Sykemelding - eller bør jeg bare "ta meg sammen"? Langt...

[Anonym bruker]

Først vil jeg si at jeg har vanligvis høy arbeidsmoral og er ikke den som sykemelder meg i hytt og pine. Jeg har jobbet siden jeg var 16 og har vært sykemeldt to ganger. Den siste gangen var når jeg mistet babyen min i magen i 7.måned. Ikke en gang da mamma døde var jeg sykemeldt, fikk en uke velferdspermisjon og brukte litt fleksitid.

 

Jeg har mistet mamma og en baby i magen i løpet av to år. Det har vært en ekstrem psykisk belastning, men det har nå gått på et vis likevel... Jeg har det siste halve året hatt ganske vondt i nakke og skulder, både lege og kiropraktor mener det kommer av stress. Går til behandling til kiropraktor, det holder det på et levelig nivå, men blir ikke heltbra (hvertfall ikke etter 4 mnd...).

 

Nå er jeg gravid på nytt, i uke 22 nå. Har vært plaget med svimmelhet og blodtrykksfall de siste ukene og har nå blitt sykemeldt 20%. I tillegg til vondt i nakke og skulder og e bekken som krangler litt.

 

Jeg har en stressende arbeidshverdag, som sliter mer og mer for hver dag som går. Jeg opplever null mestring i jobben om dagen pga. ekstremt stor arbeidsbelastning. Mye av dagen går med til å forsøke å forklare hvorfor ting ikke er gjort og få kjeft av fortvilte mennesker. Jeg har gjentatte ganger forsøkt å snakke med min leder, men møter liten forståelse. Selv om jeg nå er 20% sykemeldt er de samme arbeidsoppgavene tillagt meg. Det er ikke aktuelt med vikar eller avlastning fra kollegaer, da alle er like hardt presset. Dvs. presset blir enda større når jeg er på jobb, siden jeg har en dag mindre å gjøre alt på...

 

I dag har det vært ekstra heftig på jobb, og i bilen hjem bare gråt og gråt og gråt jeg. Jeg er så sliten og sikkert hormonell litt også. I tillegg er jeg så redd for å miste denne babyen også... Og merker at jo mer sliten jeg er, desto mer negative blir tankene og angsten og frykten for å miste overgår alt. Jeg sover dårlig om natten og har det ikke bra med meg selv.

 

Jeg er nok litt flink pike, og når jordmor og lege spør hvordan det går, så sier jeg jo at det går greit, selv om jeg har lovet meg selv på forhånd at jeg skal si det som det er... Det går jo også på et vis, jeg kommer meg jo på jobb, men kjenner jeg er sliten og nedbrutt og lurer på hvordan jeg skal holde ut...

 

Bør jeg be om en høyere sykemeldingsprosent eller bør jeg ta meg sammen?

 

 

 

Anonymous poster hash: 3a03a...605

[Anonym bruker]

Høyere prosent, men ikke full sykmelding. Det er psykisk belastende å bare gå hjemme også.

 

...men avventende sykmelding med klare krav om tilrettelegging i forhold til de siste f.eks 40 prosentene.

Anonymous poster hash: efb5b...6a7

[You can do it!]

Du må være ærlig med legen din! Fortell hvordan du har det og kanskje dere sammen kan finne en løsning som fungerer for deg. Det er lov å si at man ikke fikser alt!!

[Anonym bruker]

Her hadde jeg bedt om full sykmelding en periode for å få kommet til hektene, og så vært rimelig klar på tilrettelegging når jeg kom tilbake i jobb igjen. Ikke nødvendigvis 100% tilbake.

 

 

Anonymous poster hash: 7d54e...50f

[Ibris89]

Jeg ville tatt en samtale med legen og fortalt dette. På den måten kan du med dine tanker, følelser og kroppssignaler komme til en god løsning sammen med en som kan faget om hva som er bra for deg og fosteret ditt.

 

Er det ikke lovpålagt at jobben skal tilrettelegge for gravide?

 

Håper det ordner seg for deg, virker ikke noe godt å gå slik!

[Hjertefru]

Her må du begynne med å være ærlig overfor jordmor og lege. Ut i fra det du skriver høres det ut som du trenger høyere sykemeldingsprosent og ikke minst bedre tilrettelegging og forståelse på jobb. Har dere ikke møter mellom deg, arb giver og NAV? Slike ting er faktisk lovpålagt arbeidsgiver. I tillegg til en plikt til å tilrettelegge for gravide.

Husk at akkurat nå er du og babyen viktigst. Klem til deg

[Anonym bruker]

Ble sykemeldt 20% forrige uke, før det har jeg jobbet fullt. Det ironiske oppi alt er jeg jobber på NAV... Alle andre arbeidsgivere må tilrettelegge, men våre egne ansatte er ikke så farlig! :-/

 

Jeg forstår jo og at jeg ikke kommer noen vei uten å være ærlig med lege.., men detter vanskelig synes jeg. Overfor sjefen har jeg vært dønn ærlig, men hjelper jo ikke...

 

Anonymous poster hash: d4b9f...774

[Anonym bruker]

Høyere prosent, men ikke full sykmelding. Det er psykisk belastende å bare gå hjemme også. ...men avventende sykmelding med klare krav om tilrettelegging i forhold til de siste f.eks 40 prosentene. Anonymous poster hash: efb5b...6a7

Jeg vet og det er mye derfor jeg har klart å jobbe såpass lenge, for jeg er i grunn livredd for hvordan de vil å med psyken min om jeg blir sittende hjemme alene og gruble hver dag!

 

 

Anonymous poster hash: d4b9f...774

 

Anonymous poster hash: d4b9f...774

[Anonym bruker]

Vær ærlig med legen din! Krev 100% i en periode så du får hentet deg inn. Snakk med arbeidsgiver og få han til å forstå at i kommer til å være 100% sykmeldt til han kan tilrettelegge for deg. Babyen er det viktigste nå. Den har ikke godt av at du stresser. Jeg skjønner godt følelsene dine, jeg hat selv flink pike-syndrom, men her veier hensynet til babyen tyngst. Du må bare ta den vanskelige samtalen med legen, legg alle kortene på bordet. Leger er stort sett veldig forståelsesfulle i slike situasjoner. Og med din historie er jeg helt sikker på at 100% inntil arbeidsgiver kan tilrettelegge er det beste.

 

Anonymous poster hash: eb4a2...f18

[Anonym bruker]

Jeg ville bedt om 60% sykemelding. Stor fare for at de ikke reduserer oppgavene dine hvis du får mindre.

 

Det er lett å få dårlig samvittighet når sykemelding går ut over kollegaer eller brukere. Men husk at dette kun er for en begrenset periode av arbeidsforholdet ditt og ikke ditt ansvar, men sjefens.

 

Anonymous poster hash: 0fedd...c94