får barna hvertfall oppleve det samme som andre barn. Feks dra til Sverige på campingferie, reise på fotballturneringer og bo i campingvogn osv.

 

Når det gjelder mat så opplever vi nå at barna FORVENTER å få like store porsjoner som vi voksne. De blir rett og slett surkne om de får mindre mat enn oss.

De er 9 og 7 år og det er 9åringen som er "verst". Han kappes om å spise fortest, spise mest etc. 7åringen spiser feks kun kjøttkaker, dvs at han spiser 5 kjøttkaker mens vi andre får 2 (vi spiser jo alt annet i tillegg).

Det er ingen av barna som er overvektige bare så det er sagt, men de vil jo bli det om de skal fortsette å spise like mye som far i huset her!

 

Herregud, jeg innser jo nå hvor sykt det høres ut! At barna liksom er "likestilt" med oss voksne. De krever jo å få mat først nå fordi det er det de er vant med.

 

Jeg må gjøre noen grep, men hvor skal jeg starte????

SUKK - det er helt og holdent min feil fordi jeg alltid har dikket og dullet for barna mine for at de ikke skulle føle seg underlegne. Nå er vi jo der at vi ikke trenger å føle oss mindreverdige, men barna har blitt vant med det at det skal være sånn.

 

HVOR STARTE???

 

Anonymous poster hash: 6f0bc...a0c

[Anonym bruker]

Porsjoner, lag det du mener er nok til alle, posjoner tallerkener på kjøkkenet, med grønnsaker, poteter og kjøttkaker til alle.

 

Anonymous poster hash: e595b...547

[ostepop123]

Er det noe galt i at barna får spise så mye middagsmat de vil ha, da? Jeg skjønner ikke problemet. At man får spise så mye mat man vil er da ikke det samme som å være likestilt med voksne.

[Anonym bruker]

Til ostepop:

JA, det er faktisk rart når 9åringen vil ha like stor porsjon som en voksen mann! Ikke fordi han er sulten, men fordi han er vant til at det er slik det skal være. Dette er ikke snakk om èn gang, men konsekvent hele tiden. Er det ikke rart å måtte regne 9- og 7åring som VOKSNE når det gjelder mat? De er ikke voksne, de er bare barn. De trenger faktisk ikke spise 5 brødskiver kun fordi far i huset gjør det (som er er arbeidshest). Det er holdningen som er problemet, ikke selve maten. De forventer å få like mye som voksne selv om de er bare barn.

Og dette er min skyld fordi jeg har dikket og dullet slik at de tror at det er de som er sjefene i huset. De forventer å bli tatt hensyn til hele tiden. Bortskjemt om jeg kan kalle det det?

 

Spørsmålet mitt er: hvor skal jeg starte for å få bukt med dette??

 

Anonymous poster hash: 6f0bc...a0c

[ostepop123]

Men sånn du forklarer det høres det ut som om det kun er i matveien de "tror de er sjefene i huset", stemmer det? Og det er bare mengden mat det kommer an på, ikke hva maten faktisk er?

 

Om barna dine er i ferd med å bli overvektige, er det et problem. Men så lenge de ikke er det, er det vel sånn at de faktisk trenger 5 brødskiver, eller hvor mye det er de spiser? Om man ikke bruker opp energien man putter i seg legger man på seg, men om man ikke legger på seg, så er det fordi man faktisk bruker opp energien - ikke sant?

 

Jeg synes hele problemet ditt høres underlig ut. Om barna hadde sjefet deg rundt og forventet favorittmaten på kommando, ja - da har du et problem. Men at en 9-åring spiser voksenporsjoner med mat er da virkelig ikke verdens undergang? (For ordens skyld: min (tynne) treåring spiste 3,5 kjøttkaker til middag forleden! Og han spiste selvsagt også grønnsaker til).

[Anonym bruker]

Til ostepop:

JA, det er faktisk rart når 9åringen vil ha like stor porsjon som en voksen mann! Ikke fordi han er sulten, men fordi han er vant til at det er slik det skal være. Dette er ikke snakk om èn gang, men konsekvent hele tiden. Er det ikke rart å måtte regne 9- og 7åring som VOKSNE når det gjelder mat? De er ikke voksne, de er bare barn. De trenger faktisk ikke spise 5 brødskiver kun fordi far i huset gjør det (som er er arbeidshest). Det er holdningen som er problemet, ikke selve maten. De forventer å få like mye som voksne selv om de er bare barn.

Og dette er min skyld fordi jeg har dikket og dullet slik at de tror at det er de som er sjefene i huset. De forventer å bli tatt hensyn til hele tiden. Bortskjemt om jeg kan kalle det det?

 

Spørsmålet mitt er: hvor skal jeg starte for å få bukt med dette??

 

Anonymous poster hash: 6f0bc...a0c

 

Det første jeg hvertfall ville gjort er å lage en regel om at alle må spise tilbehøret også og ikke bare kjøttet. Jeg mener det er dårlige vaner å la barna kun spise det de liker best, de trenger også grønnsaker for å få et fullverdig måltid. Pluss at da metter også dette slik at de ikke spiser så mye av kjøttkakene f.eks. All maten som står på bordet skal jo deles på alle og da blir det feil dersom noen kun spiser "det beste" mens det går på bekostning av at andre får mye mindre av det.

 

Ellers mener jeg vel at ungene så klart må få spise seg mette og i den alderen de er i så vokser de jo masse og bruker mye energi så jeg er også noen ganger svært overrasket over hvor mye mine på 8 og 10 år til tider kan spise. 

 

Men syns jo at det var et godt forslag som hun over her foreslår, å fordele porsjonene på tallerkene slik at alle får litt av alt og så kan de som ønsker det heller få forsyne seg en gang til dersom det fortsatt er mer mat igjen. Er det ikke mer middag og de fortsatt er sultne så finnes det vel alltid et knekkebrød eller skive:-)

 

Anonymous poster hash: d950c...1c0

[Anonym bruker]

Så lenge ungene ikke har noe problem med overvekt bør de få spise så mye de ønsker, men ikke bare kjøttkaker for eksempel. Jeg mener dere bør lage mat nok til at alle får så mye de har lyst på, men at alle må spise en normalt sammensatt porsjon med ca 25% kjøtt, 25% potet og 50% grønnsaker.

Anonymous poster hash: bd011...74f

[Anonym bruker]

Bare så det er sagt spiser min lille, spinkle 5åring 2-3 ganger så mye middag som meg. Han spiser enormt mye, men er også mye mer aktiv enn meg, og trenger næringen. Han er sulten støtt, men langt ifra overvektig, så han får egentlig spise så mye han vil til måltidene. Småspising innimellom prøver vi å begrense til et minimum. Forskjellige mennesker trenger forskjellig mengde mat. Jeg har en kompis som alltid har spist veldig mye for eksempel (slank kar, men trenger altså mye mat). Det kan jo hende din gutt også er en sånn som trenger mye mat?

Anonymous poster hash: a4b74...5de

[Anonym bruker]

Barn spiser gjerne like mye og noen ganger mer enn voksne selvom de er mindre. Dette er fordi de trenger mat for å vokse. Om det er et problem så kan du jo f eks posjonere ut kjøttkakene, og så er det så mye poteter og div tilbehør til alle. Hvis de ikke er overvektige ville jeg ikke nektet de å spise så mye de vil, for da trenger de det mest sannsynlig. Fordel heller den dyre maten. Tenker at det er lurt om barna også lærer å dele likt.

Anonymous poster hash: 5a07b...9ad

[Anonym bruker]

Jeg ser virkelig ikke problemet ditt, for her er det jo superenkelt å ta tilbake "kontrollen". At en unge på 9år spiser 5brødskiver synes jeg ikke er hårreisende, men situasjonen ved middagsmaten hadde jeg gjort noe med. Her i huset steiker vi opp en kyllingfilet til hver person, og thats it. Så spiser man ris/poteter og grønnsaker ved siden av - og vil de ikke ha tilbehøret, så får de ikke noe mer kjøtt av den grunn, for det er ikke mer kjøtt å ta av. Og når det serveres kjøttkaker så vet jeg nøyaktig hvor mange kjøttkaker det er til hver person, og det får ungene beskjed om - og de forholder seg da til det !! Har forklart ungene at kjøtt/ fisk osv er dyrt, så det kan man ikke spise seg mett på, og er det noe igjen når alle andre er forsynte, så kan selvsagt den som fortsatt er sulten forsyne seg av det som er igjen Du kommer nok til å møte noen sure miner og protester i begynnelsen, men det vil gå seg fort til - ikke la din egen dårlige samvittighet spenne bein på deg !!!!!

Anonymous poster hash: 96e37...0a5

[☆☆☆]

Eg ville i din situasjon gitt beskjed om kor mange kjøtkaker kvar får, så kan dei ete seg mette på grønnsaker, poteter og saus. I og med at dei er normalvektige vil eg tru dei regulerar ganske bra kva mengde dei treng.

[Den perfekte mor, påan igjen]

Antal kjøttkaker kan du begrense, men om de er matglade og orker en voksenporsjon så ville jeg har beregnet det. Det er slettes ikke unormalt at unger på den alderen kan spise like mye som en voksen.

 

Om de viser tendenser til å bli overvektige må du heller begrense det, men da fordi de ikke trenger så mye mat, ikke fordi du har et prinsipp om barneporsjoner

[Anonym bruker]

Her var det mange gode råd Takk skal dere ha!!

