Flytte til London med ungene for et år, uten mannen?

[Anonym bruker]

Vi har to barn. En gutt på 3 år, og ei jente på 7 år.

Hvis jeg flytter vil barna være 4,5 og 8,5 år når vi flytter.

 

Det er en spennende jobb jeg kunne ha tenkt meg i London, som jeg tror jeg har store stanser for å få.

Den har gode arbeidstider, som ikke er noe problem å kombinere med barn.

 

Jeg vurderer å ha barna på den norske skolen, men kunne samtidig ha tenkt meg at de fikk oppleve engelsk skole et år, for å bli tryggere på språket.

 

 

Mannen er noen år eldre enn meg, og sier at han føler seg "ferdig" med den perioden av livet hvor man søker spenning og nye utfordringer, og vil derfor ikke bli med meg.

Jeg har spurt ham om jeg kan få ta med meg ungene, men han har ikke bestemt seg enda.

 

Hvis vi flytter vil han jo kunne komme å besøke oss noen turer i løpet av året. Det er billig å fly til London, og han har en jobb som gjør at han kan ta seg en uke fri når han føler for det.

 

 

Vi eier hus, og mannen vil nok ikke klare å betale hele huslånet alene, men enten kan vi leie ut huset et år, og mannen kan bo hos foreldrene sine, ellers kan vi be om å få betale bare renter i et år.

 

 

Hva tenker dere om dette?

Er det dårlig gjort av meg å ta med meg ungene til utlandet for et år?

Kan det ødelegge forholdet mellom dem og faren, som per dags dato er veldig godt?

 

Og hva med venner? Vil det bli vanskelig for dem å komme tilbake til vennene sine etter et år? (De er veldig sosiale unger, med mange venner.)

 

Kan det positive med et slikt opphold veie opp for det negative?

De vil jo få et spennende år, bli kjent med nye mennesker og lære seg et nytt språk.

 

 

Er set egoistisk av meg å gjøre dette?

 

Anonymous poster hash: 9d8d7...d19

[Anonym bruker]

Jeg tenker at dere kommer til å få mye positivt ut av året! Men er det ikke noe annet du kan gjøre istedet?

Jeg syntes faktisk det er dårlig gjort av deg at mannen din må flytte ut av huset sitt/deres fordi DU skal flytte vekk. Bo hos foreldrene sine for å oppfylle dine drømmer.. Og barna vil savne faren sin og han vil savne dem. Jeg tenker dette kanskje ikke er sunt for forholdet deres heller...  Jeg ville ikke gjort det. Håper virkelig du passer deg.


Lykke til. Klem

Anonymous poster hash: c740b...8aa

[Anonym bruker]

Jeg tenker at dere kommer til å få mye positivt ut av året! Men er det ikke noe annet du kan gjøre istedet?Jeg syntes faktisk det er dårlig gjort av deg at mannen din må flytte ut av huset sitt/deres fordi DU skal flytte vekk. Bo hos foreldrene sine for å oppfylle dine drømmer.. Og barna vil savne faren sin og han vil savne dem. Jeg tenker dette kanskje ikke er sunt for forholdet deres heller...  Jeg ville ikke gjort det. Håper virkelig du passer deg.Lykke til. Klem Anonymous poster hash: c740b...8aa

Han må på ingen måte flytte ut av huset. Vi kan også be om avdragsfrihet, og da klarer han det uten problemer.

Men han er stort sett hos foreldrene sine hvis jeg reiser bort (mammadalt), så tenkte å høre med ham om han kunne ha tenkt seg det.

Da hadde han jo hatt råd til å komme på besøk oftere.

Men det må i så fall være helt frivillig. Kommer ikke til å be ham om det

 

 

Men sånn ellers, da?

 

For ungene sin del?

 

Og kanskje hadde det vært godt for forholdet? Å savne hverandre litt?

 

Anonymous poster hash: 9d8d7...d19

[Elsker livet]

Uten at mannen er med, ta barna bort fra mannen, uten å egentlig ha økonomi til det er alle argumenter som hadde fått meg til å glemme det.

[Anonym bruker]

Enig med Elsker livet. Hvorfor skal mannen måtte flytte ut av huset pga dette? Merkelig tankegang. Og hadde jeg vært deg hadde jeg latt ungene bli hjemme hos pappaen sin istedet om jeg først skulle reist.

Anonymous poster hash: ed02e...4a8

[Gjest UndrendeUllteppe]

Du kunne vel heller bo billig på en hybel og bidratt til husleia hjemme og reist hjem og besøkt barna når du kan, ettersom det er din drøm?

