Gå til innhold

Kan dere som har gått gjennom samlivsbrudd hjelpe meg???


Anbefalte innlegg

Skrevet

Her er vi helt på felgen for tiden. Forholdet har vært slutt lenge, men det er ikke før nå vi har satt ord på det og blitt enige om at det hele er over. Selv om jeg har kjent lenge(3-4 år) at forholdet ikke har vært riktig, gjør det vondt i heeele kroppen. Spiser lite, går laaange turer i skogen, gråter og er kjempeforvirret.....

 

Jeg klarer ikke se "neste steg". Altså, at en av oss flytter og vi forteller det til barnet vårt. Vi har et barn på fem år sammen. Samtidig VET jeg at det kommer til å skje.

 

Samtidig tenker jeg veldig på bosituasjon og økonomi. Jeg har overhodet ikke økonomi til å bo alene...Hvordan i all verden løse dette??

 

Kan du fortelle litt om hvordan du oppleve bruddet? Hva var grunnen til bruddet og hvordan følte du det i ettertid?



Anonymous poster hash: d4f0b...0b4
Videoannonse
Annonse
Skrevet

dytt....



Anonymous poster hash: d4f0b...0b4
Skrevet

Jeg kan fortelle om min opplevelse rundt dette......

 

Eksmannen og jeg var sammen i syv år, gift i fem av dem. Vi startet forholdet omtrent ved å få barn, ganske unge, for deretter å satse full pinne. Vi hadde en krise i forholdet da barnet var rundt tre år som vi kom oss gjennom. Da barnet var seks år orket jeg ikke mer.

 

Hovedsaken til at vi rett og slett ikke fungerte var at jeg fungerte som mamman til en på seks og en på 29 år. Eksmannen klarte ikke ta noen selvstendige valg, var aldri delaktig i planlegging i alt fra middag i hverdagen til utflykter og ferier. Jeg følte rett og slett ikke at jeg hadde en livspartner jeg kunne dele gleder og bekymringer med, men en voksen person som var avhengig av meg i hverdagen for å få sitt liv til å fungere. Han klarte heller aldri å bestemme seg for hva han ville jobbe med, mens jeg er en gangske ambisiøs person med klare livssmål, både hva jeg ønsker å oppnå profesjonelt og privat. For meg ble det helt uholdbart at han manglet klare livsmål, særlig i forhold til at han akkumulerte masse studielån, uten noe som helst progresjon, jeg følte at jeg alene skulle forsørge hele familien, og presset ble rett og slett for mye :(

 

Det var en sorgprosess som tok 3-4 måneder etter bruddet var et faktum. Jeg og barnet flyttet hjem til foreldrene mine i en 4 mnds periode før vi flyttet for oss selv. Det var utrolig deilig å slippe å bekymre seg så mye for økonomi og hverdag i de månedene det stod på som verst følelsesmessig og jeg er evig takknemlig for at mine foreldre kunne stille opp på den måten :) Da vi flyttet for oss selv var det en direkte frihetsfølelse å slippe presset jeg opplevde i samlivet.

 

Jeg tar meg i å tenke noen ganger, hva om vi hadde jobbet oss gjennom det? Jeg har endel dårlig samvittighet for barnet oppi det hele, som nå sliter veldig med relasjonen til en far som ikke klarer å ta ansvar og være forelder. Jeg tenker at dersom min eksmann hadde klart å endre adferden og bli min likeverdige ville jeg så absolutt prøvd å bli lengre i forholdet, men etter 3 år og utallige timer i terapi gav jeg opp, og hadde da mistet litt respekten for han som partner :(

 

Jeg tror jeg hadde vært svært nedbrutt om jeg hadde blitt i forholdet. Nå, syv år senere,  har jeg i dag en partner som er en voksen i et faktisk samliv med meg som er en likeverdig og som har samme livsmål som meg selv. Jeg er oppriktig lykkelig, men veien hit har vært meget tøff :)

 

Ønsker deg masser av lykke til HI!

 

 



Anonymous poster hash: d15bf...ed4
Skrevet

 

Jeg kan fortelle om min opplevelse rundt dette......

 

Eksmannen og jeg var sammen i syv år, gift i fem av dem. Vi startet forholdet omtrent ved å få barn, ganske unge, for deretter å satse full pinne. Vi hadde en krise i forholdet da barnet var rundt tre år som vi kom oss gjennom. Da barnet var seks år orket jeg ikke mer.

