Er dere flinke til å be om hjelp?

[Anonym bruker]

Det er ikke jeg. Er faktisk helt elendig. Føler meg bare verre når jeg tenker på at dette går utover barnet. 

 

Jeg er alenemor, ung og er helt utmattet. Har ikke hatt barnefri siden september i fjor, utenom noen minutter mens jeg tar en tur i butikken omtrent annenhver uke. Jeg trenger tid til meg selv, være noe annet enn mammaen til barnet. Bare være meg selv. 

 

Barnet er 3,5 år gammelt nå, og jeg har aldri hatt noe særlig med barnepass. Det er helt selvforskyldt, jeg er ekstremt kresen og kanskje en smule redd for å la andre ta over kontrollen. Det er ikke det at familien ikke vil stille opp, jeg har unge og eldre folk i nær og fjern familie som flere ganger har tilbudt seg å passe på barnet mitt. Egentlig burde jeg ikke ha rett til å sutre, slik jeg gjør nå, men det ligger noe mer bak, det er noe galt med meg som jeg burde fått fikset. 

 

Samtidig nekter jeg å tro at jeg er den eneste mammaen som tenker slik. Flere som har vanskelig for å gi slipp på barnet og la andre passe på det? I mitt tilfelle er det alltid hindringer - barnet har nettopp vært syk, barnet har nettopp begynt med potte, barnets bestevenn i bhg skal slutte, barnet har hatt vondt i foten, barnet har bursdag snart, vi skal på tur snart osv. Så når er det egentlig tid for barnepass? 

 

Jeg ville satt pris på om du kan dele dine erfaringer og gjennombrudd. Hva fikk deg flinkere til å spørre om hjelp? Er det en kneik man bare må komme over, selv om det føles som om hjertet rives i to? 

Anonymous poster hash: 90a84...c07

[Anonym bruker]

Må enda legge til: Jeg har slitt med depresjon lenge før jeg fikk barnet, har også hatt dårlig selvtillit som gradvis har begynt å bli bedre. 

 

Akkurat nå, akkurat her føler jeg depresjonen smyge tilbake. Når jeg blir utmattet slutter jeg nesten helt å ta vare på meg selv. Har f.eks. ikke pusset tenner på mange dager, utsatt dusjingen til jeg rett og slett stinker, ikke vasket mine klær på lenge og spist helt elendig. Det føles som om jeg må spare all energien til å ta vare på barnet og sørge for at barnet har det det trenger av materielle ting og stimulering i form av lek og kos. Er redd for at det kan utvikle seg til at jeg ikke klarer å sørge for at barnet har alt det trenger, om jeg ikke får ordnet med avlastning snarest. 

 

hi

Anonymous poster hash: 90a84...c07

[Anonym bruker]

Det jeg egentlig trenger hjelp til er hjelp til å be om hjelp  

Anonymous poster hash: 90a84...c07

[Gjest sussie77]

Det høres ut som om du er veldig sliten. Og det er ikke så rart om du er alene med barnet. Nå når barnet ditt har blitt så stort så kan du prøve gi litt slipp. Vet det er vanskelig. Er sånn selv. Men nå trenger du litt hvile. Da har du også mer overskudd til barnet ditt senere. Spør noen du stoler på eller si ja hvis de tilbyr seg. 

Endret 28. juni 2013 av sussie77

[Anonym bruker]

Jeg har aldrii vært flink til å spørre om hjelp.

 

Nå har jeg to små, ikke hatt en eneste kveld eller morgen alene for meg selv.

 

Må ikke ha hjelp hele tiden men nå skal jeg bli flinkere til å ta vare på meg selv så kommer til å bruke besteforeldrene ( mine foreldre ) en del fremover nå og passe på at jeg får tid til å være meg selv

 

Anonymous poster hash: cced8...6ef

[Anonym bruker]

Jeg har aldri vært flink til å spørre om hjelp,men er blitt flinkere nå som jeg har ett barn å er alenemamma.

Når jeg føler at tolmodigheten begynner å ta slutt så ringer jeg mamma å hører om hun kan avlaste meg litt.

Hun passer han heldigvis gjerne!

Anonymous poster hash: 3ecd6...0b6

[Gjest sussie77]

Det høres ut som om du er veldig sliten. Og det er ikke så rart om du er alene med barnet. Nå når barnet ditt har blitt så stort så kan du prøve gi litt slipp. Vet det er vanskelig. Er sånn selv. Men nå trenger du litt hvile. Da har du også mer overskudd til barnet ditt senere. Spør noen du stoler på eller si ja hvis de tilbyr seg. 

Glemte å få med at jeg er ikke spesielt flink til å be om hjelp jeg heller. Liker best å klare ting selv. Men nå er jo du alenemor, så da trenger du faktisk litt hjelp.

Endret 28. juni 2013 av sussie77

[Gjest tilda med to små <3]

Har du noen som står deg ekstra nær som du kan snakke litt med om dette?

Hva med at du snakker med noen du stoler på om at du synes det er vanskelig å be om hjelp, også starter dere litt forsiktig.

F.eks at vedkommende kommer på besøk til deg og tar med barnet ditt en tur på lekeplassen eller passer mens du tar en dusj.

 

Da kan dere ta det i ditt tempo, og du får øvd deg med noen du stoler på!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Har du noen som står deg ekstra nær som du kan snakke litt med om dette?

Hva med at du snakker med noen du stoler på om at du synes det er vanskelig å be om hjelp, også starter dere litt forsiktig.

F.eks at vedkommende kommer på besøk til deg og tar med barnet ditt en tur på lekeplassen eller passer mens du tar en dusj.

 

Da kan dere ta det i ditt tempo, og du får øvd deg med noen du stoler på!

 

Lykke til!

 

Ja, har mulighet til dette. Eneste problemet er at de fleste som har tilbudt sin hjelp ikke bor i samme by som meg, men ofte kommer for overnatting eller besøk. Da har de gjerne en del andre ting de skal nå å gjøre mens de er her. Har to naboer som har sagt de kan passe på barnet mitt ved behov, og den ene har faktisk også passet barnet etter at det hadde sovnet når jeg måtte en tur i butikken. 

 

Dette problemet har jeg nok hatt hele tiden. Brukte omtrent en måned på tilvenning til barnehage, der jeg satt der lenge og snakket med alle som jobbet der. Jeg kan visst bli en stor hindring i mitt barns liv... 

 

Takk for tips, tror kanskje den myke overgangen kunne vært veldig bra, for min del ihvertfall. Og om det foregår i vårt hjem, ikke i andres hjem, så ville det jo bare vært bedre. Den største skrekken er å "sende" barnet til noen i familien som ikke bor i min by, til et hus vi ikke besøker så veldig ofte... 

 

Anonymous poster hash: 90a84...c07