 

Selvsagt en fin mulighet for barna å bo i London et år, men ikke på bekostning av familielivet tenker jeg...at mannen din må bo hos foreldrene sine synes jeg er å be om litt for mye. Han skal «miste» hus og hjem OG barn, fordi du vil til London et år?

 

Ellers synes jeg det var en god idé, hadde bare mannen vært med på det

[Anonym bruker]

Hadde nok tenkt mest på hva dette gjør med barna. Det vil jo kunne bli en sorg for med å måtte bo et helt år uten pappa, selvom de får sett han noen ganger dette året. Tenker bare på hvordan skilsmisser påvirker barn, dette er jo det samme som det for barna, bare at de får sett pappa enda sjeldnere. Av hensyn til barna ville jeg anbefalt deg å la være. 

Faren klarer seg nok, uansett om han får bo i huset eller om han må bo et annet sted, han er jo trossalt med å bestemmer dette.

Ville nok ha spurt meg selv om jobben er verdt det du ofrer på barnas vegne?

Anonymous poster hash: 56956...5f9

[Anonym bruker]

Hva med at mannen har barna i det minste, så slipper de å oppleve å bli revet vekk fra alt som er kjent og trygt?

Anonymous poster hash: 56956...5f9

[LillaGorilla♥♥]

Dette er din drøm, ikke mannen din sin eller ungene sin. Har du spurt barna dine hva de mener om dette, å bli tatt fra sitt nettverk, nærmiljø, sin far og sin øvrige familie?

 

Hvis du vil dette så gjerne, er det vel helst du som bør ofre noe, og heller dra alene og besøke mann og barn jevnlig.

 

Jeg kunne fint tenkt meg noe sånt, men aldri uten at mann og barn var med på laget alle sammen. Når man har familie må man av og til sette sine egne behov til side for familiens skyld.

[Anonym bruker]

Er det dårlig gjort av meg å ta med meg ungene til utlandet for et år? Ja
Kan det ødelegge forholdet mellom dem og faren, som per dags dato er veldig godt?Ja

Og hva med venner? Vil det bli vanskelig for dem å komme tilbake til vennene sine etter et år? (De er veldig sosiale unger, med mange venner.) Bestevennene må nok skaffe seg nye venner, men forhåpentlig kan ungene få tilbake eller skaffe seg nye venner.

Kan det positive med et slikt opphold veie opp for det negative? Jeg tviler sterkt når far ikke skal være med.



Er set egoistisk av meg å gjøre dette? Ja

Anonymous poster hash: ebd39...353

[Anonym bruker]

 

Jeg tenker at dere kommer til å få mye positivt ut av året! Men er det ikke noe annet du kan gjøre istedet?Jeg syntes faktisk det er dårlig gjort av deg at mannen din må flytte ut av huset sitt/deres fordi DU skal flytte vekk. Bo hos foreldrene sine for å oppfylle dine drømmer.. Og barna vil savne faren sin og han vil savne dem. Jeg tenker dette kanskje ikke er sunt for forholdet deres heller...  Jeg ville ikke gjort det. Håper virkelig du passer deg.Lykke til. Klem Anonymous poster hash: c740b...8aa

Han må på ingen måte flytte ut av huset. Vi kan også be om avdragsfrihet, og da klarer han det uten problemer.

Men han er stort sett hos foreldrene sine hvis jeg reiser bort (mammadalt), så tenkte å høre med ham om han kunne ha tenkt seg det.

Da hadde han jo hatt råd til å komme på besøk oftere.

Men det må i så fall være helt frivillig. Kommer ikke til å be ham om det

 

 

Men sånn ellers, da?

 

For ungene sin del?

 

Og kanskje hadde det vært godt for forholdet? Å savne hverandre litt?

 

Anonymous poster hash: 9d8d7...d19

 

For å være helt erlig tror jeg du skal være veldig glad om du har en mann å komme hjem til etter et år borte.

 

Anonymous poster hash: ebd39...353

[nistepakka]

Hallo! Nå må folk bremse litt! Det har da skjedd siden tidenes morgen at menn har reist ut, f.eks i tjeneste i Afghanistan, uten at man mener at de dermed da har gitt blanke i kona si og får et dårlig forhold til barna sine.  