 

Hovedsaken til at vi rett og slett ikke fungerte var at jeg fungerte som mamman til en på seks og en på 29 år. Eksmannen klarte ikke ta noen selvstendige valg, var aldri delaktig i planlegging i alt fra middag i hverdagen til utflykter og ferier. Jeg følte rett og slett ikke at jeg hadde en livspartner jeg kunne dele gleder og bekymringer med, men en voksen person som var avhengig av meg i hverdagen for å få sitt liv til å fungere. Han klarte heller aldri å bestemme seg for hva han ville jobbe med, mens jeg er en gangske ambisiøs person med klare livssmål, både hva jeg ønsker å oppnå profesjonelt og privat. For meg ble det helt uholdbart at han manglet klare livsmål, særlig i forhold til at han akkumulerte masse studielån, uten noe som helst progresjon, jeg følte at jeg alene skulle forsørge hele familien, og presset ble rett og slett for mye :(

 

Det var en sorgprosess som tok 3-4 måneder etter bruddet var et faktum. Jeg og barnet flyttet hjem til foreldrene mine i en 4 mnds periode før vi flyttet for oss selv. Det var utrolig deilig å slippe å bekymre seg så mye for økonomi og hverdag i de månedene det stod på som verst følelsesmessig og jeg er evig takknemlig for at mine foreldre kunne stille opp på den måten :) Da vi flyttet for oss selv var det en direkte frihetsfølelse å slippe presset jeg opplevde i samlivet.

 

Jeg tar meg i å tenke noen ganger, hva om vi hadde jobbet oss gjennom det? Jeg har endel dårlig samvittighet for barnet oppi det hele, som nå sliter veldig med relasjonen til en far som ikke klarer å ta ansvar og være forelder. Jeg tenker at dersom min eksmann hadde klart å endre adferden og bli min likeverdige ville jeg så absolutt prøvd å bli lengre i forholdet, men etter 3 år og utallige timer i terapi gav jeg opp, og hadde da mistet litt respekten for han som partner :(

 

Jeg tror jeg hadde vært svært nedbrutt om jeg hadde blitt i forholdet. Nå, syv år senere,  har jeg i dag en partner som er en voksen i et faktisk samliv med meg som er en likeverdig og som har samme livsmål som meg selv. Jeg er oppriktig lykkelig, men veien hit har vært meget tøff :)

 

Ønsker deg masser av lykke til HI!

 

 

 

Anonymous poster hash: d15bf...ed4

 

Tusen takk for svar!! :-) Jeg er heldigvis like heldig som deg, og kan bo hjemme hos mine foreldre i en periode. Vet liksom ikke om jeg klarer være mamma midt oppe i dette....er så utrolig tungt! Føler jeg svikter barnet mitt og strever veldig når jeg tenker på at barnet skal sendes mellom far og meg! Gruer meg så innmari til denne sorgprosessen du beskriver. Kjennes ut som jeg har sluttet å føle helt, fordi det gjør så grusomt vondt!

 

Anonymous poster hash: d4f0b...0b4

Skrevet

Jeg gikk gjennom et samlivsbrudd for 3,5 år siden. Det var helt grusomt, både tiden før og etter. Vi hadde også et forhold som hadde vært slutt lenge før det ble slutt, men var likevel grusomt da det faktisk ble slutt. Mest med tanke på barn og samvær. Far skulle ha 50/50 koste hva det koste ville.

Økonomisk fik jeg hjelp av pappa, uten han vet jeg ikke hva jeg hadde gjort.

Tiden etterpå var tøff, men det ble bedre og bedre, og til slutt kom en deilig frihetsfølelse. Men keg syns fortsatt det er vanskelig mtp dattera vår. Syns det er urettferdig at hun skal ha det vondt istedet for meg.

 

 

Anonymous poster hash: c6c26...ddb

Skrevet

Jeg gikk gjennom et samlivsbrudd for 3,5 år siden. Det var helt grusomt, både tiden før og etter. Vi hadde også et forhold som hadde vært slutt lenge før det ble slutt, men var likevel grusomt da det faktisk ble slutt. Mest med tanke på barn og samvær. Far skulle ha 50/50 koste hva det koste ville.

Økonomisk fik jeg hjelp av pappa, uten han vet jeg ikke hva jeg hadde gjort.

