Er "psykopati" arvelig?

[Anonym bruker]

Barnet mitt på fire år har alltid vært et krevende og misfornøyd barn, til tross for mye nærhet, bæring, samsoving, oppmerksomhet og ubegrenset kjærlighet. H*n viste tidlig et enormt temperament, og reagerte dårlig på kjeft (hvem gjør ikke det?). Det var som å kaste olje på ilden, for å forklare bedre, hvis noen ble sinte på h*n ble h*n enda mere sint tilbake. Har derfor alltid vært nøye på å snakke rolig og forklare situasjoner, bortsett fra av og til hvor nei er nei og det ikke er noe å diskutere. (Typiske trass situasjoner) Nå i en alder av fire, føler jeg h*n oppsøker konflikter og trives i de. H*n blir fornøyd etter en skikkelig utblåsning, og ser ut til å like å terge oss foreldre. Etter fire år med dette føler jeg at tålmodigheten min er omtrent null, og selv om jeg ikke vil det havner vi oftere og oftere i krangel. Er så lei meg og føler meg utilstrekkelig.

Barnets farfar viser klare dyssosiale personlighetstrekk, har alltid undertrykt farmor og alle "lister seg" rundt ham for å ikke trigge han. Han har rakket ned på mannen min i alle år og naturlig nok ødelagt selvtilliten hans. Jeg er så redd for at dette er noe som kan arves genetisk. Føler meg som en grusom mor som sammenligner barnet med ham, men vurderer å ta kontakt med noen (hvem?) for å få veiledning i forhold til dette. Men med hvem? Er også redd for at det kan slå tilbake på meg, for det høres jo absurd ut... :-(

 

Noen råd/ erfaring?

 

Anonymous poster hash: 25fc1...42c

[Anonym bruker]

Det tror jeg ikke direkte, det snakkes om arv OG miljø i en slik sammenheng.. Men det høres ut som dere trenger hjelp og den må dere søke NÅ. Det er ikke sikkert at han trives med negativ oppmerksomhet, men barn med f.eks AD/HD opplever at de mestrer en slik situasjon og vil derfor søke slik oppmerksomhet.

 

Riktig vei å gå er PPT/Bup gjennom barnehagen eller helsestasjonen. Helsestasjonen kan antagelig bidra med å finne veiledningstilbud til dere foreldre også.

 

Jeg er sikker på at gutten din er god, men alle kan få nok og slik som dette skal ingen av dere måtte leve.

Anonymous poster hash: 43771...975

[klg,2 boys now:)]

Hva sier de i bhg?har de foreslått noen tiltak?

Vil anbefale deg og lese "de utrolige årene" av Karoline webster-stretton aller helst skulle dere ha gått kurset og gutten din gått på dinosaur skolen.der lærer de og uttrykke fustrasjon med ord og følelser istede for med makt og kjefting.

Er meget mulig at den sinnslidelsen som farfaren(?) har/hadde er arvelig det er dessverre ofte sånn.

[Anonym bruker]

"Psykopati" (tenker da psykopatisk oppførsel)  kan vel både læres inn og være medfødt. Man har bevist at en del med psykopatiske trekk faktisk har "hjernefeil",- som tilsier at de blant annet er ute av stand til og føle emptai. De makter rett og slett ikke og sette seg inn i hvordan andre har det, både når de oppelver vonde ting (psykisk og fysisk smerte) eller gode ting. (og glede seg over at venner/slekt har blitt foreldre og er kjempeglad vil f.eks ikke være naturlig for en slik person).

 

Men var jo en artikkel i en nettavis, eller var det ukeblad, som gikk gjennom massemorderes oppførsel som barn,- og allerde som 2-3 åringer vist de alle tegn på denne manglende egenskapen. Man har i de senere år funnet ut at det er flere barn med slike trekk, men ikke alle blir massemordere, eller mishandlere,- men de må rett og slett LÆRES og motta kjærlighet og ikke minst gi tilbake..Blant annet lange klemmer og det og "tvinge" barnet til og sitte og se en i øynene over lenger peridoe,- flere ganger om dag, hver dag, hadde en positiv virkning på barns evne til og vise og lese følelser....Man skulle vel samtidig si at man var glag i og elsket barnet....(kan vel test ut det? Er det vanskelig og få gutten til og se dere i øynene?)

 

Men når det er sagt, du har en fireåring,- du sier ikke noe om søsken...Er han enebarn? Kan jo virke som han bare har funnet ut hvordan få oppmerksomhet?? Det er jo en utrolig spennende alder hvor mye skjer, og grensen mellom "diagnose" og litt over/under normalen tror jeg ofte er liten...... Er du virkelig i tvil, ville jeg kontaktet barnehage og helsesøster og be om at du vil ha hjelp til og undersøke gutten nærmere...Rett og slett for og enten få AVKREFTET at han ikke er mer enn bare "Litt vel selvstendig" eller om det faktisk er noe. Kan vel ikke skade?

