Dere som var usikre på om dere skulle ha flere enn 1 barn

[Anonym bruker]

Dere som syntes 1 var nesten mer enn dere kunne takle til tider, og faktisk fikk en til likevel. Hvordan gikk det? Hadde dere tatt det samme valget om igjen?

Anonymous poster hash: 1f0d0...d79

[Young&coolmama;)]

Hmmm, har en nå og lurer på det samme som deg;) Alltid ønsket med 2, men etter et jævelig svangerskap, uønsket ks, og nå en liten suuuuper energisk gutt, lurer jeg og typen på om vi skal bestille time til sterilisering nå med det samme hehe.

[Ikkesåallerværst]

Det gikk på mange måter bedre enn forventet. Minuset var at yngste våknet mye oftere og skrek mer enn broren på natten, men det har gitt seg mye nå (han er 13 måneder). Det er i alle fall ikke dobbel jobb med to barn, overgangen fra 0-1, var mye tøffere enn fra 1-2.

[*SommerFrisk*]

Etter første svangerskap som var preget av mnd'er på sykehus med nyresvikt, morfin og 17 andre morfinpreparater, operasjoner, 100% sengeliggende, blodoverføringer, igangsettelse som tok 50 timer med veer etter å ha lagt med nyresvikt gu vet hvor mange uker, og gud vet hvor mange operasjoner, fikk vi en sønn vi ikke visste om ville overleve. Tanken min var nok at jeg ikke turte, og var blitt rådet av legene til å ikke gjøre det.

Men Så gjorde vi det.
3 år tok det, før vi bestemte oss for at vi ikke ønsket at gutten vår skulle være enebarn. Forsøkte på nytt,

 

og jeg ble enda sykere. MEr medisiner, fler operasjoner, lengre oppphold på sykehuset, 100% sengeliggende igjen, med epiduralkateter i 5 (!!) uker, på smertepumpe dlgnet rundt, beskjed fra legene om at kroppen min ikke ville tålt et svangerskap til, at jeg ikke fikk lov til å få flere barn, ble sterilisert ifm , hastekeisersnitt og igjen fikk syk unge. Jeg enda mer syk og måtte etter hjemreise tilbake til sykehuset på -rehab- for abstinenser, imens jeg hadde en unge med epilepsi som var ut og inn av ambulanser og sykehus.

Og vi angrer ikke!! Tror trygt du kan få enda et barn uten at du vil angre på det, hvis det er det du er redd for

[Anonym bruker]

Å si at jeg angrer blir feil, for kunne jo ikke tenkt meg livet uten lillebror nå, men hadde nok valgt å stoppe på en om jeg skulle velge igjen. Det er akkurat like slitsomt som jeg fryktet, og jeg føler ikke får fulgt opp godt nok økonomisk, energimessig og tidsmessig slik jeg ønsker. Ikke at de lider noen nød altså.

Anonymous poster hash: 8db86...2e9

[Anonym bruker]

Har et barn på 4 år, vurderer nr 2 men er så i tvil.......

Er nok "jobb" men en!!

Hvordan gikk det hos dere andre i samme situvasjon?

 

Anonymous poster hash: 7379b...51c

[Ikkesåallerværst]

Glemte å si det,lengre opp her, ja, jeg hadde gjort det samme igjen (men jeg ville ikke svart det midt på natten det halve året han våknet hver time, samtidig som jeg elsket å se den nakne babyen på stellebordet hver morgen ).

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar Er så usikker... HI

Anonymous poster hash: 1f0d0...d79

[Anonym bruker]

Helt ærlig, jeg ville ikke valgt som vi gjorde. Var veldig usikker, og BOM! Tvillinger!!!

Trodde aldri det ville skje oss, men joda..

Er utslitt konstant og legger meg stort sett mellom 20-21 hver kveld. Dvs etter å ha ryddet opp og lagt tvillingene og den store har jeg ca 1 time voksentid før jeg kreperer i seng.

MEN jeg elsker jo de små trolla, og ser at alle har glede av hverandre.

Men husk, det KAN bli to..

Eller tre;)

 

http://frumamma.blogg.no/

 

 

Anonymous poster hash: dd91c...f50

[Anonym bruker]

Helt ærlig, jeg ville ikke valgt som vi gjorde. Var veldig usikker, og BOM! Tvillinger!!!

Trodde aldri det ville skje oss, men joda..

Er utslitt konstant og legger meg stort sett mellom 20-21 hver kveld. Dvs etter å ha ryddet opp og lagt tvillingene og den store har jeg ca 1 time voksentid før jeg kreperer i seng.

MEN jeg elsker jo de små trolla, og ser at alle har glede av hverandre.

Men husk, det KAN bli to..

