Hvordan takle umulig 6 åring?

[Anonym bruker]

Raserianfall, svarer stygt, tror han kan gjøre hva han vil, slår, kaster og biter, protesterer på alt og hyler og skriker! Sånn er det hver dag, spesielt morgen! Har fått mer enn nok!!!

 

Anonymous poster hash: a26d7...116

[Anonym bruker]

Hvordan er han på skolen/i bhg? Hvis han er "umulig" også der kan du kanskje prate med de for å se om det er 1) grunner til å få en faglig utredning mtp mulig diagnose; 2) måter dere kan samkjører dere på for å få snudd den dårlige utviklingen; 3) se om det kan være grunnlag til å kontakte barnepsykolog, da utagerende atferd kan være tegn på at gutten ikke har det bra. Hvis han bare oppfører seg slik hjemme, må du nesten se med et kritisk blikk på hvordan dere har det hjemme, og hva som utløser umulius atferd. Mulig du trenger å innføre strengere rammer, men også mulig du trenger å gjøre det stikk motsatt, bare du med sønnen som kan finne ut av det, evt med hjelp av en psykolog eller annen fagperson.

 

Vi har hatt 2 særdeles vanskelige perioder med gutten vår. Den ene perioden endte med at jeg avtalte med bhg at vi skulle bli en del strengere og stille mer krav til gutten, som er veldig egenrådig av natur og bryr seg lite om hva voksne mener/ønsker. Det gikk veldig fort over med en gang rammene ble satt, og det virket som han ble tryggere når det ble gjort klart at vi var de ansvarlige voksne. Andre gangen var det ifm dødsfall i familien og flytting til utlandet, da møtte i barnepsykolog i en periode (aner ikke hva de snakket om!), samt at vi fokuserte på gode opplevelser i det nye landet og at han skulle få gode venner. Vår største utfordring var å få han til å forstå at sosiale koder er viktig når man lever i grupper, for han skjønner liksom ikke poenget med de, men etterpå forstår han ikke at lekekameratene reagerer negativt dersom han ignorerer kodene...

 

Lykke til, jeg forstår godt at du synes det er slitsomt og fortvilende. Samtidig synes jeg det er spennende med den typen utfordring som krever at man setter seg i en annens sko for å forstå årsaken til problemene, og jeg har lært veldig mye om meg selv i prosessen.

 

Anonymous poster hash: c6048...ce3

[Anonym bruker]

Hvordan er han på skolen/i bhg? Hvis han er "umulig" også der kan du kanskje prate med de for å se om det er 1) grunner til å få en faglig utredning mtp mulig diagnose; 2) måter dere kan samkjører dere på for å få snudd den dårlige utviklingen; 3) se om det kan være grunnlag til å kontakte barnepsykolog, da utagerende atferd kan være tegn på at gutten ikke har det bra. Hvis han bare oppfører seg slik hjemme, må du nesten se med et kritisk blikk på hvordan dere har det hjemme, og hva som utløser umulius atferd. Mulig du trenger å innføre strengere rammer, men også mulig du trenger å gjøre det stikk motsatt, bare du med sønnen som kan finne ut av det, evt med hjelp av en psykolog eller annen fagperson.

 

Vi har hatt 2 særdeles vanskelige perioder med gutten vår. Den ene perioden endte med at jeg avtalte med bhg at vi skulle bli en del strengere og stille mer krav til gutten, som er veldig egenrådig av natur og bryr seg lite om hva voksne mener/ønsker. Det gikk veldig fort over med en gang rammene ble satt, og det virket som han ble tryggere når det ble gjort klart at vi var de ansvarlige voksne. Andre gangen var det ifm dødsfall i familien og flytting til utlandet, da møtte i barnepsykolog i en periode (aner ikke hva de snakket om!), samt at vi fokuserte på gode opplevelser i det nye landet og at han skulle få gode venner. Vår største utfordring var å få han til å forstå at sosiale koder er viktig når man lever i grupper, for han skjønner liksom ikke poenget med de, men etterpå forstår han ikke at lekekameratene reagerer negativt dersom han ignorerer kodene...

 

Lykke til, jeg forstår godt at du synes det er slitsomt og fortvilende. Samtidig synes jeg det er spennende med den typen utfordring som krever at man setter seg i en annens sko for å forstå årsaken til problemene, og jeg har lært veldig mye om meg selv i prosessen.

 

Anonymous poster hash: c6048...ce3

Takk for svar!

 

Han er veldig grei i barnehagen. Mange venner og de voksne syns han er grei å ha med å gjøre.

 

Jeg er redd grunnen er en far som kjefter aaalt for mye! Har prøvd å få han til å forstå at det ikke går an å drive på sånn, til og med gitt han ultimatum. Det funket noen uker. Nå er det det samme igjen.

 

Anonymous poster hash: a26d7...116

[Anonym bruker]

Hei igjen,

 

Hos oss hjalp det veldig å ha et veldig fast sett med regler som han ble grundig informert om. Deretter er det opp til han å følge de (og da er alle glad) eller ikke (og da blir det kjipt). F.eks. at man spiser pent og ikke leker med maten; gjør han ikke det blir maten tatt fra han og han blir bedt om å gå fra bordet og leke på rommet sitt (og ingen mat til neste måltid). Han får en advarsel og vi passer på at han har oppfattet den, men vi er dønn konsekvente. Samtidig blir vi ikke sinte på han, vi lar det ikke gå langt nok til at en av oss mister besinnelsen. Vi passer på å holde oss rolig, men kommuniserer klart at han går over grenser som vi har satt i den kraft at vi er foreldrene hans. Han er et medlem av familien, ikke midtpunktet i den, og i en gruppe må alle vise hensyn til hverandre. Blir han rasende får han rase fra seg på rommet sitt; ikke time-out altså, men om han har rett til å få utløp for raseriet sitt, så har vi også rett til å ikke bli døv av skrikingen, og han er alltid velkommen tilbake når han er ferdig med det.

 

Vi har også så få regler som nødvendig, og gir han ellers frihet til å fikse det som han har evne og lyst til å fikse selv.

 

Jeg var ikke et enkelt barn selv, så for meg var det ikke helt uventet at poden hadde sterkt temperament. Men mannen sliter veldig med raserianfallene og hadde en tendens til å gi etter når Junior trasset som verst.

 

Anonymous poster hash: c6048...ce3