Jeg bryter sammen..

[Anonym bruker]

Har hatt det tøft og slitsomt i det siste. Begynte i ny jobb for noen mnd siden, og den preger meg veldig. Høyt arneidspress og jeg må ta imot mye klager for å nevne noe. I tillegg er ene barnet vårt inne i en periode med voldsomt trass. Det er så ille at jeg virkelig ikke vet hvordan jeg skal håndtere det. Mannen er en del borte så de siste mnd har jeg enten jobbet eller tatt meg av barn og hus.

 

Denne uken har jeg jobbet 14 timers dager for så å være alene med barna i helgen. Da det kom et nytt sinneutbrudd fra barnet brøt jeg bare helt sammen. Satt og gråt bak solbrillene i en time og hele kroppen min bare ristet. Noen som har/ har hatt det på samme måte?

 

Anonymous poster hash: acce3...75c

[Anonym bruker]

Det kan høres ut som at du er ekstremt sliten.

Anonymous poster hash: dd900...855

[Lammelåret]

Pass på å få i deg nok drikke og næring! 

Er det høyt press på jobben for tiden eller er det like høyt tempo hele tiden? Kan du få avlastning hjemme et par timer av og til?

 

Høres veldig slitsom ut å ha det slik, men hvis du ser en slutt på det, er det gjerne lettere å holde ut. 

[*Idae123]

Det er ikke for å være spydig, men velkommen til en helt "normal" småbarnsfamilies hverdag...

Jeg har 2 små barn (3år og 9mnd) Jobber nesten full stilling, med mye stress, tunge tak osv, også kommer man hjem til bomba hus, som trengs å ryddes, og vaskes og barn og mann som vil ha din oppmerksomhet. Det er sånn det er, og i tillegg nå så har min mann fått brudd i foten som gjør at jeg brått blir alene med ansvaret for barna da han ikke kan belaste foten. Tro meg, vi er bare mennesker vi også.. ta dype pustetak og gråt om du må det, det går bra etter hvert, og man kommer seg igjennom det merkelig nok.. men det kan være tøft når det går noen varme kuler  

 

Lykke til...

[Anonym bruker]

Ta imot hjelp eller spørr om det om du har anledning. Du trenger litt ro.... stå på. Du er flink!

 

Anonymous poster hash: 31ac8...aab

[Gjest MMJ]

Det er ikke slik at alle "forhold/situasjoner i livene våres" oppfattes og tolkes likt. Vi er forskjellige individer. Det at noen ikke synes det er så styr, betyr ikke at andre også synes det er ok.

 

Det høres ut som nok er nok for deg ut fra det lille du skriver. Enten får mannen komme hjem og bidra mer... ellers så kanskje det kan være en ide å snakke med legen om hva du evt burde gjøre. Kan jo være noe så enkelt som du mangler noen vitaminer. Men med så mye stress i livet ditt... så kan det jo være at nok bare er nok.

 

Kanskje du trenger en liten sykemelding en uke eller to? Eller redusere stillingen litt? Finnes mange muligheter. En av dem er å la seg knekke... men siden du skriver her inne så virker det som du er på let etter løsninger. DU klarer dette du. Kunne ønske jeg hadde noen fasitsvar. Men alle er forskjellige - heldigvis- og du sitter nok på de rette svar for hva som kan gjøre din hverdag og ditt liv greiere
Lykke til
 

[Anonym bruker]

Har hatt det tøft og slitsomt i det siste. Begynte i ny jobb for noen mnd siden, og den preger meg veldig. Høyt arneidspress og jeg må ta imot mye klager for å nevne noe. I tillegg er ene barnet vårt inne i en periode med voldsomt trass. Det er så ille at jeg virkelig ikke vet hvordan jeg skal håndtere det. Mannen er en del borte så de siste mnd har jeg enten jobbet eller tatt meg av barn og hus.

