Anonym bruker Skrevet 28. juni 2013 #1 Skrevet 28. juni 2013 For mammaens del altså... Barna har det suverent hos pappa, så ingenting galt der. Men guuuud som jeg savner dem... Det er så tomt, så stille, så ensomt.... Bare trist rett og slett... Og jeg har bare barna, jeg har ikke venner, familien min er opptatt med sine ting... Så jeg blir jo sittende alene... Har ikke jobb heller... Har en kjæreste, men han jobber bare, og når han ikke jobber er han med barna sine (naturlig nok). Jeg har sitti å grått siden far hentet barna, og skjønner ikke åssen jeg skal holde ut en hel helg. Hadde planer om å sove ut (minste har lakenskrekk om dagen, så gud skal vite at det hadde vært godt med søvn), men jeg klarer bare ikke å slappe av. Prøvd å gjøre noe fornuftig som husarbeid som kanskje henger litt etter, men er måte på hvor mange ganger jeg kan vaske gulvet eller benken... Forslag er hjertelig velkommen... Både til hva jeg kan gjøre, og hvordan jeg kan holde ut uten barna annenhver helg... Hilsen ei som syns skikkelig synd på seg selv i kveld, hehe Anonymous poster hash: 80a31...f4c
Appelsinpiken Skrevet 28. juni 2013 #2 Skrevet 28. juni 2013 Sett deg ned med en god bok, tenk lys og drikk litt rødvin eller gå deg en lang tur
Anonym bruker Skrevet 28. juni 2013 #3 Skrevet 28. juni 2013 Dette innlegget var akkurat det jeg IKKE trengte nå! Sitter her og overveier å dra fra mannen....men skjønner ikke hvordan jeg skal holde uuuuut når barnet er til far! Tror det blir mange og laaange turer i skogen for min del :-p Anonymous poster hash: 43e71...ea6
Anonym bruker Skrevet 28. juni 2013 #4 Skrevet 28. juni 2013 Sett deg ned med en god bok, tenk lys og drikk litt rødvin eller gå deg en lang tur Takk for svar Kan du anbefale en rødvin som smaker saft da? Jeg liker nemlig ikke rødvin pga smaken. Gå meg en tur kan jeg absolut gjøre Kan gå noen mil iløpet av ei helg, så får jeg litt trim også Lurer på hvorfor det er så vanskelig å få seg venner i voksen alder... Kanskje jeg treffer noen når eldste barnet begynner i bhg til høsten... HI Anonymous poster hash: 80a31...f4c
Anonym bruker Skrevet 28. juni 2013 #5 Skrevet 28. juni 2013 Dette innlegget var akkurat det jeg IKKE trengte nå! Sitter her og overveier å dra fra mannen....men skjønner ikke hvordan jeg skal holde uuuuut når barnet er til far! Tror det blir mange og laaange turer i skogen for min del :-p Anonymous poster hash: 43e71...ea6 Sorry, ikke meninga å gjøre deg trist også... Kanskje vi kan slå oss sammen dersom du blir deppa i samværshelger også? Hi Anonymous poster hash: 80a31...f4c
Anonym bruker Skrevet 28. juni 2013 #6 Skrevet 28. juni 2013 Jeg trodde aldri jeg skulle overleve å sende lille til faren, men tro det eller ei; etter noen uker gikk det greit et par-tre samværshelger gikk det nok før det begynte å kjennes greit). Nå har det gått et og et halvt år, og jeg greier fint å sove ut, ha kjærestekveld med gubben eller bare sløve når hun ikke er her. Det går seg til, særlig hvis du stoler på faren og at de har det fint der Anonymous poster hash: 90fb8...0f0
Anonym bruker Skrevet 28. juni 2013 #7 Skrevet 28. juni 2013 Hender jeg fortsatt gråten nåe lillemor skal til far, me det går over. Jeg prøver å tenke på hvor fint hun har det hos pappaen sin og hvor glad hun er når hun ser han. Så hekler og strikker jeg:) drar på kino, surfer litt på nettet. Man jan dra ut å ta seg en øl alene også, kanskje du møter noen. Hvor bor du? Anonymous poster hash: aeb05...8bc
Anonym bruker Skrevet 28. juni 2013 #8 Skrevet 28. juni 2013 Det tok noen mnd før jeg klarte å nyte frihelgene mine. Som regel druknet jeg meg i arbeid. Tok gjerne doble vakter hele helgen for å slippe å sitte hjemme å savne henne. Nå har det gått 8 år og det er en rutine. Jeg savner henne hver helg men jeg sitter ikke hjemme å gråter lenger. Jeg forstår at dette er tungt. Noen vender seg til det med en gang mens andre bruker uker eller mnd. For meg var det eneste som hjalp var å ta tiden til hjelp. Anonymous poster hash: fc741...d7a
