Stresset/utbrent .. Noen med erfaring?

[Anonym bruker]

Jeg føler jeg har gått på reservebatteri i noen år nå.

 

Jeg har to barn (4 og 2), jobber fullt og studerer utenom.

De siste 2-3 årene har jeg vært så sliten at jeg får fremmedfølelse/uvirkelighetsfølelse. Detter ut mentalt, ofte vondt i huet, lyssky. Et par ganger har jeg ligget i sengen i en uke i strekk, jeg har ikke klart å åpne øynene en gang.

 

Jeg er konstant trøtt, kan sove døgnet rundt. Jeg har hatt en mnd ferie nå, men ingen bedring.

 

I det siste har heg begynt å få smerter i venstre brystregion. Vondt for å puste og er rett og slett jævlig ødelagt.

Jeg detter snart i bakken føler jeg.

 

Den konstante masing av unger og alt det å være forelder fører med seg, gjør det ikje no bedre. Jeg har samboer så jeg sitter ikke med alt alene.

 

Men nå er jeg så lei av å ALLTID være trøtt og sliten!

Skal til legen med dette.

 

Noen som har opplevd lignende?

 

Anonymous poster hash: 285a0...8c6

[Anonym bruker]

Jeg ble utbrent for en stund siden. Det førte til at jeg ikke klarte å spise (føltes som om spiserøret presset alt opp igjen, fikk ikke svelget noe, munnen/halsen virket konstant tørr), utrolig trøtthet (kunne sovne nårsomhelst), depresjon og jeg ble tiltaksløs. Jeg dusjet ikke på en uke, pusset ikke lenger tenner og ga blaffen i hvordan jeg så ut. Kunne likegreit gå med pysjamas i butikken. Klarte ikke å ta vare på barnet mitt og måtte ha mye hjelp. Barnehagen var en god ressurs, men besteforeldre stilte opp mest, med henting, levering i barnehage, helgeovernattinger og middager. Jeg ville ikke kommet meg opp uten hjelp. Ble også sykemeldt en god stund før jeg kunne jobbe igjen. 

Anonymous poster hash: 457bb...35e

[Anonym bruker]

Ja jeg møtte veggen for noen år siden. Mye utfordringer og forventninger på jobb over lang tid og fullstendig upålitelig dagmamma gjorde at livet mitt var helt i ubalanse. Det hanglet og gikk ganske lenge - jeg var trøtt, begynte å gråte for ingenting og hadde det ikke bra, følte en likegyldighet til alt. En dag klarte jeg ikke løfte hendene opp på tastaturet på jobb pga store smerter i armene. Det var kroppen min som også fysisk hadde fått nok. En kollega sendte meg til legen, som sykemeldte meg. De første ukene bare sov jeg. Deretter begynte jeg så smått å stå opp for å ta en dusj, lage middag, så litt tur, trening, cafe... Smått om senn kom jeg meg tilbake til livet. Jeg var heldig og fikk hjelp tidlig hos en forståelsesfull lege. Begynte å jobbe igjen etter to mnd, men tok laaaang tid før den gamle gløden og energien var på plass igjen. Men den kom til slutt! Og nå er jeg veldig flink til å kjenne etter på når det er i ferd med å bli for mye.

 

Håper du har en bra lege. En jeg kjenner var ute i ett år, fordi hun ikke ble tatt på alvor. Hun ble opphitt da hun hørte min historie fordi hun med samme hjelp og støtte kunne kommet seg ut av det mye tidligere. Lykke til.

 

Anonymous poster hash: 80a0e...ac8