jeg er så redd for at barnet har misdannelser

[Anonym bruker]

jeg er livredd for at barnet har misdannelser i ansikt og kropp, og tenkr mye på dette. hvor vanlig er det å tenke slik i svangerskap?

Anonymous poster hash: 0f340...946

[Anonym bruker]

Jeg har bekymret meg masse for slikt altså, og selv nå etter flere ultralyder der jeg selv har sett at det ikke er noen misdannelser er jeg redd for store fødselsmerker, mental retardasjon etc. Og fødselsskader!

 

Alt man skal bekymre seg for

Anonymous poster hash: f1eb3...d04

[Tarssan]

Tror det er veldig vanlig.. Jeg var og fryktelig engstelig for at noe skulle være galt de tre gangene jeg har gått gravid og engstelsen har bare blitt verre og verre for hvert svangerskap.

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Tror nok det er normalt.. Man ønsker jo at barnet skal være sunt og friskt.. At det ikke skal få vanskeligheter i livet som kommer.. Har hatt same redsler selv, ultralyd hjalp en del på skrekken.. Men, når de var født, så var jeg overlykkelig over å se mine perfekte små.. Handler ikke om at man er overfladisk eller noe, handler om normale tanker i forhold til ungen(e) sin(e)

[me_87]

Jeg var veldig beskymret for det selv,men når har jeg en frisk,aktiv og oppegående sønn på snart to år

[Tarssan]

Beklager, men for oss som har fått barn med misdannelser og ikke visst om det på forhånd.., så er det sårende å lese slik...

 

Men på en anen side er jeg i tilfelle glad for at jeg fikk et barn med fysisk misdannelse slik at jeg får litt mer perspektiv over hva som er viktig og mindre viktig

 

 

Så kan dere som sitter der å bekymrer dere eller er overlykkelige over det perfekte spørre dere selv om hvorfor det er så viktig for dere?

 

Heldigvis er alle barn unike i seg selv

Beklager at det er sårende for deg å høre at en stor del av gravide ønsker seg friske barn. Som hun over her sier, så handler det ikke om å være overfladisk, det handler om at en ønsker det beste for sine barn og at de ikke må slite med forskjellige problemer som kan komme som følge av psykiske eller fysiske "misdannelser".

Å ja, hvert barn er unikt og nydelig uavhengig av hvilken bagasje de kommer med

[Anonym bruker]

Her ble sønnen født med misdannelser på begge føttene. Gikk greit med behandling og han er nå nært opptil normal i føttene Slitsomt mens det stod på, men ikke noe vi ikke taklet Og sønnen min klarer seg flott, han vet godt at han har anderledes bein, men han løper og ordner seg på den måten han kan, og lever et godt liv Ikke ta alle sorger på forskudd Man kommer seg gjennom det meste

 

Anonymous poster hash: c2306...e33

[Gjest ♥♥♥InMyHeart♥♥♥]

Beklager, men for oss som har fått barn med misdannelser og ikke visst om det på forhånd.., så er det sårende å lese slik...

 

Men på en anen side er jeg i tilfelle glad for at jeg fikk et barn med fysisk misdannelse slik at jeg får litt mer perspektiv over hva som er viktig og mindre viktig

 

 

Så kan dere som sitter der å bekymrer dere eller er overlykkelige over det perfekte spørre dere selv om hvorfor det er så viktig for dere?

 

Heldigvis er alle barn unike i seg selv

Beklager at det sårer deg å lese om andres bekymring, men det handler da slett ikke om å være overfladisk og ikke sette pris på de riktige tingene i livet! Alle ønsker vi selvsagt det beste for barna våre og det er jo ikke tvil om at et friskt barn uten skader får et lettere utgangspunkt enn barn med?

 

Man elsker jo barnet sitt betingelsesløst med de utfordringer det kommer med.

 

Man er ikke dårlige mennesker selv om man er bekymret for fysiske misdannelser kan du skjønne.

[Myrsnipa-med1blå&2rosa]

Jeg forberedte både meg og samboer om at det muligens kom til å være noe galt med nr 1. Jeg følte det bare på meg selv om ordinær ul ikke sa noe om det.

 

Ut kom en stor fin og frisk gutt med et meget sjeldent syndrom som går på bla. a ørene, kjeven, øynene, ansiktsnervene.

Han mangler øreganger, har deformerte ører, deformert kjeve(på innsiden) vises ikke på utsiden, epikotfolder i øynene, og mangler litt bevegelighet i ansiktet på den ene siden.

 

Det var en sorg, men jeg visste det jo egentlig, så ble ikke sjokkert.