Anonym bruker Skrevet 28. juni 2013 #9 Skrevet 28. juni 2013 Jeg og far har 50/50, så blir mye tid alene for meg også. Har kjæreste, men han bor langt borte så får ikke alltid vært med han. Har heller ikke jobb eller noen gode venner, og nesten ikke familie. Jeg pleier å trene på senter, ser masse serier på DVD, går turer, kjører masse bil, sover lenge.. Gjør de tingene jeg ikke får gjort med barnet hjemme etterhvert blir man vandt til det.. Anonymous poster hash: 56cdf...686
Anonym bruker Skrevet 28. juni 2013 #10 Skrevet 28. juni 2013 Hvor bor du da HI,kanskje det er andre i ditt området som har det på samme måte og vil treffes? Anonymous poster hash: 39729...46c
Appelsinpiken Skrevet 28. juni 2013 #11 Skrevet 28. juni 2013 Rødvinstips: cassandra solbærvin, falling feather og alle valpolicella vinene
Anonym bruker Skrevet 28. juni 2013 #12 Skrevet 28. juni 2013 Hvor bor du da HI,kanskje det er andre i ditt området som har det på samme måte og vil treffes? Anonymous poster hash: 39729...46c Bor i Østfold... Men jeg tør jo ikke treffe folk, sliter med elendig selvtillitt og føler alle ser ned på meg... hi Anonymous poster hash: 80a31...f4c
Anonym bruker Skrevet 28. juni 2013 #13 Skrevet 28. juni 2013 Hvor i Østfold? Hvor gammel er du? Hvor gamle er barna dine? Anonymous poster hash: 6dae0...c98
Anonym bruker Skrevet 28. juni 2013 #14 Skrevet 28. juni 2013 Hvor i Østfold? Hvor gammel er du? Hvor gamle er barna dine? Anonymous poster hash: 6dae0...c98 Jeg har ikke så veldig lyst til å gi ut sånne detaljer på et åpent forum, jeg er redd for å bli gjenkjent... :S Som du kanskje da ser, så er denne sosiale biten relativt vanskelig for meg pga mine egne tanker og følelser om meg selv... Jeg er redd for å bli kjent med nye mennesker også fordi jeg har en sykdom som folk stort sett ser ned på meg for, og den kommer nesten alltid opp som samtaleemne uansett når jeg møter nye folk, og det gjør vondt... Det er tabu-område, og derfor er det "flaut" å være ufør i den alderen jeg er i, siden sykdommen min ikke er synlig... Vanskelig å forklare... HI Anonymous poster hash: 80a31...f4c
Anonym bruker Skrevet 28. juni 2013 #15 Skrevet 28. juni 2013 Føler med deg. Som sagt er jeg også alenemamma, uten jobb, venner eller familie. Har slitt med depresjoner ganske lenge også, og klarer ikke så godt å være sammen med andre mennesker.. Blir fort sliten av sosiale ting også, og selv om ønsket om venner er der, så vet jeg at jeg ikke hadde orket å opprettholde noe vennskap.. Mine tips er igjen - trening, tv-serier, gå turer og sove lenge Prøv å nyte stillheten uten dårlig samvittighet Anonymous poster hash: 56cdf...686
Anonym bruker Skrevet 28. juni 2013 #16 Skrevet 28. juni 2013 Føler med deg. Som sagt er jeg også alenemamma, uten jobb, venner eller familie. Har slitt med depresjoner ganske lenge også, og klarer ikke så godt å være sammen med andre mennesker.. Blir fort sliten av sosiale ting også, og selv om ønsket om venner er der, så vet jeg at jeg ikke hadde orket å opprettholde noe vennskap.. Mine tips er igjen - trening, tv-serier, gå turer og sove lenge Prøv å nyte stillheten uten dårlig samvittighet Anonymous poster hash: 56cdf...686 Trist å høre at vi er i samme situasjon Det som skremmer meg er, som sagt, rett og slett hva andre skal tenke om meg... Jeg har visse problemer som gjør at jeg misforstår lett, og så tar jeg det "på min egen kappe", får dårlig samvittighet, og så trekker jeg meg unna. Skjønner jo at ingen vil ha en venn som gjør det... Jeg blir ikke sliten av akkurat det å være sosial, det er tankene mine som gjør meg sliten... Og selv etter mange,mange år i terapi, forsvinner ikke disse fæle tankene