Tiden etterpå var tøff, men det ble bedre og bedre, og til slutt kom en deilig frihetsfølelse. Men keg syns fortsatt det er vanskelig mtp dattera vår. Syns det er urettferdig at hun skal ha det vondt istedet for meg.

 

 

Anonymous poster hash: c6c26...ddb

På hvilken måte har dattera di det vondt? Jeg hadde den innstilling at jeg skulle bli i forholdet uansett!! Men kroppen vil ikke lengre. Klarer ikke være til stede i NOE jeg gjør, og har konstant klump i magen.

 

Anonymous poster hash: d4f0b...0b4

Skrevet

dytt...



Anonymous poster hash: d4f0b...0b4
Skrevet

Du må nesten gjøre en "kvalifisert gjetning" på hva du tror er det minste av to onder her.....Om du og barnets far absolutt ikke klarer å jobbe dere gjennom  problemene tenker jeg at hvilket samliv ser du egentlig for deg at dere kommer til å ha fremover?

 

Jeg tenker at det er bedre for et barn at foreldrene ikke bor sammen men er velfungerende og gode foreldre hver for seg, enn alternativet hvor mor og far lever i et ulykkelig samliv som involverer mye krangling, hakking evt totalt mangel på affeksjoner. 

 

Men det er klart at det aller beste for et barn er at mor og far lever sammen i et harmonisk samliv, og som forelder ønsker man å gi barnet sitt disse oppvekstvilkårene. Derfor er det så inderlig sårt når dette ikke går! Jeg følte meg rett og slett mislykket som mor over ikke å løare å holde familien samlet.... Det er uendelig sårt å sende barnet til en far som ikke prioriterer barnet sitt.

 

Vi har hatt 50-50 siden barnet var 8 og det er nå 11 år. De første årene hadde vi 65-35 som fungerte ganske bra. Nå vil ikke barnet bo hos far mer, og flytter hit permanet 80-20, altså kun annenhver helg hos far. Vi har hele tiden bodd nær hverndrandre, altså gangavstand mellom begge hjem og skole for å kunne ivareta barnets interesser. Nå har far flyttet til en annen kommune, så dermed orker ikke barnet pendle for det er så lang reisevei til venner og skole. 

 

Jeg tenker at det viktigste er å prøve å holde en god relasjon til far, nesten på bekostning av at man må svelge uendelig mange kameler. Det er den "dealen" man gjør for å skåne barnet mest mulig. Ikke sleng dritt om far til barnet, eller bruk det i en kamp mot far, uanhengig av hvordan faren oppfører seg. Gi etter på småting som, ferieuker eller bytting av samvær osv. Bo NÆR hverandre, og flytt etter far om barnet er lite. På denne måten skåner man barnet mest mulig for bruddet, og gir det muligheten til å ha dere begge i livet sitt :)

 

Hilsen #3



Anonymous poster hash: d15bf...ed4
Skrevet

 

 

Jeg gikk gjennom et samlivsbrudd for 3,5 år siden. Det var helt grusomt, både tiden før og etter. Vi hadde også et forhold som hadde vært slutt lenge før det ble slutt, men var likevel grusomt da det faktisk ble slutt. Mest med tanke på barn og samvær. Far skulle ha 50/50 koste hva det koste ville.

Økonomisk fik jeg hjelp av pappa, uten han vet jeg ikke hva jeg hadde gjort.

Tiden etterpå var tøff, men det ble bedre og bedre, og til slutt kom en deilig frihetsfølelse. Men keg syns fortsatt det er vanskelig mtp dattera vår. Syns det er urettferdig at hun skal ha det vondt istedet for meg.

 

 

Anonymous poster hash: c6c26...ddb

På hvilken måte har dattera di det vondt? Jeg hadde den innstilling at jeg skulle bli i forholdet uansett!! Men kroppen vil ikke lengre. Klarer ikke være til stede i NOE jeg gjør, og har konstant klump i magen.

 

Anonymous poster hash: d4f0b...0b4

Dattera mi syns det er vindt at mamma og pappa ikke er sammen. Det har hun klart gitt uttrykk for lenge. Jeg og faren har et fint forhold, vi er venner og sanarbeider godt, så hun lider ikke under konflikt. Men nå må hun kjenne på savn istedet for at jeg og far kjenner på misteivsel i forholdet.

 

Anonymous poster hash: c6c26...ddb

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...