Flere som har menn som er gift med jobben?

[Anonym bruker]

Har en mann som i perioder jobber til alle døgnets tider. Jobber vel i snitt 150%-200% gjennom hele året. Roligere på sommeren og i jula, hehe

Vi har to barn, og det har vært sånn så lenge jeg har vært mor (altså i snart 10 år...). I hverdagene ser vi hverandre nesten ikke, og han jobber i tillegg minst annen hver helg (er på reise). Etter sommeren skal han trappe ned, har fått seg en litt roligere 100% stilling, noe som er vel og bra. Men så begynner han å fylle på med andre oppdrag, jeg tror ikke jeg vet ordet av det før han har det gående igjen.

 

Så til poenget: jeg er lei av å ha det sånn. Vi har snakket om dette så mange ganger, og han lover bot og bedring og prøver å trappe ned. Men han greier det ikke. Han brenner så innmari mye for det han jobber med, slik at det blir lett for han å si ja til nye oppdrag. Han har en jobb som gir han energi, men det tapper samtidig meg for glød. Jeg har lite fritid, får sjelden hentet meg inn i helgene fordi jeg stort sett er alene med barna og er litt ensom i hverdagene fordi han er borte en del kvelder også... Det fine er at vi ikke blir så lei av hverandre fordi vi ses såpass sjeldent, og vi har innført noen kjærestekvelder som "spriter opp" forholdet en del. Samtidig føler jeg at jeg bruker mye av tiden min på å vente, på å være irritert, på å organisere alt av hverdagsaktiviterer, planlegging og økonomi.

 

Mannen min er altså en glødende entusiast som elsker jobben sin og det han driver med, mens jeg er en traurig organisator (som også har en veldig krevende jobb) som bærer hverdagslasset og oppdrar barna. Han er i perioder av året kun en "lekeonkel". I friperioder er han heldligvis engasjert og opptatt av barna sine, så det kan jeg ikke klage på.

 

Skal jeg bruke opp mine beste år på å gå rundt på denne måten bør jeg vel akseptere at det er sånn. Tidligere trodde jeg at dette kun kom til å vare i en begrenset periode, men nå ser jeg at han ikke kommer til å forandre seg.  Siden han ikke endrer seg, har jeg tenkt i større grad at jeg burde ha startet på nytt. Rett og slett gå. Men hvor dårlig gjort er ikke det ovenfor barna? Skal jeg gå fordi jeg ønsker frihet og en ny start og et mer gjensidig, eller skal jeg akseptere situasjonen og prøve å skape mer trivsel og glede i mitt liv uavhening av mannen?

 

Ønsker innspill fra andre, argumenter for og i mot, sliter med egne tanker og hva jeg bør fokusere på for å få det bedre...

Anonymous poster hash: feb0c...156

[Anonym bruker]

Det ble da riktig så langt, ser jeg. Beklager det. Hovedpoenget er altså: should I stay og should I go?

Anonymous poster hash: feb0c...156

[Katrine 76]

Jeg har det akkurat likt. Har en datter på 9 år, en sønn på 1 år og venter en til nå til høsten..

Mannen min jobber dager, kvelder, helger, nesten bestandig..

 

Vi har også snakket om dette maaaaange ganger, og blitt lovet bot & bedring men ingenting skjer, faktisk, akkurat nå som jeg skriver dette ringte han for å si at han blir et par timer forsinket....

 

Dette har irritert meg grenseløst lenge, men jeg har virkelig tatt ett oppgjør med meg selv og bestemt meg for at jeg må innse at dette aldri blir annerledes!! Han er verdens mest fantastiske mann, så jeg irriterer meg mindre og mindre hver dag, for når jeg kjenner etter ville jeg aldri leve uten han!!

 

Det er det du må finne ut av, hvor høyt elsker du han?? Hvis du tenker at du ikke orker mer,,, gå,, men tenk deg godt om, gresset er skjeldent grønnere på andre siden!! Lykke til! ))

[Anonym bruker]

Ja, jeg er enig i det du skriver. Enten må jeg akseptere situasjonen og tilpasset livet og forventningene etter dette (for det kommer aldri til å endre seg), eller så må jeg starte på nytt på egen hånd.

 

Tenker jeg på ungene, føler jeg for å bli værende. Tenker jeg på meg selv, blir jeg litt mer ambivalent. Det siste året har jeg hatt lyst til å gå, men samtidig er dette opprivende å tenke på. Jeg elsker ham, helt sikkert, men er det nok? Hva med min hverdag og min jobb og min fritid? Gresset er nok ikke grønnere på den andre siden, men jeg må velge hva slags gress jeg ønsker å vanne. Skal jeg vanne dette forholdet, eller tillate meg selv å starte på nytt?

Anonymous poster hash: feb0c...156

[Anonym bruker]

Hva med å prøve å snakke om det igjen, og si hvor mye det tærer på deg. Kanskje han trenger å legge inn tid til familien i kalenderen, f. eks. tirsdag og torsdag er familiedager da han skal gå hjem kl 16, de andre dagene er det greit å jobbe lenger. Og kanskje dere må få inn i kalenderen nitten frikvelder for deg også? Hvis han forstår problemet, så burde det være mulig å finne noen løsninger.

 

Anonymous poster hash: 383a3...31f

[MrsMilla]

Jeg vet hva du mener, mannen min er musiker....