om at jeg er dum, lite verdt, ubrukelig og "ikke en man kan like". Jeg sliter fortsatt etter 6 mnd å skjønne hvorfor i alle dager kjærsten min vil være sammen med meg... :S Selvfølgelig ikke bra for forholdet, men jeg er åpen om det, og han vet at det ikke er fordi han ikke viser at han er glad i meg. Når det kommer til venner, så vet jeg ikke hva jeg skal snakke om en gang... Hva skal jeg si liksom? Tåplig å snakke om været hele tia også... Har ikke akkurat noen hobby jeg kan fortelle om, og å fortelle om livet mitt blir jo bare negativt. Kan såklart fortelle om barna mine, men selvom JEG syns de er flinke og søte, så er det jo måte på hvor mye folk vil høre på sånt snakk også Jeg er vel født pessimist tror jeg, ser bare negativt, og ikke flink til å rose heller (utenom til barna mine). Jeg er mistenksom også... Rart jeg ikke har fått stemplet "paranoid" i panna egentlig... Men psykiatern sier jeg bare er usikker... Haff... Dette ble vel utbroderende... Sorry... Skulle ønske jeg hadde hatt "guts" til å bli kjent med noen... Prøvde meg i åpen barnehage med første barnet, men der kom jeg ikke overrens med noen, så jeg ble sittende alene... De andre mammaene var totalt annerledes enn hva jeg føler meg som... Samme i barselgruppa... Der traff jeg i det minste ei da, som jeg fant tonen skikkelig med, men så skled det ut da hun begynte i jobb igjen... Uff... Godt å gå skrevet det ned faktisk... Beklager til dere som leser... HI Anonymous poster hash: 80a31...f4c
Anonym bruker Skrevet 28. juni 2013 #17 Skrevet 28. juni 2013 Jeg synes også at de helgene faren har ungene er pyton. ..men jeg har venner og familie, jobb og det som hører med.. Jeg har ingen kjæreste, da. DET skulle jeg gjerne ha hatt! HI: du burde så absolutt vurdere å få deg en hobby. Hva som helst, egentlig. Skaff deg en hobby, oppsøk de miljøer som praktiserer den aktuelle hobbyen. Møt mennesker. Hva dere skal prate om? Hobbyen! Ja vel om du er blank -det har alle vært. Det finnes nok av mennesker som mer enn gjerne lærer bort og gir tips og råd til en novise. Meld deg inn i nettforum som omhandler hobbyen, kom i snakk med folk der. Kanskje er det noen i ditt hjemmeområde som har den samme interessen? Møt dem! Da har du mer å snakke om enn barna dine -dere har et felles interesseområde som går utenfor dere begge.. Det kan virke grusomt skummelt både den 1., 2. og 3. gangen, men så er du i gang! ..og du, aldri under noen omstendighet!, se i gulvet når du møter nye mennesker! Se dem rett i øynene! Smil -selv om du er full av angst og usikkerhet! Noen ganger hjelper det å 'kle seg ut', spille en annen rolle enn den man egentlig er for å klare å endre sin egen adferd ute blant folk. Kjenner du noen som fremstår som selvsikker -kle deg som henne og lat som du er henne.. (i normal grad, altså! ). Å 'være en annen' kan være ok når en selv er for usikker.. Mulig dette var noe av det fjerneste du noensinne har lest -og da bare glemmer du det! Men dette kommer fra en annen alenemor som aldri, aldri hadde planer om å sende bort barna sine på regelmessig basis fordi faren var en.. (i mangel på et bedre ord..) dust -og som dermed også vet hvor viktig det er å ha noe å gjøre de timene man ikke ser barna sine.. Klem og lykke til! Anonymous poster hash: fc2d4...ed0
