Forbudte tanker.. Tror jeg trenger hjelp

[Anonym bruker]

Vi fikk vårt første barn for 3 år siden og han har vært mitt et og alt siden og jeg ville ikke ha flere barn.

Mannen ville gjerne ha fler, så jeg gikk med på å prøve en kort periode, men regnet ikke med at det skulle gå, da førstemann var prøverør.

Bør gravid naturlig på 2 mnd uten prevensjon og det var to i magen. Fra vi fant ut av det raste min verden sammen, da jeg på ingen måte ønsket meg eller hadde lyst på tre barn.

Saken er at nå er tvillingene et år, og jeg tenker hele tiden på at dette orker jeg ikke. Har hverken lyst el overskudd til tre barn, og føler på ingen måte at jeg får den tiden jeg ønsker med eldste.

Dessuten tenker jeg med frykt på fremtiden hva gjelder oppfølging av tre og alt styret rundt å oppdra tre barn.

Jeg elsker de to små og synes de er noen fantastiske små skapninger, og føler meg stolt når vi kommer oss ut og "viser frem" barna våre.

Men innerst inne skulle jeg ønske vi hadde holdt oss til én.

Kan noen med mange barn komme med noen oppmuntrende tanker? Kan man ha et godt liv med tre barn, og vil mitt tankemønster endre seg, eller bør jeg søke prof. hjelp?

Av og til får jeg ikke puste og vil bare vekk, eller enda værre, gjøre en ende på alt sånn at de slipper å ha en mor som ikke "orker".

Det skal nevnes at dette ikke går utover barna, og mannen vet ikke om mine innerste tanker.

 

Anonymous poster hash: c0811...987

[Anonym bruker]

Det kanhøres ut som om du hadde hatt godt av å snakke med en profesjonell ja. Må være forferdelig for deg å gå med disse tankene

 

Og oppmuntring til å ha 3 barn? Jeg selv er vokst opp med 4 søsken, og jeg er såå glad for at jeg har de. Både da vi var barn og nå som vi er voksne. Tenk på alt det positive som følger med det med å ha et søsken Og de er jo i en slitsom periode nå som de er et år. Det vil jeg tro blir bedre når de vokser til. litt Jeg selv har 4 barn, og mye av grunnen er at jeg ville gi barna mine det samme som jeg hadde da jeg var liten, mange søsken! Gull verd i mine øyne

 

Masse lykke til!

 

Anonymous poster hash: d80dc...8c1

[Iiiiik]

To ettåringer høres veldig slitsomt ut rett og slett, skjønner at du leker med tanken på hvor mye enklere det ville vært uten dem. Det blir bedre, helt sikkert, selv om det kommer til å være slitsomme perioder også senere. 

 

Jeg har tre og synes det er perfekt. Slipper den polariseringen som gjerne oppstår med to, der den ene er det motsatte av den andre. De har stor glede av hverandre og vi fungerer fint som familie. 

 

Om du bør snakke med noen vet jeg ikke, det kan være du bare er sliten eller det kan stikke dypere. Hva med å sjekke om det finnes en kommunepsykolog hos dere? Der trenger du ikke henvisning og så kan du bruke ham/henne til å vurdere hvorvidt du trenger terapi. 

[☆:*´¨`**´¨`*:☆]

Jeg er eldst av 4 søsken, og nå når vi vokser til så er det veldig greit å ha flere søsken. JEg ville aldri vært foruten dem! Jeg har to barn på 5 og 3, og er dønn sliten. De krangler og sutrer og skriker og kjefter. Men jeg håper og tror at dette er en fase. At når de blir noen år eldre så klarer de seg mer selv og har mer glede av hverandre. Sånn blir det nok med dine og. Da vil du få litt mer fred til å ta deg av deg Håper jeg!

 

Men ellers er det gjerne greit at du prøver å komme deg ut med venninner og gjøre jenteting og ikke tenke på de der hjemme =) Evt snakke med en profesjonell =)

[Anonym bruker]

Takk for fine svar. Jeg tror jeg vil snakke med kommunen og høre om jeg kan få noe prof hjelp. Kanskje noen som kan fortelle meg om dette er svangerskapsdepresjon/fødseldep.

Håper det blir bedre;)

HI

 

Anonymous poster hash: c0811...987