Eller tre;)

 

http://frumamma.blogg.no/

 

 

Anonymous poster hash: dd91c...f50

 

Ikke rart du er sliten, i følge bloggen din har du jo hele 5 barn på under 4 år...

 

Anonymous poster hash: 1f0d0...d79

[Anonym bruker]

Det gikk over all forventning, og nå venter jeg nr 3. Hun er ikke planlagt og kommer 16 mnd etter nr 2 men vi har heldigvis nesten 5 år mellom 1 og 2. Jeg trengte å komme meg kroppslig og nyte den ene jeg hadde men når jeg fikk nr 2 kjente jeg på følelsen at nå var vi "familie" og at det fortsatt var mulig å være meg selv om det er mer å gjøre med 2 enn 1. Er kjempe glad for valget vi tok! Blir spent på nr 3 er ikke like overbevist om at det var lurt men det går vel det også!

Anonymous poster hash: ab386...f0f

[Anonym bruker]

Vi tenkte i utgangspunktet at vi ville ha to barn, men første svangerskapet var tøft. Fødselen var et helvete, varte i 1,5 døgn, endte med sugekopp og revning fra A til Å.

 

Jeg mistet mye blod, skulle egentlig ha blodoverføring men av en eller annen grunn bestemte de seg for å prøve med å bare gi meg intravenøs væske og jerntabletter og la kroppen produsere opp blod igjen selv. Tok jo mange måneder før jeg nådde nivået jeg skulle og de månedene var jeg helt tappet for krefter, svimmel og uvel.

 

Ungen hadde kolikk og skrek nærmest døgnet rundt, vi gjorde alt på omgang mens den andre bysset. En spiste middag mens den andre bysset også byttet vi...

 

Jeg fikk kronisk brystbetennelse, feber i 40 annenhver uke, 6 antibiotikakurer på 3 mnd, jeg var så tappet for krefter og så dårlig.

 

Jeg ble rett og slett litt deprimert, jeg har aldri vært så langt nede i kjelleren fysisk noen gang og psyken fulgte etter. Jeg sleit med følelsene og drømte om livet uten barn, tenkte at om dette barnet dør i krybbedød vet jeg ikke om jeg klarer sørge en gang, og jeg skal ihvertfall aldri ha flere barn!

 

Men ting gikk seg jo til, og jeg som har tre søsken selv ønsket ikke at barnet mitt skulle være enebarn, ikke i oppveksten og ikke som voksen. Søsken er godt å ha hele livet gjennom, og jeg ville jo gjerne ha mer enn et barn jeg også.

 

Så vi fikk nr to 3 år etter nr en.

Det ble slitsomt, ammingen gikk til helvete også denne gangen, og det første året var slitsomt.

 

Men igjen gikk det seg jo til, når man får nattesøvnen tilbake kan man egentlig takle det meste på dagtid.

 

Vi begynte etterhvert å lure på om to barn var litt lite vi, tenkte på fremtiden, også når barna blir voksne. Barn er jo en investering i hele fremtiden, en stor familie er en glede livet gjennom. Så 3,5 år etter nr to fikk vi faktisk nr tre vi

 

Det ble en helt ny opplevelse for meg. Ammingen gikk fint, ungen var en rolig sovebaby, jeg selv hadde senket skuldrene sikkert tusen hakk med tanke på hva jeg trenger og ikke trenger i livet. Permisjonen med nr tre var en sann lykke, jeg har aldri kost meg så mye noen gang i livet tror jeg. Eldste gikk i 1.klasse på skolen og midterste i barnehagen.

 

Så skjedde det som ikke skulle skje, jeg ble gravid uten at det var planlagt. Abort var aldri noe alternativ så da ble vi jammen firebarnsforeldre.

 

Nå er barna 4, 6, 9 og 12 år og familiedynamikken er super. Det er et helt annet liv enn jeg hadde tenkt meg, og det er en del ting jeg har måttet forsake, men det er det så verdt. Det er snakk om en ganske liten periode av livet hvor man har små barn, og for hvert år som går blir det mer selvstendige. 

 

Noen ganger lurer jeg på hvordan livet mitt hadde vært om vi valgte å få bare det ene, eller bare to barn, og det hadde nok vært annerledes. Roligere, med mindre stress og logistikk. Men jeg har aldri angret, det å ha en stor familie har blitt nærmest en livsstil og selv om jeg blir sliten av og til prøver jeg kose meg med det. Ungene har stor glede av hverandre og det kommer de til å ha hele livet.

 

Jeg selv koser meg med tanken på hvor sosial alderdommen min kommer til å bli, med en haug av barn, svigerbarn og barnebarn. Det blir fint

Anonymous poster hash: 35d53...64c