Anonym bruker Skrevet 28. juni 2013 #18 Skrevet 28. juni 2013 Jeg synes også at de helgene faren har ungene er pyton. ..men jeg har venner og familie, jobb og det som hører med.. Jeg har ingen kjæreste, da. DET skulle jeg gjerne ha hatt! HI: du burde så absolutt vurdere å få deg en hobby. Hva som helst, egentlig. Skaff deg en hobby, oppsøk de miljøer som praktiserer den aktuelle hobbyen. Møt mennesker. Hva dere skal prate om? Hobbyen! Ja vel om du er blank -det har alle vært. Det finnes nok av mennesker som mer enn gjerne lærer bort og gir tips og råd til en novise. Meld deg inn i nettforum som omhandler hobbyen, kom i snakk med folk der. Kanskje er det noen i ditt hjemmeområde som har den samme interessen? Møt dem! Da har du mer å snakke om enn barna dine -dere har et felles interesseområde som går utenfor dere begge.. Det kan virke grusomt skummelt både den 1., 2. og 3. gangen, men så er du i gang! ..og du, aldri under noen omstendighet!, se i gulvet når du møter nye mennesker! Se dem rett i øynene! Smil -selv om du er full av angst og usikkerhet! Noen ganger hjelper det å 'kle seg ut', spille en annen rolle enn den man egentlig er for å klare å endre sin egen adferd ute blant folk. Kjenner du noen som fremstår som selvsikker -kle deg som henne og lat som du er henne.. (i normal grad, altså! ). Å 'være en annen' kan være ok når en selv er for usikker.. Mulig dette var noe av det fjerneste du noensinne har lest -og da bare glemmer du det! Men dette kommer fra en annen alenemor som aldri, aldri hadde planer om å sende bort barna sine på regelmessig basis fordi faren var en.. (i mangel på et bedre ord..) dust -og som dermed også vet hvor viktig det er å ha noe å gjøre de timene man ikke ser barna sine.. Klem og lykke til! Anonymous poster hash: fc2d4...ed0 Tusen takk! Jeg vet innerst inne at du har rett... Og det å spille en annen var ikke dumt... Jeg spiller jo stort sett uansett likevel, for å skjule hvem jeg er... Men jeg vet ikke hvordan jeg skal tørre, jeg får helt skrekken bare av å tenke på det... HI Anonymous poster hash: 80a31...f4c
Anonym bruker Skrevet 28. juni 2013 #19 Skrevet 28. juni 2013 Jeg føler meg også totalt mislykket. Når jeg møter nye mennesker så lyver jeg og sier at jeg jobber der jeg jobbet før. Men sannheten er at jeg måtte slutte siden jeg ble så deprimert og følte at ingen likte meg. Jeg er flink til å ta på meg en maske i nærheten av andre..spør masse, og virker interessert og åpen mot andre, men inni meg blir jeg så ufattelig sliten og vil bare hjem. Eneste jeg føler at jeg kan slappe av med er kjæresten min. Har mistet alle venner fordi jeg ikke orker å treffe de..orker knapt å sende sms med de engang, blir så sliten av slike sosiale ting. Er misunnelige på de som har gode vennskap med andre, og kan åpne seg for venninner. Jeg forteller ikke om noe privat til NOEN. Kan fint høre på andres problemer og gi gode råd, men kunne aldri fortalt noen om mitt. Psykologen min har sagt at jeg kunne trengt ei venninne å prate med, men jeg vet så godt at jeg ikke kunne orket et vennskap selv om det ser fint ut for andre.. Huff, ja ser ut som at vi sitter i lignende situasjon. Er ganske ung du og? Selv er jeg 27..altfor ung til å være så alene og uten håp for livet og fremtiden.. Anonymous poster hash: 56cdf...686
Anonym bruker Skrevet 28. juni 2013 #20 Skrevet 28. juni 2013 Jeg føler meg også totalt mislykket. Når jeg møter nye mennesker så lyver jeg og sier at jeg jobber der jeg jobbet før. Men sannheten er at jeg måtte slutte siden jeg ble så deprimert og følte at ingen likte meg. Jeg er flink til å ta på meg en maske i nærheten av andre..spør masse, og virker interessert og åpen mot andre, men inni meg blir jeg så ufattelig sliten og vil bare hjem. Eneste jeg føler at jeg kan slappe av med er kjæresten min. Har mistet alle venner fordi jeg ikke orker å treffe de..orker knapt å sende sms med de engang, blir så sliten av slike sosiale ting. Er misunnelige på de som har gode vennskap med andre, og kan åpne seg for venninner. Jeg forteller ikke om noe privat til NOEN. Kan fint høre på andres problemer og gi gode råd, men kunne aldri fortalt noen om mitt. Psykologen min har sagt at jeg kunne trengt ei venninne å prate med, men jeg vet så godt at jeg ikke kunne orket et vennskap selv om det ser fint ut for andre.. Huff, ja ser ut som at vi sitter i lignende situasjon. Er ganske ung du og? Selv er jeg 27..altfor