 

Det jeg reagerer på her er at hun, som skal ut i helt ny jobb og ny tilværelse skal ta med seg barna. La dem være hjemme hos pappaen og vennene sine og reis på besøk så ofte du kan. Det tror jeg vil være den beste løsningen totalt sett om du skal gå for denne jobben.

[Anonym bruker]

Dette er veldig egoistisk av deg. Og selvfølgelig vil det gå ut over mannen din og barna dine.

Synes du er hensynsløs som vurderer å ta barna bort fra faren et år. Dette er din egoistiske drøm. La mannen være hjemme med barna mens du lever livet i London.

Så kan jo du ta deg fri og reise hjem hvis du vil se barna. Så kan du jo håpe du har en mann når du kommer tilbake. Og sannsynligheten for at han får hovedomsorgen ved en skilsmisse er stor, hvis du har reist fra dem i et år for å realisere deg selv.

 

Anonymous poster hash: f773a...0a5

[Optatium]

Enig med nistepakka. La barna være hjemme og forstyrr de minst mulig i sin hverdag. Ta deg ett år ute og kos deg! Syns heller barne kan komme på besøk med mannen :-)

Men en sånn mulighet hadde jeg hatt vansker med å oppgi:-P

[<3 2G <3]

Her hadde alle eller ingen reist. Dette må dere sette dere ned å bli enige om. Alternativt at du reiste alene og heller kom hjem ofte.

[Anonym bruker]

Jeg hadde aldri i verden gjort det, men så savner jeg samboeren min etter bare en natt borte også da..  

Anonymous poster hash: fc907...40e

[Anonym bruker]

Herregud for en mulighet, kjør på!! 

Anonymous poster hash: ce982...7fd

[mrsrogaland.]

Jeg skjønner at du ønsker dette, men er det ingenting annet du kan gjøre? Kanskje du kan reise litt oftere alene?

Det er kun dere som vet hva som er best for dere, men ut i fra det du skriver så tror jeg ikke det er noen god ide. Ja, klart det er spennende for barna å oppleve, se og bli kjent med nye steder og et nytt land.. Men veier det opp for et helt år uten sin far..?

Tror det er bra for forholdet å savne hverandre litt - ikke et år.

Klem

[Anonym bruker]

Enig med nistepakka. La barna være hjemme og forstyrr de minst mulig i sin hverdag. Ta deg ett år ute og kos deg! Syns heller barne kan komme på besøk med mannen :-)

Men en sånn mulighet hadde jeg hatt vansker med å oppgi:-P

Jeg hadde ikke klart å reise fra ungene i et helt år.

Mannen en er god far, men ikke alene

Han sliter med å velge sine kamper, og kommer ofte i konflikter med ungene over filleting, som for eksempel hvilke sokker de skal ha på seg. Ungene hadde ikke hatt det bra et år alene med ham. Det hadde blitt alt for mye kjefting og krangling og fortvilte barn.

 

Ungene ville hatt det best sammen med meg, og hvis mannen fikk velge, er jeg rimelig sikker på at han heller vil at jeg skal ta dem med meg enn å sette dem igjen hjemme.

 

Å reise uten at mannen er komfortabel med det er ikke aktuelt. Det er like mye hans barn.

Men hvis han er komfortabel med det, men helst hadde sett at jeg droppa jobben og ble hjemme, er det fortsatt galt av meg å gjøre det?

 

Anonymous poster hash: 9d8d7...d19

[Anonym bruker]

Jeg synes alle barna har godt av å oppleve det engelske skolesystemet. Der man faktisk MÅ høre på lærer, MÅ gjøre lekser, der det å kalle lærer hore, fitte osv ikke blir akseptert og foreldrene ikke kommer drassende med en advokat hver gang lærer har gitt ungen deres dårlig karakter.

Anonymous poster hash: 3b930...d0b

[Anonym bruker]

Hmm, vanskelig. Barna har ikke vondt av å flytte på seg og oppleve noe nytt, men jeg tror det blir vanskelig for dere alle om ikke far er med. Jeg har selv flyttet til utlandet med tre barn og mann. Barna krever veldig mye i starten. De skal lære språk, kultur, skolesystem og få nye venner i en fei. Jeg ser ikke helt hvordan du skal få tid til å støtte dem godt nok i dette helt alene når du samtidig skal begynne i ny og krevende jobb selv.

 

Om dette virkelig er noe du ønsker og mannen støtter deg, tror jeg jeg ville latt barna bli hjemme med han det året.

