Så jævlig dårlig samvittighet

[Anonym bruker]

Er hjemme alene med tvillinger på 5 mnd og har ei datter på 3 år som har hatt fri fra bhg. Hun er i trassalderen og tester grenser hele tiden.

 

Jeg er sliten, så sliten etter alt for lite søvn.

 

Hun har slått litt for å teste tidligere, og jeg har gitt klar beskjed om at slikt gjør man ikke osv.

 

I dag satt vi i sofaen mens begge tvillingene sov... Hun slo til meg i ansiktet og jeg reagerte med å slå henne tilbake (( Ikke hardt i hele tatt, men det er ikke poenget. Hun ble så klart helt sjokkert og begynte å gråte og si at hun ville til pappa (som var på jobb).

 

Jeg vrenger meg innvendig av at jeg reagerte og angrer så fælt!!!

 

Jeg kan ikke unnskylde dette på noen måte, men forklaringen er at jeg er utslitt og har tynnslitte nerver.

 

Er livredd for at hun får traumer for dette for resten av livet.

 

Vær så snill, ikke bit av meg hodet, vet at det jeg gjorde var forferdelig. Måtte bare dele det med noen og kanskje høre om noen andre har vært i en lignende situasjon?

 

 

 

Anonymous poster hash: 60418...774

[Anonym bruker]

Dytt

 

Anonymous poster hash: 60418...774

[LillaGorilla♥♥]

Da går du og ber henne om unnskyldning for det du gjorde, forklarer at det mamma gjorde var HELT feil og ikke hennes skyld, og at du ALDRI skal gjøre det igjen, for ingen har lov til å slå andre, selv ikke mammaer.

Så forteller du henne at du elsker henne.

 

Og så holder du det du lover. For en ting er at du blir irritert og reagerer på det om hun hele tiden trasser, men når du slår har du tapt. For hvordan skal hun fortså at det er galt å slå om du gjør det samme mot henne?

Du må gjøre henne trygg på at du ikke kommer til å gjøre det samme igjen.

[Anonym bruker]

Ja det du gjorde var galt og det vet du. Du vet at hun heller ikke dør av det. Men slike sperrer for å være fysisk mot barna uansett hvor frustrert man er, har du allerede passert. Har hatt lyst til det samme mange ganger selv, vært utslitt og oppgitt... men sperren min for å gjøre noe sånt er likevel stor. Det betyr bare at du må bli mye mer obs på dine egne reaksjoner, og aldri gjør det igjen. Skjer det bare en eneste gang til så har du et alvorlig problem og søk heller hjelp enn å gi deg selv ytterligere sjanser.

 

Anonymous poster hash: 636da...074

[Anonym bruker]

Hun får nok ikke traumer for livet nei. Jeg fikk ris da jeg tegnet på veggen. Husker det ikke engang, men tegnet ikke på veggen igjen Er ingen forkjemper for vold akkurat, men vil ikke si at dette er verdens undergang.

Anonymous poster hash: 098b9...dab

[Anonym bruker]

Da går du og ber henne om unnskyldning for det du gjorde, forklarer at det mamma gjorde var HELT feil og ikke hennes skyld, og at du ALDRI skal gjøre det igjen, for ingen har lov til å slå andre, selv ikke mammaer.

Så forteller du henne at du elsker henne.

 

Og så holder du det du lover. For en ting er at du blir irritert og reagerer på det om hun hele tiden trasser, men når du slår har du tapt. For hvordan skal hun fortså at det er galt å slå om du gjør det samme mot henne?

Du må gjøre henne trygg på at du ikke kommer til å gjøre det samme igjen.

Signerer denne, mange kloke ord!

 

Anonymous poster hash: fa486...0cc

[Anonym bruker]

Huff, stakkar jenta mi!

 

Trodde aldri jeg kunne gå over den grensa og det er det som skremmer meg mest. Skulle ønske jeg kunne spolt tilbake tiden.

 

Tror dere hun kommer til å huske det lenge?

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 60418...774

[Anonym bruker]

hun glemmer nok fort

Anonymous poster hash: 65f74...9a3

[LillaGorilla♥♥]

Huff, stakkar jenta mi!

 

Trodde aldri jeg kunne gå over den grensa og det er det som skremmer meg mest. Skulle ønske jeg kunne spolt tilbake tiden.

 

Tror dere hun kommer til å huske det lenge?

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 60418...774

 

Så lenge dette er et engangstilfelle går det nok helt fint. Men som sagt, du må forsikre henne om at du uansett elsker henne og at det du gjorde var feil og ikke skal gjenta seg.

 

Og så må du jobbe litt med deg selv om dine egne reaksjoner, ikke bare dette, men evt kjefting og sinne osv. 

Jeg vet godt hvordan du har det, har selv en liten en på 4 mnd, og ei på 4- som trasser noe grusomt. Og klart, jeg har til tider lyst til å rive av meg håret og sende ungen med første fly til Sibir. Og noen ganger får jeg nok og blir sint. Men man må som voksen bare prøve å stå i det, telle til ti og prøve å dempe sin egen reaksjon- for når vi blir sinte hele tiden eskalerer det ofte situasjonen og gjør det verre. 

Og jeg vil iallefall ikke ha det sint og surt her hjemme hele tiden.

 

Vi må huske på at barna er små, de forstår ikke alt, og de er kanskje sjalu også på de små. De har heller ikke de samme forutsetningene til å kontrollere følelsene sine som oss, og trassing er dessuten helt normalt, selv om det er j*** irriterende. Og da er det vi som voksne som må ta byrden med å kontrollere situasjonen og våre følelser og reaksjoner. Ikke alltid så lett, men jeg tror det er viktig å prøve så godt man kan.

 

Uansett, nå har du sikkert lært av dette, og du angrer. Du innser at du har gjort en feil, og da kan du ikek gjøre annet enn å beklage overfor jenta di og la være å gjøre det igjen.

[Anonym bruker]

Takk for gode svar.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 60418...774

[Anonym bruker]

Har prøvd å fortrenge det, men jeg har gjort det samme. Vrenger seg inni meg av tanken på det. Var akkurat samme situasjon og jeg var så LEI. Klappet han på kinnet tilbake da han slo meg i ansiktet.. Han har ikke nevnt noe i ettertid, så han har nok glemt det. Er nok verst for oss slitne mammaer. Helt grusomt å sitte igjen med den følelsen...

 

Anonymous poster hash: 1f19f...48a