Barn som ikke vil inn til venner og bare vil være hjemme...

[Anonym bruker]

Det har vært skrevet mye her om de barna som "aldri" er hjemme og alltid er på besøk til andre. Men hva når det er andre veien?!

 

Mitt yngste barn har en venn som ofte kommer hit å spør om mitt barn kommer ut og 20-30min senere så kommer mitt barn å spør om det er greit at han går inn til xxx (uansett vær og vind). Dette skjer hver eneste gang og de er sammen nesten hver dag. De får tilbud hver gang om å være inne her også og vi har invitert på besøk osv, men alltid etter 10min så spør xxx om de skal gå til han istede eller ut (for så igjen gå inn til han).

 

Dette opplever mitt barn som sårt og vanskelig fordi at han vil jo så gjerne ha besøk av vennen sin og få vist frem og lekt med sine leker sammen med han. Jeg har nevnt dette for mor til xxx og blir der avfeid med at noen barn trives best hjemme.

Kan også nevnes at xxx aldri er inne hos andre venner heler, så det er ikke bare her han ikke vil inn.

 

Og jeg lurer litt på hvor sunt det egentlig kan være å være avhengig av at alt sosialt foregår hjemme hos en selv sånn over tid. Noen med noen tanker rundt situasjonen?

 

Anonymous poster hash: 41f41...1d3

[ltcg]

Det har vært skrevet mye her om de barna som "aldri" er hjemme og alltid er på besøk til andre. Men hva når det er andre veien?!

 

Mitt yngste barn har en venn som ofte kommer hit å spør om mitt barn kommer ut og 20-30min senere så kommer mitt barn å spør om det er greit at han går inn til xxx (uansett vær og vind). Dette skjer hver eneste gang og de er sammen nesten hver dag. De får tilbud hver gang om å være inne her også og vi har invitert på besøk osv, men alltid etter 10min så spør xxx om de skal gå til han istede eller ut (for så igjen gå inn til han).

 

Dette opplever mitt barn som sårt og vanskelig fordi at han vil jo så gjerne ha besøk av vennen sin og få vist frem og lekt med sine leker sammen med han. Jeg har nevnt dette for mor til xxx og blir der avfeid med at noen barn trives best hjemme.

Kan også nevnes at xxx aldri er inne hos andre venner heler, så det er ikke bare her han ikke vil inn.

 

Og jeg lurer litt på hvor sunt det egentlig kan være å være avhengig av at alt sosialt foregår hjemme hos en selv sånn over tid. Noen med noen tanker rundt situasjonen?

 

Anonymous poster hash: 41f41...1d3

Min datter er ei som ikke vil til andre,det gjelder både venner og familie.

Jeg vet ikke hvorfor.

 

Prøver og få ho til og veksle mellom å ha besøk her og dra hjem til venner men det er ikke lett.

Ho er ofte ute i gata med nabo unger da.

[Anonym bruker]

Jeg ville ha latt det være. Unger er forskjellige, og mye kan gå seg til. Kommer vel an på hvor gammelt barnet er også. Dersom ungen din har flere venner å leke med, så sett det på kontoen for mangfold. Det er ikke dumt for ditt barn å lære at ulike mennesker har ulike behov.

 

Dersom dette vedvarer, kan det selvsagt bli et problem for barnet det gjelder, men det er lite du kan gjøre med det, annet enn å fortsette å være gjestfri

 

Her er det samme tendensen, vennen til barnet vårt vil hjem etter kort tid med mindre vi holder dem konstant i ånde. Hjemme hos vennen kan de leke i timesvis. Jeg synes det er litt ubehagelig og inviterer dem hjem, men vennen er ett år yngre enn vårt barn, så jeg tenker at det blir etter hvert.

 

 

Anonymous poster hash: 31599...497

[Anonym bruker]

 

 

Det har vært skrevet mye her om de barna som "aldri" er hjemme og alltid er på besøk til andre. Men hva når det er andre veien?!

 

Mitt yngste barn har en venn som ofte kommer hit å spør om mitt barn kommer ut og 20-30min senere så kommer mitt barn å spør om det er greit at han går inn til xxx (uansett vær og vind). Dette skjer hver eneste gang og de er sammen nesten hver dag. De får tilbud hver gang om å være inne her også og vi har invitert på besøk osv, men alltid etter 10min så spør xxx om de skal gå til han istede eller ut (for så igjen gå inn til han).

 

Dette opplever mitt barn som sårt og vanskelig fordi at han vil jo så gjerne ha besøk av vennen sin og få vist frem og lekt med sine leker sammen med han. Jeg har nevnt dette for mor til xxx og blir der avfeid med at noen barn trives best hjemme.

Kan også nevnes at xxx aldri er inne hos andre venner heler, så det er ikke bare her han ikke vil inn.

 

Og jeg lurer litt på hvor sunt det egentlig kan være å være avhengig av at alt sosialt foregår hjemme hos en selv sånn over tid. Noen med noen tanker rundt situasjonen?

 

Anonymous poster hash: 41f41...1d3

Min datter er ei som ikke vil til andre,det gjelder både venner og familie.

Jeg vet ikke hvorfor.

 

Prøver og få ho til og veksle mellom å ha besøk her og dra hjem til venner men det er ikke lett.