 

Denne uken har jeg jobbet 14 timers dager for så å være alene med barna i helgen. Da det kom et nytt sinneutbrudd fra barnet brøt jeg bare helt sammen. Satt og gråt bak solbrillene i en time og hele kroppen min bare ristet. Noen som har/ har hatt det på samme måte?

 

Anonymous poster hash: acce3...75c

Hvem er med barnet når far er bortreist og du jobber 14-timers dager? Kanskje ungen "er inne i en dårlig periode" fordi den aldri ser foreldrene sine? Høres ut som du jobber for mye, både med tanke på deg selv og ungen. :/

 

Anonymous poster hash: 02861...a82

[Anonym bruker]

Jeg forventet å lese mye verre hverdag enn dette.. Dette er jo en typisk småbarnsfamilie med ting som skjer. Helt ok å gråte men ikke noe ned din historie jeg reagerte på... Ikke gråtingen heller..

 

Anonymous poster hash: fb22c...3af

[*Smiley*]

Du er sliten og det kan være tøft nok uansett hvor normalt det liksom skal være.

Vi har 3 barn og hektisk hverdag med jobb og plikter , men jeg er ikke så sliten om dagen likevel. Du trenger litt pause og en partner som må trå til mer hvis det er mulig.Har hatt perioder som har vært tøffe og slitsomme her også. Det er forskjell på folks hverdag. Mange som har mer barnevakt og avlastning enn andre og da blir de kanskje ikke så utslitte heller. Eller kan hente seg inn hvis de trenger det.Uansett så bør du snakke med mannen din om hvordan du har det.

[Anonym bruker]

Hvorfor få barn om det bare er slit?

 

Anonymous poster hash: 71fe4...138

[Gjest]

Hvorfor få barn om det bare er slit?

 

Anonymous poster hash: 71fe4...138

Seriøst??? Du har vel ikke møtt mye motgang eller?

[Tired mama]

Forstår veldig godt hvordan du har det. Jeg har vært ekstremt sliten så jævlig lenge nå!! Har tre barn på 2, 4 og 7. Feriene er aller verst, og jeg holder på å kollapse akkurat nå!!

 

Mange ganger håper jeg at jeg bare kollapser på gata slik at jeg kan bli innlagt et sted hvor jeg kan få litt ro og fred.

[Anonym bruker]

 

 

Hvorfor få barn om det bare er slit?

 

Anonymous poster hash: 71fe4...138

Seriøst??? Du har vel ikke møtt mye motgang eller?

Ja helt seriøst. Synes det er så mye syting og klaging over barn her inne. Hvorfor ikke bo alene langt inni skogen hvis unger sliter de ut

 

Anonymous poster hash: 71fe4...138

[Anonym bruker]

Forstår veldig godt hvordan du har det. Jeg har vært ekstremt sliten så jævlig lenge nå!! Har tre barn på 2, 4 og 7. Feriene er aller verst, og jeg holder på å kollapse akkurat nå!!

 

Mange ganger håper jeg at jeg bare kollapser på gata slik at jeg kan bli innlagt et sted hvor jeg kan få litt ro og fred.

Ikke for å rakke ned på deg men mer av interesse... Jeg skjønner hva du mener angående å "lengte" etter å bli lagt inn for å få fred og ro så all sympati. Men jeg sluttet derfor etter to barn. Hvorfor valgte du da en tredje? Var det ikke et valg eller er overgangen fra 2 til 3 så stor?

 

Anonymous poster hash: fb22c...3af

[Gjest]

 

 

Hvorfor få barn om det bare er slit?

 

Anonymous poster hash: 71fe4...138

Seriøst??? Du har vel ikke møtt mye motgang eller?

Ja helt seriøst. Synes det er så mye syting og klaging over barn her inne. Hvorfor ikke bo alene langt inni skogen hvis unger sliter de ut

 

Anonymous poster hash: 71fe4...138

 

Noen takler og tåler mindre enn andre, og noen blir fort slitne enn andre. Ingen er vi like, og mange takler rett og slett ikke å ha ungene sine i 2 mndr 24/7, dessverre. Og det er lov å være sliten i perioder 

 

Så dette på ferie nå faktisk. Lunta var kort hos flere, mens andre var overdrevent pappar / mammmar.

[Anonym bruker]

 

 

 

Hvorfor få barn om det bare er slit?

 

Anonymous poster hash: 71fe4...138

Seriøst??? Du har vel ikke møtt mye motgang eller?

Ja helt seriøst. Synes det er så mye syting og klaging over barn her inne. Hvorfor ikke bo alene langt inni skogen hvis unger sliter de ut

 

Anonymous poster hash: 71fe4...138

Hm, kanskje fordi dette er et forum for småbarnsforeldre? Du virker ikke akkurat som den skarpeste kniven i skuffen. Heller ikke som veldig forståelsesfull eller empatisk.

 

Anonymous poster hash: 79bfc...d58

[Tired mama]

 

Forstår veldig godt hvordan du har det. Jeg har vært ekstremt sliten så jævlig lenge nå!! Har tre barn på 2, 4 og 7. Feriene er aller verst, og jeg holder på å kollapse akkurat nå!!

 

Mange ganger håper jeg at jeg bare kollapser på gata slik at jeg kan bli innlagt et sted hvor jeg kan få litt ro og fred.

Ikke for å rakke ned på deg men mer av interesse... Jeg skjønner hva du mener angående å "lengte" etter å bli lagt inn for å få fred og ro så all sympati. Men jeg sluttet derfor etter to barn. Hvorfor valgte du da en tredje? Var det ikke et valg eller er overgangen fra 2 til 3 så stor?

 

Anonymous poster hash: fb22c...3af

For oss var det aldri noe pes med kun to barn. Vi har alltid ønsket oss mange barn, og minimum 3.

 

Vi valgte derfor å få nr. 3, men denne overgangen var større enn jeg noen gang kunne forestille meg. Alt kom på en måte i ubalanse.

 

Angrer absolutt ikke, de er så herlige alle sammen og jeg føler meg ekstremt velsignet som har fått tre friske barn!

 

Ja, jeg er sliten, men må få lov til å klage litt på et forum hvor ingen kjenner meg.

 

Det sies at det er mest slitsomt med tre barn, og så blir det enklere med flere.

 

Men vi kjenner våre begrensninger og sier oss nå fornøyde med antall barn, selv om vi gjerne skulle hatt flere om omstendighetene hadde vært annerledes.

 

Klarer innimellom å trøste meg med at det blir lettere med tiden, selv om det ikke føles slik akkurat nå. For regner med det må bli enklere når alle blir litt mer selvstendige og jeg kan få litt flere pusterom.

[Rivjernet]

 

 

Forstår veldig godt hvordan du har det. Jeg har vært ekstremt sliten så jævlig lenge nå!! Har tre barn på 2, 4 og 7. Feriene er aller verst, og jeg holder på å kollapse akkurat nå!!

 

Mange ganger håper jeg at jeg bare kollapser på gata slik at jeg kan bli innlagt et sted hvor jeg kan få litt ro og fred.

Ikke for å rakke ned på deg men mer av interesse... Jeg skjønner hva du mener angående å "lengte" etter å bli lagt inn for å få fred og ro så all sympati. Men jeg sluttet derfor etter to barn. Hvorfor valgte du da en tredje? Var det ikke et valg eller er overgangen fra 2 til 3 så stor?

 

Anonymous poster hash: fb22c...3af

For oss var det aldri noe pes med kun to barn. Vi har alltid ønsket oss mange barn, og minimum 3.

 

Vi valgte derfor å få nr. 3, men denne overgangen var større enn jeg noen gang kunne forestille meg. Alt kom på en måte i ubalanse.

