Et luksusproblem.. Følelsene svinner hen..

[Anonym bruker]

Jeg har verdens beste kjæreste. Han er omsorgsfull, snill, rettferdig, smart, kjekk og morsom. Han gjør virkelig alt for meg, og forteller meg daglig at han elsker meg og hvor mye jeg betyr for han. Han er svært tiltrukket av meg og vil helst ha sex så ofte som mulig. Selv om det er han som står for mesteparten av inntektene, er det like mye mitt som hans. Han holder ut med at jeg lar det dårlige humøret mitt gå ut over han og er svært tålmodig med meg. Han er fantastisk, og jeg kan ikke forstå at jeg føler det som jeg føler.

 

Saken er den at følelsene mine er blitt betraktelig dempet det siste halvåret. Da vi først møttes ble vi "tvunget" inn i et seriøst forhold siden jeg ble gravid 5 uker etter vi traff hverandre for første gang. Ikke misforstå, vi var stormende forelsket. Men nå, over to år senere med en datter på 1,5, er det skjedd en forandring i meg. Småting han gjør irriterer meg, jeg kjenner ingenting når han kysser meg, jeg har mistet totalt tenning på han, og noen ganger blir jeg flau over han (han hadde en vanskelig oppvekst, og er ikke alltid like flink til å lese de sosiale kodene). Jeg synes ikke han gjør det godt nok som far, men han prøver så godt han kan (igjen.. oppveksten).

 

Sannheten er vel at jeg synes han er blitt for lite mann og litt for mye tøffel. Han har en ekstrem sexlyst, og noen ganger føler jeg at jeg bare må gi han sex selv om jeg ikke har lyst (igjen, han er ikke så flink til å tolke signaler og kan fortsette å hinte selv om jeg sier ifra).

 

Han svetter ekstremt om natta, noe som fører til enormt mye klesvask og det igjen: mye husarbeid. Han er ikke flink til å se hva som burde bli gjort og jeg må alltid spørre om han kan gjøre ting (det har vi snakket mye om, og det begynner å bli bedre). Jeg er den ansvarlige av oss to og den som styrer økonomien.. Av og til skulle jeg ønske jeg kunne lene meg bakover med en visshet om at jeg kan slappe av, og at samboer ordner opp. Men skal ting bli gjort så må jeg sørge for det også.

 

Jeg vet ikke om jeg elsker han lenger. Jeg er veldig veldig glad i han, og kan ikke tenke meg livet uten han.. Allikevel synes jeg han er blitt for avhengig av meg og det liker jeg ikke.. Han har ikke så mange venner og sitter for det meste inne - han trener, det er da han kommer seg ut. Jeg bestemte meg for at dette skulle fungere og at jeg skulle gjøre alt i min makt for det da vi fikk vite at vi skulle bli foreldre. Jeg vet at et godt forhold ikke kommer gratis og at man må jobbe for det. Man må velge hverandre hver eneste dag, omg igjen og om igjen. Jeg har ikke tenkt å gå fra han bare fordi følelsene begynner å vissne.. Men jeg ber dere på mine knær om råd. Hva skal jeg gjøre? Hva kan jeg gjøre for å få en endring i følelsene mine? Jeg vil så gjerne at det skal fungere.. Men jeg får så dårlig samvittighet over å føle at jeg ikke strekker til iforhol til sex (han synes det er sjeldent med 1-2(3) ganger i uka). Og jeg er redd for at han skal oppdage en forandring i meg, jeg vil ikke såre han for alt i verden.

 

Beklager sytingen.

 

Anonymous poster hash: 91a30...208

[Elsker livet]

Jeg forstår godt frustrasjonen om han er en tøffel og tar lite initiativ til å ordne opp og få ting gjennomført. Jeg vet ikke helt hvordan du skal løse det. Det blir på en måte han som må endre seg. Hva med å prøve å forklare han hva du forventer av han? Mulig du må gjøre deg mer hjelpeløs, legge oppgaver over på han uten å komme med løsningen? Dere har ikke vært så veldig lenge sammen, og der det er vilje er det håp. Dere har ikke hatt lang tid til å "jobbe" sammen, finne plassene deres. Jeg tror du må ta tak i det med en gang. 

 

Jeg slet også med følelsene til x-en min etterhvert. Jeg ble mindre og mindre glad i hans tøffelegenskaper, så ikke for meg at han var optimal som min livsledsager og pappa til mine barn. Hadde jeg ikke vært så ung, og vi hadde hatt barn, hadde jeg gjort alt for å få han til forstå hva som gjør han attraktiv for meg. Han trodde at å føye seg, dulle rundt og la meg ta alle avgjørelser var en god måte å vise hengivenhet. Men jeg syns heller det er litt motsatt. Jeg mener en mann bør ta ansvar, kontrollen og de tyngste oppgavene. Ikke la alt hvile på kvinnen. 

 

Å blir en god far kan han lære. Det første barnet er ofte en slags prøvekanin for foreldrene.