ung til å være så alene og uten håp for livet og fremtiden.. Anonymous poster hash: 56cdf...686 Det er faktisk litt sånn jeg har det også... Jeg kan faktisk bli irritert/sint dersom tlf min lager en lyd... Jeg vil liksom ikke at folk skal spørre meg, fordi de få som faktisk spør, spør bare for å være høfflige, ikke fordi de faktisk bryr seg... Jeg har en i familien min jeg kan prate med om alt, en som forstår meg, for h*n er sånn selv, vært syk i alle år, litt på samme måte som meg. Men det er sjelden vi får pratet... Og nå i kveld bare brast alt for meg... Kommer bølgesvis gråtetokter jeg ikke klarer å stoppe... For nå er jeg alene, uten barna og kjæresten... Og jeg har ikke vært helt alene på over 3 år... Så kommer liksom alle følelser på en gang, alle de følelsene "maska" har måttet skjule... Jeg skulle også ønske jeg hadde en venninne, men akkurat som deg, orker jeg ikke, og jeg vet jeg ikke klarer å holde på en venn... Da føler jeg meg skamfull og skyldig i tillegg fordi jeg startet et vennskap, og så trakk meg unna uten å klare å forklare hvorfor... Det er lett å skrive det, da er det ingen som ser meg... Ingen som ser om jeg gråter, skjelver, er redd eller sint... Og jeg kan være anonym... Men ansikt til ansikt, så blir det sånn som du forklarer... Jeg later som jeg er intressert og spør og er tilsynelatende åpen, smiler og... Men så gjør det bare vondt inni meg, og jeg vil vekk... Bare være med barna mine, kose meg med de... Skulle ønske jeg kunne gjort noe for deg da... Er ikke noe hyggelig å høre at det er flere i samme situasjon, for jeg vet hvor vondt det gjør... Jeg er forresten et par år eldre enn deg bare.. HI Anonymous poster hash: 80a31...f4c
Anonym bruker Skrevet 28. juni 2013 #21 Skrevet 28. juni 2013 Du beskriver på mange måter meg. Har møtt mange koselige jenter som tar initiativ, er interesserte, vil treffe meg og finne på ting. Men hver gang de sender meldinger så blir jeg innerst inne irriterer fordi jeg ikke orker..! Jeg føler jeg må finne unnskyldninger for å ikke treffe de, og bruker gjerne flere dager før jeg svarer fordi jeg ikke vet hva jeg skal svare. Skjønner jo godt at de blir lei av å prøve, og jeg får dårlig samvittighet for å ha "lurt" de til å tro at jeg kan bli ei venninne.. Jeg ville, men jeg klarer ikke. Trist at vi er flere Hvis det er noen trøst så klarer jeg helt fint å nyte tiden når barnet mitt er hos pappaen. Jeg er så mye sliten pga depresjonen at det ofte er en lettelse å få ro og stillhet, og få tid til bare meg selv. Utrolig nok trives jeg i mitt eget selskap! Kanskje du også gjør det, bare du lærer deg det? Godt at du har dette familiemedlemet å snakke med iallfall. Det hjelper sikkert å få litt utløp for alt sammen.. Vet du, jeg er så håpløs at jeg ikke engang orket å treffe psykologen min. Brøt mange avtaler på rad, og èn dag så sa hun at vi bare burde ta en pause fra behandlingen siden jeg ikke klarer å møte opp.. Klarte ikke engang å ringe for å gi beskjed om at jeg ikke kom. Orket bare ikke.. Høres helt sykt ut, men jeg får en sosial sperre bare. Så ikke engang ei som fikk betalt for å snakke med meg orket det Håpløst..! Klem til deg iallfall Anonymous poster hash: 56cdf...686
Anonym bruker Skrevet 29. juni 2013 #22 Skrevet 29. juni 2013 Jeg trives i eget selskap, så lenge barna er hjemmr. Da er jeg liksom verdt noe, jeg er viktig for noen... Selvom de sover... er kveldene som er verst, for da kommer tankene... du er ikke alene om å droppe psykologtimer, hehe :-P Det er både godt og vondt å skrive med deg. Godt, på en litt fæl måte,fordi jeg ikke er alene, vondt fordi du har det vondt også... Vil gjerne fortsette å skrive med deg, om du har lyst. Men akkurat nå tror jeg at jeg må prøve å sove... Takk for praten :-) hi Anonymous poster hash: 80a31...f4c
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå