Vet ikke hvor jeg vil med dette her.......?

[Anonym bruker]

Kanskje bare få det ut, aner ikke...eller ønske at noen fårsto meg... Det gjelder min familie, som jeg er så ufattelig glad i, det viktigste i livet er familie... Men jeg kjenner og går hele tiden med en og samme følelse, og det er at de bryr seg ikke om meg... Jeg er en jente som hele livet har vært snill, lydig og gjort ting som forventes av meg.. Jeg har også giftet meg og vært det i 6 år... Har verdens beste mann, hadde det ikke vært for han, så hadde jeg ligget under jorda nå... Han elsker meg og gir meg forståelse, jeg gir ham så mye jeg selv kan gi nå... Har alt men mangler en ting...min familie... Har en bror som alltid har vært der for meg... Han giftet seg og fikk 2 skjønne jenter... Kona hans kan jeg ikke fordra, hun har såret meg så mye gjennom livet at jeg bare ikke orker mer... Men jeg stiller opp alltid for min bror, og barna hans... Er det noe, hva som helst, så stiller jeg opp for min familie... MEN nå orker jeg ikke mer, jeg har ikke krefter til det noe mer igjen.... Jeg er så sliten....dødsliten av å hele tiden bare gi...gi....og aldri få igjen... Når er det min tur?.... Siden jeg ble gift, så er jeg ikke så viktig for mine foreldre lenger... Om vi ikke ringes på 5 dager, om ikke jeg ringer så sjelden ringer dem... Bare bror er viktig, bare han... Jeg sliter psykisk, har gjort det i 4 år... Her om kvelden hadde jeg det ufattelig vondt, ringte mamma for jeg hadde behov, fikk ikke svar... Ringte i går, hun svarte at kvelden før hadde de vært hos min bror, derfor hun ikke tok tlf... Spurte hva hun drev med, nei hun lagde middag til broren sin familie som de kunne ta med når de skal reise på ferie... De reiste på ferie igår, og mamma og pappa reiste idag... Og hele 4 uker skal de være med brorens sin familie... Er det mulig? Jeg ble så forbannet igår at jeg ringte mamma igår og sa at de ikke lenger har datter.... At jeg ikke orker dem mer...og jeg la på, og ikke har jeg hørt noe fra henne.... Fy faen! Hvordan kan noen være så likegyldig.....? For min del, så mente jeg det, har ikke lenger familie... Jeg er så lei....for at de aldri har ringt og spurt dattera om hvordan det går...på disse 2 årene husker jeg ikke om vi har vært på middag hos min familie, de ber oss aldri...jeg ba dem alltid på middag, og alt.... Nå er det slutt på det... Jeg sliter nok som det er, trenger ikke mer... Har det bedre når jeg ikke vet noe om det og slik blir det fra nå av... Sånn, det hjalp å få det ut.... Kall meg hva dere vil, bryr meg ikke.... Jeg er viktigere enn noen andre og jeg skal bli frisk en dag...

 

Anonymous poster hash: 184b7...77a

[Anonym bruker]

Kan det være at dere misforstår hverandre? Jeg nevnte en gang for moren min "nå har vi bedt dere på middag mange ganger, kanskje vi får invitasjon tilbake en dag også". Og fikk til svar at "til barndomshjemmet må ungene selv velge å komme, det blir helt feil å invitere dere på besøk". Ligger ikke noe vondt bak det heller, bare at det visstnok er en "kutyme" å ikke invitere sine egne barn. Faren min har også blingset flere ganger, glemt av 30-årsdagen min f eks, ikke gitt gave til dåpen til barnebarna, men jeg setter sånt glatt på tabbekvoten. Eller minner de på det. I går nevnte jeg at datra mi som hadde bursdag forrige måned kunne ønsket seg tilskudd til å kjøpe seg nettbrett. Jeg tror at du kanskje med dine psykiske problemer litt for lett kan legge en dypere mening i slike avglemmelser, gamle vaner, enn hva som opprinnelig er ment. Og da er cluet å alltid avklare hvordan man oppfatter noe for å avdekke om det er forskjell fra hvordan det var ment. Jeg og mannen har unngått utallige krangler med at en sier f eks  "nå oppfattet jeg det som at du ikke vil at jeg skal dra på trening i dag", mens den andre kan avkrefte "å, bekalger, det var ikke sånt ment, jeg var bare litt stressa. Dra og tren, så kan du kanskje hjelpe meg litt senere heller.".

Anonymous poster hash: 67f5b...e81

[Anonym bruker]

#2 igjen.

Mangla noe i setninga om den jenta mi som ønska seg nettbrett. Selv om faren min glatt hadde glemt hele bursdagen, så betydde ikke det at han ikke mente hun skulle ha noen gave. Han bare trengte en påminnelse. Og i vår familie kan det glatt gå ukesvis, til tider et par måneder mellom hver gang jeg snakker med foreldrene mine. Men det er jo bare fordi vi f eks er litt slitne og ikke helt klarer å komme på det før det har gått litt lang tid.

Anonymous poster hash: 67f5b...e81