Mann med ADHD

[Anonym bruker]

Som tittelen sier har min mann ADHD. Han går på sterk medisin og mener at det gjør underverker. Men jeg holder på å bli riv ruskende gal! Alt dreier seg om han, han dropper ut av den ene jobben til den andre til skole til ingenting. Ingenting er bra nok, det er alle andre det er noe feil med, ikke han. Han har i tillegg ganske kort lunte, noe som ikke gjør saken bedre. Siden han er så "sliten" når han kommer hjem på ettermiddagen så er det jeg som er sammen med barnet vårt, legger henne osv. Hvis han må sitte litt med henne mens jeg rydder opp etter middag legger han henne fra seg i lekegrinden og setter seg på dataen, hvis hun sutrer og gråter litt lar han henne være. 
Etter at han fikk diagnosen ADHD for knapt et år siden dreier alt seg om dette for ham og han skylder på alt med dette. Jeg skjønner at det er vanskelig, og ja, hjernen fungerer litt annerledes og det er noen ting han sliter mer med enn for oss uten ADHD, men det holder ikke. Jeg skulle ønske han klarte å forsone seg med "sykdommen" og finne positive sider også.
Er det noen her som er i et forhold der den ene har ADHD? Hvordan takler dere dette? Her føler jeg det har sklidd helt ut og jeg vet ikke om jeg orker dette lengre.

Anonymous poster hash: f5b0a...49f

[Anonym bruker]

Vet ikke helt om jeg kan komme med noe nyttig, men min mann "grenser" til ADHD om man kan si det. Han har ikke blitt utredet for det, men han hadde store problemer på skolen som barn og fullførte videregående i voksen alder. Da med glans, vel og merke, og han tok en utdanning han hadde drømt om å ta. Han har en jobb hvor han jobber direkte med mennesker, noe han har god på, og han har en altoppslukende hobby som han mestrer og som har ført til at han har fått bedre konsentrasjonsevne, blant annet.

 

Så hva er da problemet?

Han har en indre uro og rastløshet, problemer med rutinearbeid (noe som gjør at jeg tar meg av alt det praktiske i hverdagen; planlegging, økomnomi, innkjøp), kjeder seg fort, blir fort irritert og blir oppslukt om han først blir hekta på ting, som spill, en tanke o.l om du skjønner hva jeg mener ? Da får han på seg skylapper og glemmer alt rundt han.

 

Det som har gjort det lettere for han å leve med dette, er å finne seg mestringsstrategier i hverdagen, jeg har en veldig løsningsorientert mann... Han trener mye (hver dag), driver med kampsort (som hjelper på konsentrasjonsevne, mestringsfølelse og gir han utløp for energi og aggresjon) og har en jobb som han liker. Kontorjobbing er ikke noe for han. Kosthold bidrar også i positiv retning, kutt ut hvete og sukker og mat eller drikke med kunstige tilsetningsstoffer.

 

Alt dette hjelper, helt sant, fordi jeg har vært til stede både før, under og etter ;-).

Anonymous poster hash: dbd46...722

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar! Jeg kjenner igjen alle "tegnene" du nevner. Jeg må si jeg er imponert over alt hva din mann får til, men egentlig så bør man jo klare å ta en utdannelse og være i jobb selv med en diagnose som ADHD. 
Problemet her er at min mann ikke klarer det. Jeg prøver i tillegg på å få ham til å begynne å trene, spise sunnere, sette på alarmer osv.. men forgjeves. Akkurat nå sitter han å spiller et dataspill på et annet rom som han er helt oppslukt av. Da jeg var midt i leggingen av snuppa for ca to timer siden sa han at han var ferdig straks, siden har jeg ikke sett ham. Vi har en hund i tillegg, men der har han skrevet fra seg ansvaret fullstendig (han er veldig glad i hunden og var ivrig etter at vi skulle skaffe oss den).

Det gjør meg ingenting å planlegge det praktiske i hverdagen osv, jeg liker å gjøre innkjøp, ordne det økonomiske, passe på at blomstene er vannet osv... Men total ansvarsfraskrivelse på alle punkter vet jeg ikke hvor lenge jeg holder ut lengre, det blir for dumt. Han skylder på ADHD i hytt og pine, "det er ikke min feil, jeg har jo ADHD, det er derfor jeg gjorde sånn og sånn eller ikke kan gjøre sånn og sånn". Han hadde en vanskelig barndom, så det ligger nok en del andre psykiske ting bak også, men nå er jeg bare lei. 

Jeg føler at jeg plutselig har to barn - en ganske håpløs 12-åring i tillegg til snuppa på 4 mnd... *SUKK* 

Anonymous poster hash: f5b0a...49f

[Anonym bruker]

Ja, jeg skjønner hva du mener... Mannen min hadde også en veldig vanskelig og tøff oppvekst, så man kan jo kanskje spørre seg hva som skyldes hva her... Hva er ADHD, hva er ødelagt på grunn av oppveksten?

 

Uansett så må mannen din slutte å skylde på ADHD og heller ta tak i livet sitt selv. Det er jo ikke ditt ansvar, du kan jo ikke ta deg av alt i hus og hjem fordi han sitter og "laller" med en diagnose, for å sette det på spissen. Skjønner veldig godt at du er lei ja, det blir jo helt uholdbart for deg å ha det sånn. Han er voksen og har ansvar for sitt liv, men også for et barn og en partner. Det blir jo ganske håpløst om han ikke vil prøve verken trening eller andre ting.

 

Tror rett å slett du må stille krav eller et ultimatum jeg? Nå høres jeg tøff ut (det er jeg egentlig ikke på ordentlig), men for at han selv og du og barnet ditt skal få det bra, må han faktisk gjøre noen grep. Det blir helt sikkert tøft, men det er bedre enn å visne foran en pc-skjerm. Du kan heller ikke ha det sånn, så hadde jeg vært deg ville jeg prøvd å ta tak i problemene med rota og krevd en innsats fra han.

 

Dette var fra meg som skrev i sted, om du lurte på det :-)

Anonymous poster hash: dbd46...722

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar igjen   
Jeg er helt enig i det du sier, han må slutte å skylde på dette, alle er vi i bunn og grunn ansvarlige for vårt eget liv. Det virker ikke som om han helt forstår dette dessverre. Noen ganger har vi kranglet og han sier mye ufint da, da har jeg sagt at du får pakke og dra (jeg eier leiligheten vi bor i), men da svarer han bare med at nei, du får dra til moren din, for her bor jeg! 
Har på en måte stilt et ultiamtum, men han mener at alt er blitt så mye bedre siden han begynte på medisinen og at nå har han gjort alt han kan, så nå må JEG ta tak i meg selv hvis jeg vil at ting skal endres. Jeg kunne sikkert tatt tak i noen småting selv, men det er ikke hos meg det ligger.
Jeg ønsker egentlig å gå, men jeg føler meg så ansvarlig for ham, mye pga at han ikke har klart å skaffe seg noen venner i byen vi bor i. Hvor skulle han dratt? Og uten inntekt..   

Er det noen andre her som kanskje har ADHD selv og kan utdype litt om hvor dypt "sykdommen" egentlig sitter?
Jeg sier sykdom fordi det er det mannen min kaller det, jeg mener ikke å støte noen med dette.

HI

Anonymous poster hash: f5b0a...49f