 

Lykke til,- og det vil vel heller ikke skade med litt "tvangskos" og noen ekstra jeg er glad i deg, mens dere ser ham i øynene? Mens dere bestemmer dere for hva dere skal gjøre?

Anonymous poster hash: 6d616...1da

[Lykke~liten]

Han er helt sikkert bare trassig?? Har han opplevd noe "vanskelig" i det siste? En forandring i vaner? Har han søsken, sjalusi? Gir han blikkontakt? Søker han kos? Tar imot kos? Snakker om følelser? Blir glad/trist på andres veine? Hva fjør han i lek? Har han venner som han snakker om-hva de har gjort osv... er du usikker- snakk med helssøster eller fastlegen. Gi utrykk for at du ikke vet hvorfor han oppfører seg sånn. Kanskje du får tips. De har sett mange barn.. og vet kanskke om det er en vanlig/uvanlig oppførsel? Det går seg nok til.. masse lykke til vertfall;)

[Anonym bruker]

Tusen takk for fine svar. Det er godt å kunne diskutere med noen som ikke kjenner oss.

 

Jeg har faktisk kjøpt "de utrolige årene", men ikke rukket å lese den enda, så jeg får vel bare sette i gang. Vi prøver å forsterke positiv oppførsel, (skryte av h*n når han er god, oppfører seg bra etc) H*n har alltid fått MYE og god oppmerksomhet fra mange kanter. Vi har kost og lest og lest masse og forteller h*n hver dag hvor glade vi er i h*n og hvor fin vi syns h*n er. Grenser har vi også forsøkt å sette (men nok ikke så veldige strenge, pga farens oppvekst)

I lekesituasjoner med andre barn tar h*n ofte rollen som "politi", forteller de andre hva de får lov til og ikke, og er der med en gang noen gjør noe galt for å påpeke det ovenfor voksne. H*n kommer ofte i konflikt med andre barn, det er aldri en dag h*n bare har det fint og leker fint med andre uten krangel, og det gjelder uansett om det er i bhg eller med venners barn.

Men "morsomt" du nevner det med øyekontakt - h*n var dårlig på det som baby, smilte først som åtte uker gammel (og mer til ting enn til mennesker) og jeg tok faktisk opp bekymring for det med helsesøster (da i fht autisme). Husker også jeg alltid måtte "unnskylde" h*n som baby med at h*n sikkert var sliten (ifht oppførsel)

 

Anonymous poster hash: 8edba...3ce

[Anonym bruker]

Hva sier bhg?

Få kontakt med ppt/bup, og søk hjelp. Det er lettere å endre atferd når h*n fortsatt er så liten. Det blir vanskeligere jo eldre h*n blir.

Anonymous poster hash: ebeb1...a16

[Anonym bruker]

Tusen takk for fine svar. Det er godt å kunne diskutere med noen som ikke kjenner oss.

 

Jeg har faktisk kjøpt "de utrolige årene", men ikke rukket å lese den enda, så jeg får vel bare sette i gang. Vi prøver å forsterke positiv oppførsel, (skryte av h*n når han er god, oppfører seg bra etc) H*n har alltid fått MYE og god oppmerksomhet fra mange kanter. Vi har kost og lest og lest masse og forteller h*n hver dag hvor glade vi er i h*n og hvor fin vi syns h*n er. Grenser har vi også forsøkt å sette (men nok ikke så veldige strenge, pga farens oppvekst)

I lekesituasjoner med andre barn tar h*n ofte rollen som "politi", forteller de andre hva de får lov til og ikke, og er der med en gang noen gjør noe galt for å påpeke det ovenfor voksne. H*n kommer ofte i konflikt med andre barn, det er aldri en dag h*n bare har det fint og leker fint med andre uten krangel, og det gjelder uansett om det er i bhg eller med venners barn.

Men "morsomt" du nevner det med øyekontakt - h*n var dårlig på det som baby, smilte først som åtte uker gammel (og mer til ting enn til mennesker) og jeg tok faktisk opp bekymring for det med helsesøster (da i fht autisme). Husker også jeg alltid måtte "unnskylde" h*n som baby med at h*n sikkert var sliten (ifht oppførsel)

 

Anonymous poster hash: 8edba...3ce

Jeg tenker at han kan ha en grad av autisme eller en annen mild diagnose. Min erfaring er at barn i autismespekteret eller som en f.eks får dårlig øyekontakt med og som alltid kommer i konflikt med andre barn fordi de ikke greier å tilpasse seg leken, men hae en klar ide om hvorsan den skal foregå og hvilke rolle han skal ha.

