Er så lei meg....:(

[Anonym bruker]

Jeg prøver å unngå å tenke på det men det er ikke lett. Er ei dame på snart 32år som de siste 2 årene har slitet psykisk og sliter enda. Er gift med verdens beste mann, og vært det i 4år. Har 2 spontanabort etter meg, hvor den siste forårsaket det psykiske i meg, fått angst for det meste, også det å bli gravid. Så mannen og jeg bestemte oss for å vente. Jeg er redd for å bli gravid, bli kvalm og dårlig, at magen vokser og alt som følger med får meg til å gå hetta. Har jo kjempelyst å bli mor, men pga tilstanden min, så har jeg lagt det på hylla for nå. Jeg slet veldig mye med å få riktig behandling, og først nå får jeg det. Går til psykolog en gang uken. Men hver dag tenker jeg, jeg blir eldre, når skal jeg få tid til å bli mor? Det går ikke en dag uten st jeg feller tårer. Alle rundt meg har barn men ikke jeg. Jeg vil ikke være egoistisk å få barn, når jeg selv føler at nå hadde ikke jeg klart det. Alle sier til meg, at jeg enda er ung og at tiden min kommer, men jeg er jo lei meg uansett. Ingenting noen sier eller gjør, vil få meg bort fra disse tankene. Jeg vet ikke hvor jeg ville med dette her, men få det ut en annen plass kanskje, bare få det ut. Dere som har barn, jeg unner dere det, dere er så heldige, dere aner ikke hvor mye. Ta vare på den gaven dere har fått.

 

Anonymous poster hash: a818c...3ea

[Anonym bruker]

Hei. Ikke greit å være deg. Jeg foreslår at du nå (du er bare 32 år) gir deg selv ett helt år fri fra tanken om når du skal få barn. Bruk det året til å arbeide med helsa di og bli friskere. Neste år den 1 juli kan du ta opp tanken igjen. Du er da "bare" 33 år, og du har god til til å få minst to barn. Poenget mitt er at du skal gi deg selv tid til å blir frisk - vonde tanker om dårlig tid til å få barn gjør ikke den prosessen lettere.

Klem

Anonymous poster hash: f9515...52f

[Anonym bruker]

Klem til deg.

 

Vet litt om hvordan du føler det. Har selv opplevd å miste. Vår første gutt overlevde ikke fødselen og jeg var etterpå delt mellom ønsket om å bli mamma og frykten for å bli mamma/ikke bli mamma. Vi kastet oss ut i det og et år etter vår første sønn ble født kom enda en. Skal ikke lyve -det var utrolig tøft, men som tiden gikk forsvant frygten.

 

Du skriver at du går til psykolog. Gi det litt tid før det "virker". Går selv til psykolog da jeg har vært igjennom en alvorlig sykdom og jeg merker at selvom det er klisje så leger tiden alle sår (eller hvertfall mildner smerten).

 

Du er ikke så gamel enda så selv om det smerter akkurat nå ikke å være mamma så tenk på at der er stor sjanse for du blir det en dag. Men tenk på å hele deg selv først så du kan bli en super mamma en dag

 

Lykke til

Anonymous poster hash: 8e7f3...776

[Anonym bruker]

Alt jeg gjør og har gjort hittil er å gi meg selv tid. Jeg prøver så godt jeg kan å ikke tenke på det meg barn, men det ligger i underbevisstheten og kommer fram når det vil. Jeg er så redd for å først bli frisk og bruke mange år på å bli gravid. Det er typisk da når en selv vil og er klar så lar det vente på seg. Men takk for gode råd, skal gjøre så godt jeg selv kan.

 

Anonymous poster hash: a818c...3ea