 

Vi var så heldige, syndromet gikk bare på utseendet, ikke ble han retardert! Det er jo fantastisk!!

Og han er så vakker og verdens klokeste 5 åring.

 

Alle bekymrer seg for barnet i magen men noen vet ting sterkere enn andre, det betyr ikke at du er en av de.

Ikke bruk tiden på å bekymre deg, det/den som kommer er den det/den som kommer og det takler man når man står i det.

 

Det er nok ingenting galt med barnet ditt og lykke til i resten av svangerskapet.

[Mrs Smith]

 

jeg er livredd for at barnet har misdannelser i ansikt og kropp, og tenkr mye på dette. hvor vanlig er det å tenke slik i svangerskap?

 

Anonymous poster hash: 0f340...946

Jepp, helt normalt. Fokuser på at sjansen for at noe er galt er veldig liten og for at alt er bra er veldig stor :-)

[Tigerpote]

Jeg tror nok at tanken streifer de fleste, også meg, men det var ikke noe jeg gikk og bekymret meg over. Under begge svangerskap gikk jeg inn på ordinær ultralyd med en avgjørelse om at jeg skulle bære fram barnet uansett.

[Anonym bruker]

Jeg forberedte både meg og samboer om at det muligens kom til å være noe galt med nr 1. Jeg følte det bare på meg selv om ordinær ul ikke sa noe om det.

 

Ut kom en stor fin og frisk gutt med et meget sjeldent syndrom som går på bla. a ørene, kjeven, øynene, ansiktsnervene.

Han mangler øreganger, har deformerte ører, deformert kjeve(på innsiden) vises ikke på utsiden, epikotfolder i øynene, og mangler litt bevegelighet i ansiktet på den ene siden.

 

Det var en sorg, men jeg visste det jo egentlig, så ble ikke sjokkert.

 

Vi var så heldige, syndromet gikk bare på utseendet, ikke ble han retardert! Det er jo fantastisk!!

Og han er så vakker og verdens klokeste 5 åring.

 

Alle bekymrer seg for barnet i magen men noen vet ting sterkere enn andre, det betyr ikke at du er en av de.

Ikke bruk tiden på å bekymre deg, det/den som kommer er den det/den som kommer og det takler man når man står i det.

 

Det er nok ingenting galt med barnet ditt og lykke til i resten av svangerskapet.

For et fint innlegg! De fleste ønsker seg jo aller helst normale og friske barn, men man lærer seg å elske og se det flotte ved hver enkelt barn uavhengig av diagnoser og skavanker. Kan jeg spørre hva dette syndromet heter?

 

Anonymous poster hash: 89438...969

[Slalotte]

Jeg er redd for det jeg også.. ikke fordi jeg er overfladisk men fordi jeg ikke vil at barnet mitt skal plages eller slite med noe...

 

Man er jo glad i barnet uansett..

 

Første svangerskapet så tenkte jeg ikke så mye på det som jeg gjør nå..

Gruer meg egentlig til fødsel fordi jeg føler jeg kommer til å få beskjed om at noe er galt med barnet..

[Heklemamma]

Jeg er selv mamma til to flotte barn. Ei jente født i 2007, og en gutt født i 2011. Min jente har arvet sterk ADHD av sin biologiske far, noe som selvfølgelig preger hverdagen vår, på godt og vondt. Hun er ei strålende flott jente, med masse sjarm og godt hummør. Hun elsker mennesker, og er ett av de mest sosiale barna jeg vet om. Jeg elsker henne betingelsesløst og evig. Selv om hun har sine problemer. Hun er en like stor gave som hennes lillebror er.

 

Jeg blir faktisk lei meg jeg også, spesielt når jeg leser innlegg som at man er redd for at barnet skal lide av mental retardasjon. Hva i alle dager innebærer det liksom? Er ADHD innenfor det? Høytfungerende autisme? Hva legger dere innenfor det begrepet. Det ER trist at verden har blitt sånn at de med spesielle behov ikke er like mye "verdt" som oss "normale"..

 

Det er skremmende at ny forskning fører til at Down Syndrym kan bli helt utryddet. For verden, samfunnet trenger disse menneskene. Disse sprudlene herlige menneskene, som sprer glede hvor enn de ferdes..

 

Jeg venter nå mitt tredje barn. Selvfølgelig tenker jeg at tenk om hvis om. Men, om det så er tilfellet, så får vi bare gjøre det beste utav det. Jeg vil elske barnet like høyt uansett. 

Endret 10. juli 2013 av Heklemamma

[Anonym bruker]

Min søster er født med missdannelser og etter å ha vokst opp med henne og alle problemene det medførte unner jeg ingen familier dette. For det første krevde det mye ressurser og vi andre barna ble mye tilsidesatt. For det andre var mamma konstant sliten. Hver dag var en kamp mot systemet.

 

På toppen av dette hadde min søster mye problemer med mobbing både på skolen og i gaten. Mye i form av utestengelse.

 

Man skal ikke komme her og si at det er overfladisk å ønske seg et barn uten missdannelser. Dette er noe som påvirker en hel familie, og kan være svært vanskelig å leve med for barnet som er født slik.

 

Min søster ønsket lenge å ikke leve pga dette. Hun unner ikke noen det smertehelvete hun har gått igjennom. Både fysisk og psykisk. Det er ikke det at hun er mindre verdt, men at ingen burde gå igjennom det hun har.

 

Anonymous poster hash: 5220e...466

[Heklemamma]

Min søster er født med missdannelser og etter å ha vokst opp med henne og alle problemene det medførte unner jeg ingen familier dette. For det første krevde det mye ressurser og vi andre barna ble mye tilsidesatt. For det andre var mamma konstant sliten. Hver dag var en kamp mot systemet.

 

På toppen av dette hadde min søster mye problemer med mobbing både på skolen og i gaten. Mye i form av utestengelse.

 

Man skal ikke komme her og si at det er overfladisk å ønske seg et barn uten missdannelser. Dette er noe som påvirker en hel familie, og kan være svært vanskelig å leve med for barnet som er født slik.

 

Min søster ønsket lenge å ikke leve pga dette. Hun unner ikke noen det smertehelvete hun har gått igjennom. Både fysisk og psykisk. Det er ikke det at hun er mindre verdt, men at ingen burde gå igjennom det hun har.

 

Anonymous poster hash: 5220e...466

 

 

Jeg skjønner tankegangen din, så absolutt. 

 

Men nå må man huske på at det er ikke alle som oppleved det sånn. Det er ikke alle som må sloss med systemet, det er ikke alle som blir mobbet. Men utfra din erfaring, så vil du trekke den sluttningen du har kommet frem til. Jeg, sitter med en annen erfaring, så derfor trekker jeg en annen sluttning.

 

Vi må huske på at om teknologien åpner for det, så vil verden bli overfladisk, fordet vi vil miste de menneskene som lærer oss mest om livet. Nettopp de menneskene som er litt utenfor normen..

[Myrsnipa-med1blå&2rosa]

 

Jeg forberedte både meg og samboer om at det muligens kom til å være noe galt med nr 1. Jeg følte det bare på meg selv om ordinær ul ikke sa noe om det.

Ut kom en stor fin og frisk gutt med et meget sjeldent syndrom som går på bla. a ørene, kjeven, øynene, ansiktsnervene.

Han mangler øreganger, har deformerte ører, deformert kjeve(på innsiden) vises ikke på utsiden, epikotfolder i øynene, og mangler litt bevegelighet i ansiktet på den ene siden.

Det var en sorg, men jeg visste det jo egentlig, så ble ikke sjokkert.

Vi var så heldige, syndromet gikk bare på utseendet, ikke ble han retardert! Det er jo fantastisk!!

Og han er så vakker og verdens klokeste 5 åring.

Alle bekymrer seg for barnet i magen men noen vet ting sterkere enn andre, det betyr ikke at du er en av de.

Ikke bruk tiden på å bekymre deg, det/den som kommer er den det/den som kommer og det takler man når man står i det.

Det er nok ingenting galt med barnet ditt og lykke til i resten av svangerskapet.

For et fint innlegg! De fleste ønsker seg jo aller helst normale og friske barn, men man lærer seg å elske og se det flotte ved hver enkelt barn uavhengig av diagnoser og skavanker. Kan jeg spørre hva dette syndromet heter? Anonymous poster hash: 89438...969

Golden haar syndrom eller OAVS

[Anonym bruker]

Dere som blir såret over at folk er redde for at det er noe galt med barnet deres, alvorlig talt?

Det handler da ikke om å se ned på barn som er født med utfordringer, at man er overfladisk eller at man ikke vil elske barnet sitt!

 

Men hvem er det som ØNSKER seg syke barn, barn med handicap, psykisk utviklingshemming eller andre sykdommer? Det er det da ingen normale folk som gjør, alle ønsker det beste for sitt barn, og håper de er friske!

Man vil elske sitt barn uansett, men ingen sitter og håper på å få et barn med sykdommer av noe slag. Det å være redd for det er da helt normalt, og det handler ikke om DEG eller ditt barn. Få huet ut av navlen.

Anonymous poster hash: 4b1a3...d84

[Heklemamma]

 

Dere som blir såret over at folk er redde for at det er noe galt med barnet deres, alvorlig talt?

Det handler da ikke om å se ned på barn som er født med utfordringer, at man er overfladisk eller at man ikke vil elske barnet sitt!

 

Men hvem er det som ØNSKER seg syke barn, barn med handicap, psykisk utviklingshemming eller andre sykdommer? Det er det da ingen normale folk som gjør, alle ønsker det beste for sitt barn, og håper de er friske!

Man vil elske sitt barn uansett, men ingen sitter og håper på å få et barn med sykdommer av noe slag. Det å være redd for det er da helt normalt, og det handler ikke om DEG eller ditt barn. Få huet ut av navlen.

 

Anonymous poster hash: 4b1a3...d84

 

 

Jeg sa da ikke at jeg mente at folk skulle håpe at det var noe galt med barna sine. Nå må du gi deg.

 

Jo, jeg blir lei meg, ikke pga at noen er redde (jeg er da ikke så hjernedød at jeg ikke skjønner det), men pga verden har blitt sånn som den har blitt. At vi har startet å forske på å konstruere barn. At vi har kommet dit hen, at vi snart utrydder barn med Down Syndrom. At verden har blitt så overfladisk og kynisk, at både barna og foreldrene til de barna som lider blir sett ned på av samfunnet. At det er så ille at gravide faktisk går rundt og er direkte redde for dette, isteden for å glede seg over det voksende livet inni magen. Derfor blir jeg lei meg!

[Mirakelbabypåvei]

Jeg er også redd for dette, har jobbet mye innenfor dette området i helsesektoren. Er ikke rosenrødt for å si det slik.

Bekymrer meg også masse for at barnet skal dø, eller at noe skal skje under fødselen. At h*n får for lite oksygen etc.

 

Dette skjedde med en vennefamilien av oss, når jenta var 10 år bodde hun 50% hjemme, hvem vil at dette skal skje med dem?

[Iiiiik]

Jeg tror dette er en redsel de aller fleste kjenner på mens de er gravide. Jeg har i hvert fall gjort det i alle mine tre fullføre svangerskap og jeg vet at venninnene mine også har tenkt det samme. Tenk hvis noe er galt. Tenk hvis h*n må gjennom operasjoner etter fødsel. Tenk hvis h*n mangler noen lemmer. Tenk hvis h*n har leppe/ganespalte. Tenk hvis h*n har et syndrom. Tenk hvis... Selv var jeg aller mest redd for autisme. Tenker at det er så strevsomt å bli møtt med normalforventninger og å ikke kunne imøtekomme disse forventningene.

 

Skjønner ikke at dette har noe med overflatisk å gjøre, tenker ikke at det nødvendigvis henger sammen med manglende evne til å elske det uperfekte heller. Dessuten er det i hvert fall ikke nytt. Det som er nytt er at man kan få vite det under svangerskapet. I tidligere tider ble "vanskapningene" satt ut i skogen for å dø. Ikke da heller tydde alle til dette, på samme måte som mange fortsatt bærer frem et barn som man vet at ikke er "perfekt".

 

Jeg skjønner at det er sårt for foreldre som har et barn som mangler lemmer eller som har et syndrom eller andre funksjonsnedsettelser at vi andre ønsker oss barn uten disse "manglene". Men det betyr da ikke på noe vis at andre ser ned på deres barn, at dette barnet ikke har samme verdi. Det er faktisk deres egen konklusjon, ikke konklusjonen til den gravide som lengter etter et barn med et liv uten store ekstrapåkjenninger.

[Anonym bruker]

Barnet mitt har ADHD og jeg føler at vi er en belastning

Anonymous poster hash: 72fea...33a

[cheni]

Jeg var helt sikker på at jenta mi hadde misdannelser i ansiktet etter ultralyd. Grublet mye på det under hele svangerskapet, men fikk verdens nydeligste jente, tilsynelatende helt perfekt. Det viste seg at hun har en meget alvorlig sykdom som rammer de fleste organ i kroppen, og da ble de bekymringene ganske meningsløse... at jeg bekymret meg for noe så overfladisk. Men det er nok helt normalt, alle vil jo at alt skal være bra...

[Anonym bruker]

Helt normalt! Nå nå når jeg ventet når 3 var jeg overbevist om at det var noe galt med han. Hadde jo to friske barn fra før av, så nå hadde jeg brukt opp kvoten min på friske barn. Men ut kom heldigvis en frisk og fin baby:) Alle bekymringer totalt bortkastet!

 

Anonymous poster hash: c19c0...75e