 

Nei, om du elsker han skal du ikke gå!

 

Du skal derimot kreve en lik fordeling av tid. Dette er vanskelig, og skaper lett litt diskusjoner når dere har endt opp i så skjevt forhold som dere har nå.

 

Dette betyr i praksis at dere må bli enige om hvem som gjør hva når, og at han bare drar sin kos når det passer ikke går lenger. Vil ikke ta det så langt at han må spørre om lov hver eneste gang, men bli enige om hva som er arbeidstid, hva som er fellestid og dele på oppgavene hjemme. Du bør også få deg en hobby eller noe, besøke venner eller whatever slik at du er ute av huset og han må ta heimen mer alene uten å lempe det over på deg fordi du var der og lisom kan dette så godt. Et godt tips er å sette opp en egen kalender på nett begge har tilgang til, typisk på google, og så booker dere tid til det dere skal gjøre. Dermed vet begge om det er ledig tid eller ikke. Større ting må man sjekke med den andre om det passer eller ikke. Dette har vi, og fungerer fint. greit om jeg tenker meg på noe spesielt typisk i høst om han booker turneer.

 

Altså fordele tid og oppgaver heime mye mer - og du må komme deg ut!

[Anonym bruker]

Dette var ikke så dumt forslag, Mrs Milla :-)

 

Vi har igrunnen prøvd dette før - både å være tydelig når det gjelder hvem som skal gjøre hva, og hva som er arbeidstid og hva som er fellestid. Men likevel opplever jeg at han booker møter, avtaler og jobbing i det som egentlig er ment å være fritid (til og med i ferier), og plutselig skal han reise bort ei uke i august uten at dette er avtalt med meg!! Derfor blir hverdagen ofte full av overraskelser og ekstra, unødvendige irritasjonsmoment! Takket være snille besteforeldre går det rundt på et vis, men jeg blir så satans irritert!!

 

Men om vi setter opp en mer forpliktende plan blir det kanskje lettere, et "bindende" dokument, hehe, så kanskje jeg slipper sånne overraskelser som en plutselig reise som skaper trøbbel for meg og min jobbing.... kanskje må vi inngå en avtale om alltid å snakke med den andre først avtaler lages, fordi vi har hatt mange høylytte diskusjoner rundt (for meg) plutselig uforutsette møter eller reiser. For ikke å snakke om alle telefonene som kommer i løpet av en ettermiddag når det egentlig er familietid...

Anonymous poster hash: feb0c...156

[Anonym bruker]

Ja, jeg har det sånn.

Jeg har valgt å bare akseptere det og fokusere på det positive. Jeg elsker kveldene jeg har for meg selv etter barna har lagt seg. Det er jeg som "bestemmer" over barna. Det er jeg som bestemmer hvordan det skal se ut hjemme osv.

 

Men er det verdt det? Antagelig ikke. Jeg er sykt sliten av å fikse alt her hjemme 250 kvadrat hus med hage), og å være alene med tre barn. Jeg har omtrent aldri fri, jeg kommer meg omtrent ikke ut av huset uten tre barn hengende i rumpa mi.

 

Men jeg har valgt det sånn, og jeg er komfortabel med valget mitt. Mannen min respekterer meg såpass at om jeg sier han ikke skal jobbe så gjør han ikke det så sant han ikke absolutt må. Han er flink til å avlaste meg når han er hjemme, problemet er bare at han ikke kjenner barnas rutiner, vaner og preferanser, for han er ikke "her". Han oppdrar dem ikke, han setter ikke grenser for de, han er bare en "leke-onkel".

 

Anonymous poster hash: 166b4...f49

[Klokkeblomst]

Nei, heldigvis ikke:) Men han var det før, men vi fikk prata om det og han skjønte godt det ikke lot seg gjøre når man har flere små.

[Juks]

Jeg gikk, det var tungt men jeg måtte ta valget da det gikk så utover meg og jeg kjente at jeg ble mer og mer bitter. Jeg tenkte at ble jeg så ville jeg sitte der som 70 åring å være sur og bitter. Følte meg så til de grader som en alenemor og han var periode pappa. Var så sliten den tiden, jeg hadde en krevende jobb, jeg måtte ta barna morgen og kveld, følge dem til barnehagen og andre aktiviteter. Jeg husker bedriftslegen kommenterte mine blodskutte øyne og spurte om det var en spesiell periode jeg var gjennom, men saken var at jeg var slik hele tiden pga mangel på søvn og hvile.

[Anonym bruker]

Takk for innspill alle sammen! Uff ja, det er fordeler og ulemper med alt. Jeg har i det minste fått noen tanker om veien videre, og det er at vi må ha en plan og lage noen forpliktende avtaler. Etter å ha lovt for noen måneder siden at det er slutt på reiseaktivitet på en stund, skal han plutselig utenlands ei uke i august, akkurat i den tiden det er veldig hektisk på jobb. Dette uten å ha rådført seg med meg først. Jeg er både oppgitt og irritert, og har sikkert vært altfor snill altfor lenge.

 

Han trenger virkelig jobben sin for å være lykkelig, føler liksom ikke at "bare familien" er nok... det må alltid noe som trigger han, og dette krever så mye av hans oppmerksomhet.

 

Jaja, godt å få ut litt damp, i det minste.

Anonymous poster hash: feb0c...156