Ho er ofte ute i gata med nabo unger da.

Barn er jo sånn i perioder, mine har også vært der men det gikk over. Hvor gammel er datteren din? Her er det snakk om at gjengen begynner i 3.klasse etter sommeren.

 

Anonymous poster hash: 41f41...1d3

[ltcg]

Glemte og si alder ja,ho starter i 3 klasse.

Ho har altid vært sånn,blir med til mamma og pappa om jeg blir med eller.

Ho gråter mange dager i forveien om ho skal sove hos farmor og farfar så der er ho kun på dagsbesøk innimellom.

Faren har ho ikke vært hos på veldig lang tid,det er pga at han ikke hadde tid til ho og ho bare gråt der.

[Gjest <3Barn&Engler<3]

For noen er det bare en periode/fase, det tar for noen lengre tid eller kortere tid..

 

Selv har jeg kommet frem til at jeg alltid har hatt sosial angst, fra veldig tidlig av følte jeg angst for å komme hjem til andre mennesker, møte nye mennesker/mennesker jeg ikke ser så ofte osv osv.. I terapi i senere år, så har jeg lokalisert mine første angstfølelser fra jeg var 4-5 år, det sies det kan være sammenheng mellom sosial angst og fødselen, så psykologen min mener jeg kan ha påbegynnende angst fra fødsel av...

Det er ikke lett for en familie å snakke om så små barn som har tegn på angst ol, min mor merket at det var tegn på angst i tidlig alder, men klarte ikke ta det opp med noen før jeg var 15 år, da hadde jeg stengt meg helt ute fra alt sosialt, slet med å tilpasse meg, og opplevde mobbing pga problemene mine med sosiale samhold.

[Anonym bruker]

Jeg liker ikke å være hos andre, hadde det vært opp til meg hadde alle kommet til meg, alltid. Elsker besøk. Noen av venninnene mine liker best å dra til andre, de føler det er mindre stress den veien. Hvorfor skulle ikke barn også være forskjellige?

 

Anonymous poster hash: e3aec...bba

[Anonym bruker]

Jeg liker ikke å være hos andre, hadde det vært opp til meg hadde alle kommet til meg, alltid. Elsker besøk. Noen av venninnene mine liker best å dra til andre, de føler det er mindre stress den veien. Hvorfor skulle ikke barn også være forskjellige?

 

Anonymous poster hash: [acronym=Full hash:

e3aec9b486ca0705a9ca4702cc44cbba] e3aec...bba [/acronym]

Selvfølgelig er barna også forskjellige. Men jeg ser at min sønn synes det er veldig trist at den han ser på som sin bestevenn aldri vil være inne hos oss å leke. De har kjent hverandre i 3år nå og mens min er der minst 3ganger i uka, så har xxx vært hos oss 4 ganger (om vi ser bort fra to bursdagsfeiringer).

Xxx er en veldig sosial, hyggelig og resurssterk gutt som jeg som mor ønsker at sønnen min skal fortsette å være venn med og min sønn sier at xxx er hans bestevenn. Men jeg ser at nå når de springer mye rundt (fotballbanen, skogen osv) så blir det til at de er mye mindre sammen enn før. Fordi at xxx alltid vil inn etter 20-30min.

 

Anonymous poster hash: 41f41...1d3

[ltcg]

Jeg syns det er vanskelig og vite hva jeg skal gjøre med dette.Bare la ho ha besøk her og ikke få ho til og dra til andre?

Jeg fikk ho til og sove hos en venn en gang og da spiste ho ingenting,ho og vennen dro til ho på kvelden så det var jo ikke mange timene.

Ho har overnattingsgjester her når det passer.

Syns det er vanskelig altså.

[Anonym bruker]

 

Jeg liker ikke å være hos andre, hadde det vært opp til meg hadde alle kommet til meg, alltid. Elsker besøk. Noen av venninnene mine liker best å dra til andre, de føler det er mindre stress den veien. Hvorfor skulle ikke barn også være forskjellige?

 

Anonymous poster hash: [acronym=Full hash:

e3aec9b486ca0705a9ca4702cc44cbba] e3aec...bba [/acronym]

Selvfølgelig er barna også forskjellige. Men jeg ser at min sønn synes det er veldig trist at den han ser på som sin bestevenn aldri vil være inne hos oss å leke. De har kjent hverandre i 3år nå og mens min er der minst 3ganger i uka, så har xxx vært hos oss 4 ganger (om vi ser bort fra to bursdagsfeiringer).

Xxx er en veldig sosial, hyggelig og resurssterk gutt som jeg som mor ønsker at sønnen min skal fortsette å være venn med og min sønn sier at xxx er hans bestevenn. Men jeg ser at nå når de springer mye rundt (fotballbanen, skogen osv) så blir det til at de er mye mindre sammen enn før. Fordi at xxx alltid vil inn etter 20-30min.

 

Anonymous poster hash: 41f41...1d3

Han bør jo øve på det. Jeg liker som sagt best å være hjemme, men jeg drar jo til andre likevel, man må gi og ta her i verden, og det må barn også lære. Skjønner godt sønnen din synes det er leit, det hadde jeg også syntes enda jeg er voksen.

 

Anonymous poster hash: e3aec...bba