 

Anonymous poster hash: c4e87...aba

[Anonym bruker]

 

Tusen takk for fine svar. Det er godt å kunne diskutere med noen som ikke kjenner oss.

 

Jeg har faktisk kjøpt "de utrolige årene", men ikke rukket å lese den enda, så jeg får vel bare sette i gang. Vi prøver å forsterke positiv oppførsel, (skryte av h*n når han er god, oppfører seg bra etc) H*n har alltid fått MYE og god oppmerksomhet fra mange kanter. Vi har kost og lest og lest masse og forteller h*n hver dag hvor glade vi er i h*n og hvor fin vi syns h*n er. Grenser har vi også forsøkt å sette (men nok ikke så veldige strenge, pga farens oppvekst)

I lekesituasjoner med andre barn tar h*n ofte rollen som "politi", forteller de andre hva de får lov til og ikke, og er der med en gang noen gjør noe galt for å påpeke det ovenfor voksne. H*n kommer ofte i konflikt med andre barn, det er aldri en dag h*n bare har det fint og leker fint med andre uten krangel, og det gjelder uansett om det er i bhg eller med venners barn.

Men "morsomt" du nevner det med øyekontakt - h*n var dårlig på det som baby, smilte først som åtte uker gammel (og mer til ting enn til mennesker) og jeg tok faktisk opp bekymring for det med helsesøster (da i fht autisme). Husker også jeg alltid måtte "unnskylde" h*n som baby med at h*n sikkert var sliten (ifht oppførsel)

 

Anonymous poster hash: 8edba...3ce

Jeg tenker at han kan ha en grad av autisme eller en annen mild diagnose. Min erfaring er at barn i autismespekteret eller som en f.eks får dårlig øyekontakt med og som alltid kommer i konflikt med andre barn fordi de ikke greier å tilpasse seg leken, men hae en klar ide om hvorsan den skal foregå og hvilke rolle han skal ha.

 

Anonymous poster hash: c4e87...aba

Huff, beklager alle skrivefeilene:( Jeg ville tilføye asbergers, men det forsvant visst..

 

Anonymous poster hash: c4e87...aba

[Anonym bruker]

Reagerer han når andre er lei seg? Eller slår seg og har vont? Trøster ol? Og hvordan er han med dyr? Er han forsiktig med kattunger feks?

 

Anonymous poster hash: 75d56...ecf

[Anonym bruker]

Vondt. Før noen rekker å reagere på skrivefeilen.

 

Anonymous poster hash: 75d56...ecf

[Anonym bruker]

Min manns eks har en psykiatrisk diagnose og det er stadig konflikter på gang. De har et barn sammen, som er noe eldre enn ditt barn, men som har atferd som kan ligne. Barnet er til tider morens "mini-me", frekk, spydig og lager scener over absolutt ALT, h*n er også generelt negativ og misfornøyd, jeg har også i det siste lagt merke til det du nevner, barnet blir "oppglødd" når h*n skriker og kjefter på oss. H*n tåler ikke å bli sagt i mot, da blir h*n rasende. Jeg vet ikke om h*n har arvet noe direkte fra moren, eller om h*n bare speiler morens holdninger ovenfor oss, iom at moren legger ikke akkurat skjul på hva hun synes om oss. Barnet har vært slik siden h*n var små, riktignok med gode perioder på kanskje noen uker måneder innimellom, men nå nærmer h*n seg tenårene med stormskritt og det blir bare verre Jeg skulle ønske jeg kunne gi noen råd, det beste jeg kan si er å stole på magefølelsen og ikke vente med å oppsøke hjelp.

 

Anonymous poster hash: 48a8a...969

[Anonym bruker]

Har du sjekker hørselen hans? Mange barn blir aggressive av å ikke få med seg alt, kan også inn innvirke på om han oppfatter kontakt som baby. Ellers er jeg enig med tanke på asperger/autisme. Når det gjelder psykopati er det som noen nevner trekk som både kan arves og skapes, men det er gjerne i kombinasjon arv/miljø. Jeg ville snakket med helsesøster og bedt om en vurdering videre av psykolog. Mange kommuner har psykologer tilknyttet seg. Uansett er det tidlig å slutte noe med tanke på psykopatiske trekk. Øv med barne på sosiale situasjoner, rollespill med mer. Forstår usikkerheten din, men mange barn har krevende temperament uten at det er mer enn det. Men sjekk det ut!!

 

Anonymous poster hash: 13c30...540