 

Anonymous poster hash: bda0d...ad8

[Anonym bruker]

 

Enig med nistepakka. La barna være hjemme og forstyrr de minst mulig i sin hverdag. Ta deg ett år ute og kos deg! Syns heller barne kan komme på besøk med mannen :-)

Men en sånn mulighet hadde jeg hatt vansker med å oppgi:-P

Jeg hadde ikke klart å reise fra ungene i et helt år.

Mannen en er god far, men ikke alene

Han sliter med å velge sine kamper, og kommer ofte i konflikter med ungene over filleting, som for eksempel hvilke sokker de skal ha på seg. Ungene hadde ikke hatt det bra et år alene med ham. Det hadde blitt alt for mye kjefting og krangling og fortvilte barn.

 

Ungene ville hatt det best sammen med meg, og hvis mannen fikk velge, er jeg rimelig sikker på at han heller vil at jeg skal ta dem med meg enn å sette dem igjen hjemme.

 

Å reise uten at mannen er komfortabel med det er ikke aktuelt. Det er like mye hans barn.

Men hvis han er komfortabel med det, men helst hadde sett at jeg droppa jobben og ble hjemme, er det fortsatt galt av meg å gjøre det?

 

Anonymous poster hash: 9d8d7...d19

 

 

Hmm. Ja, jeg tror det er galt av deg fremdeles.. MEN, om du reiser... Sørg for at det blir på en måte hvor dere har snakket om alt, komuniserer om alt, og har klare grenser osv. Dere må være veldig trygge på hverandre og dele samme forståelse. Hva det vil si for deg, ungene, forholdet deres.. hvordan kan det tilrettelegges, hvordan forebygge neggative utfall osv.. Snakk om alt og vær på samme side. Kun da kan det fungere om dette er noe du virkelig ønsker.

 

Anonymous poster hash: c740b...8aa

[Anonym bruker]

Sett bort fra alle de praktiske spørsmålene må du huske på å spørre deg selv om en ting. Hva når det året har gått og du brått ikke vil hjem likevel? Som du sier, du får kanskje mange nye bekjente, venner og kollegaer og kanskje en super jobb. Ungene dine tilpasser seg vel fort, og kommer sikkert til å trives godt med den nye hverdagen. Er det realistisk at det kommer en slik problemstillig? At du rett og slett trives så godt at du ikke vil hjem? Hva gjør du da? 

 

Vet hvertfall dette er et problem for mange, liekvel drar de hjem og alt blir egentlig bare en stor nedtur derfra. De savner spenningen og det som gjorde at de ville flytte dit in the first place, og hverdagen blir bare kjedelig når de kommer hjem.

 

Ble rotete det her, gikk litt kjapt, men prøv å tenk litt på denne siden av saken også :-) Jeg sier ikke at det kommer til å skje, men trives du er det vel kanskje sannsynlig :-)

Anonymous poster hash: 8fdb1...04f

[Anonym bruker]

Så negative alle er her da...

Jeg synes at du skal gjøre det, forutsatt at det er greit for mannen.

TENK for en opplevelse, både for deg og barna!!

 

Anonymous poster hash: decf9...fc8

[Anonym bruker]

Så negative alle er her da...

Jeg synes at du skal gjøre det, forutsatt at det er greit for mannen.

TENK for en opplevelse, både for deg og barna!!

 

Anonymous poster hash: decf9...fc8

Jeg må innrømme at jeg nok er litt brent barn her nå altså. For 2,5 år siden hadde jeg også tenkt som deg, men nå vet jeg hva jeg snakker om. Jeg har sosiale og tilpasningsdyktige barn, men de krevde mye mer enn jeg på forhånd kunne forestille meg da vi faktisk gjorde som HI tenker og flyttet.

 

En opplevelse blir det, men ikke sikkert at den blir så positiv for HI som plutselig er alenemor til to barn i et nytt land, med ny, spennende jobb. Barna går det nok bra med, HI høres ut som om hun kommer til å gjøre det som skal til for at de skal ha det bra, og nettopp derfor er det henne jeg tenker mest på.

 

HI, er deg helt utelukket at mannen kan bli med? Vet han er ferdig med dette, men hva om han får seg en liten deltidsjobb, evt tar pause et år og ellers henter og leverer barn og lager middag til du kommer hjem? Da får du mulighet til å blomstre i ny jobb, barna får et trygt og spennende møte med nytt språk og land, og far får tilbragt tid med dem mens de ennå er ganske små.

 

Antar du har foreslått det.

 

Anonymous poster hash: bda0d...ad8