 

Angrer absolutt ikke, de er så herlige alle sammen og jeg føler meg ekstremt velsignet som har fått tre friske barn!

 

Ja, jeg er sliten, men må få lov til å klage litt på et forum hvor ingen kjenner meg.

 

Det sies at det er mest slitsomt med tre barn, og så blir det enklere med flere.

 

Men vi kjenner våre begrensninger og sier oss nå fornøyde med antall barn, selv om vi gjerne skulle hatt flere om omstendighetene hadde vært annerledes.

 

Klarer innimellom å trøste meg med at det blir lettere med tiden, selv om det ikke føles slik akkurat nå. For regner med det må bli enklere når alle blir litt mer selvstendige og jeg kan få litt flere pusterom.

Enig og amen!! Å gå fra 1 til 2 barn var ikke noe problem. Å få nummer 3 slo meg derimot nesten i bakken!!! Var veldig lite forberedt på at det skulle bli såå travelt.

[Anonym bruker]

Du har min fulle forståelse. Har to tette som slåss og krangler hele dagen, minste er i verste trassen. Er alenemor forresten så jeg har veldig lite fri. Jeg er også kronisk syk og har smerter. Hjelp, det er helg/ferie! er mitt motto. Drømmer også om å bi tatt for noe  så jeg kan få meg noen uker fri. Men først må jeg vel begynne å gjøre noe galt;-)

 

Jeg er sykmeldt nå men da jeg jobbet var jeg på randen hele tiden. Jeg er rett og slett ikke skapt for dette kjøret. Det er sikkert ikke du heller. Få deg sykmelding og deretter gradert sykmelding, evt redusert stilling.

Hva med å skaffe ei skolejente som vil komme noen ganger i uka og leke med barnet ditt, evt vaskehjelp.

 

Ønsker deg lykke til!

Anonymous poster hash: db969...42c

[Anonym bruker]

Det er ikke for å være spydig, men velkommen til en helt "normal" småbarnsfamilies hverdag...

Jeg har 2 små barn (3år og 9mnd) Jobber nesten full stilling, med mye stress, tunge tak osv, også kommer man hjem til bomba hus, som trengs å ryddes, og vaskes og barn og mann som vil ha din oppmerksomhet. Det er sånn det er, og i tillegg nå så har min mann fått brudd i foten som gjør at jeg brått blir alene med ansvaret for barna da han ikke kan belaste foten. Tro meg, vi er bare mennesker vi også.. ta dype pustetak og gråt om du må det, det går bra etter hvert, og man kommer seg igjennom det merkelig nok.. men det kan være tøft når det går noen varme kuler  

 

Lykke til...

liten forskjell på å ha nesten en full stilling og 14 timers dager. Synes det var en kvass melding fra ei som ikke kan sammenlikne seg i samme grad.

 

Anonymous poster hash: efebf...747

[Anonym bruker]

 

Du har min fulle forståelse. Har to tette som slåss og krangler hele dagen, minste er i verste trassen. Er alenemor forresten så jeg har veldig lite fri. Jeg er også kronisk syk og har smerter. Hjelp, det er helg/ferie! er mitt motto. Drømmer også om å bi tatt for noe så jeg kan få meg noen uker fri. Men først må jeg vel begynne å gjøre noe galt;-)

 

Jeg er sykmeldt nå men da jeg jobbet var jeg på randen hele tiden. Jeg er rett og slett ikke skapt for dette kjøret. Det er sikkert ikke du heller. Få deg sykmelding og deretter gradert sykmelding, evt redusert stilling.

Hva med å skaffe ei skolejente som vil komme noen ganger i uka og leke med barnet ditt, evt vaskehjelp.

 

Ønsker deg lykke til!

 

Anonymous poster hash: db969...42c

Stakkars barn, du burde faktisk ikke hatt noen

 

Anonymous poster hash: 71fe4...138