 

Angående mat så er det jo forsåvidt greit, det ser jeg at vi egentlig kan løse ganske lett! Bortsett fra at vi ikke kan lage bare èn kyllingfilet til hver. For om et av barna ytrer at det er mer sultent så får de av de voksnes filet! Min samboer gir automatisk barna av sin porsjon om vi er ute å spiser, eller om vi har laget vanlige porsjoner til alle. Tror ikke han tenker over det egentlig, det er en selvfølge at barna skal bli mette før han. Nå høres det ut som vi er skikkelig kjipe med mat, men det er vi IKKE. Vi lager vanvittig mye mat. Den som er overvektig i huset, det er meg. Men så fødte jeg for kun kort tid siden.

 

Til det andre. Barna har jo alt!!! Fordi jeg er fæl å ønske ting til barna fra familie når de spør. Til jul og bursdager så får de jo alltid det de ønsker seg. Når andre spør hva de vil ha så vet de ikke for de har jo ingenting å ønske seg. Dette resulterer i at de heller ikke tar vare på tingene sine for det er jo så lett å skaffe nytt.

 

Det er helt sikkert -mitt tankemønster- som må endres. At det det ikke gjør noe at barna mangler noe. De får jo "alt hele tiden" (riktignok ikke alltid nytt, men brukt). Kan ikke huske sist jeg prioriterte å kjøpe til meg selv isteden for dem! Det er rart når ungene forventer at jeg har handla noe til dem bare jeg har vært på senteret.

 

Nei, det var vanskelig å forklare dette egentlig... Skjønner dere egentlig hva jeg mener? Det er vel kanskje JEG som må endre MEG for at barna ikke skal være i høysetet hele tiden?

 

Anonymous poster hash: 6f0bc...a0c

[Musemorbr /]

Enig med de andre om at de bør få lov til å spise så mye som de trenger. Som den voksne er det din jobb å erstatte en, eller to kjøttkaker med poteter og grønnsaker. Men mette må de få bli. Mange trenger mye mat i den alderen.

[Anonym bruker]

Jeg synes faktisk du hører sjokkerende kjip ut.

 

Hvis ungen spiser 5 kjøttkaker og ikke noe tilbehør er det en ting, men jeg er 160 og 50 kilo og spiser lett 5 kjøttkaker og 3 poteter til mddag. Ville ikke funnet på å nekte barnet mitt å spise det samme med mindre hun var overvektig. (Poenget mitt er at små personer kan trenge mye mat).  Spiser lett fem brødskiver også, og jeg bruker myyye pålegg, mer pålegg enn brød. Synes det høres skikkelig stusselig ut å skulle spise type 2 kjøttkaker og 6 poteter for å bli mett, eller brød med et tynt lag pålegg, det smaker vondt, og jeg blir sulten igjen med en gang om jeg spiser meg mett på karbo.

 

Vi beregner forøvrig 1,5 kyllingfilet per person, pluss da f.eks. to boil in bag risposer på 3 personer (to voksne og et barn), og en god del salat eller grønnsaker til. 

 

Det at ungene er frekke og utakknemlige og forventer å få ting hele tiden høres for meg ut som det egentlige problemet, ville tatt tak i det lene før matmengden hadde blitt et tema.

Anonymous poster hash: 00571...42c

[Anonym bruker]

Til ostepop:

JA, det er faktisk rart når 9åringen vil ha like stor porsjon som en voksen mann! Ikke fordi han er sulten, men fordi han er vant til at det er slik det skal være. Dette er ikke snakk om èn gang, men konsekvent hele tiden. Er det ikke rart å måtte regne 9- og 7åring som VOKSNE når det gjelder mat? De er ikke voksne, de er bare barn. De trenger faktisk ikke spise 5 brødskiver kun fordi far i huset gjør det (som er er arbeidshest). Det er holdningen som er problemet, ikke selve maten. De forventer å få like mye som voksne selv om de er bare barn.

Og dette er min skyld fordi jeg har dikket og dullet slik at de tror at det er de som er sjefene i huset. De forventer å bli tatt hensyn til hele tiden. Bortskjemt om jeg kan kalle det det?

 

Spørsmålet mitt er: hvor skal jeg starte for å få bukt med dette??

 

Anonymous poster hash: 6f0bc...a0c

 

 

Min snart 9-åring spiste dobbelt så mye som meg og mer enn mannen da jeg gikk høygravid, og jeg er ikke noe småspist menneske. Helt vanlig at gutter i denne alderen eter foreldrene ut av huset. Han er tynn som en strek til tross for all spisingen, men høy, sterk, seig og har store føtter og hender.

 

Anonymous poster hash: 17eef...b40

[Magia]

Jeg forstår det sånn at problemet er at du og mannen din - alltid - prioriterer barna, også i situasjoner der det er helt urimelig overfor dere voksne. Hvis det er sånn at ungene dine er bortskjemte og forventer å bli vartet opp, få vilja si hele tiden, få ting de vil ha hele tiden osv, så er jo det mulig å snu på. Slutt å gi dem grunn til å forvente disse tingene. Sett grenser, slutt å skjemme de bort, forklar at voksne også trenger mat og at ting deles likt i familien. 

 

Siden du ser hva problemet er, så bør det ikke være så vanskelig å snu på heller?