Hvor mye må jeg tollerere?

[Anonym bruker]

Jeg blir nedlasset av kjærsten min sin hobby. "Flaks" for han har han en jobb hvor han får utløp for hobbyen sin også, og han snakker ikke om noe annet dag ut og dag inn.

Det er ikke bare korte setninger i ny og ne, det er lange historier og "kakling" hele tiden, non-stop. Litt sånn som vi "kjærringer" kakler med hverandre

 

Jeg begynner å bli møkklei av å høre om dette nå. For meg er det overhodet ikke spennende å høre om i lengden, for jeg føler jeg har hørt alt som er å høre om temaet nå, det er ganske ensformig.

 

Jeg har prøvd forsiktig å ta dette opp med han, forklart at jeg skjønner at dette er hans store lidenskap, men at det noen ganger blir litt mye, og at jeg blir sliten av å høre på dette dag ut og dag inn. Spurt pent om han ikke kan ta det i litt mindre doser noen ganger, eller kanskje prate om noe annet.

 

Er vi ute å kjører, og vi for en gangs skyld prater om noe annet, så avbryter han og begynner om hobbyen sin dersom han ser noe som kan kobles til dette.

Hvis jeg ser noe, og kommenterer det, da får jeg kjeft fordi jeg avbryter han, ikke bryr meg om han og aldri hører på hva han har å si.

 

Hvis jeg prøver å vise engasjement for dette, og spør om ting, blir han glad og forteller masse, men så sier han i ettertid at jeg er egoistisk fordi jeg gjør det for min egen del (???).

 

Ser vi en film og det er noe der som kan kobles til jobb/hobby, så spolerer han hele filmen ved å skravle høl i hodet på meg. Setter jeg filmen på pause slik at han kan prate ferdig først, så vi kan få med oss filmen, da er jeg frekk og respekterer han ikke.

 

Nå skal vi på tur, første "kjærstetur" uten barn på evigheter, og jeg spurte hva han hadde lyst til at vi skulle finne på, om han hadde noen ideer for å pleie oss som kjærester.

Da nevnte han hobbyen igjen!

Jeg prøvde å ramse opp alt som finnes på det stedet vi skal, i håp om at han kanskje fikk tankene over på noe mer romantisk og kjærstete, noe vi kan dele sammen og huske som gode minner, som styrker oss som par. Da var jeg egoistisk igjen, for jeg måtte jo skjønne at denne turen ville han på for min skyld.

Vel, det var han som ville på tur, men jeg måtte ordne turen. Finne ut hvor vi skulle, ordne bestilling. greit nok det, jeg plages ikke av det. Men jeg forstår ikke tankegangen hans, og nå er jeg møkklei gnålet!

 

En annen ting er at han forteller hvor mye han gjør for meg, han legger stort trykk på hvor snill og lite egoistisk han er. Han kan f.eks fortelle at det og det tok så og så lang tid eller kostet så og så mye. Hvis jeg da svarer at samme situasjon også har kostet meg tid eller penger, slik at han ikke er alene om å ha brukt energi på situasjonen, da vrir han det over til at jeg mener det er verre for meg, selvom jeg aldri har sagt det.

Det kan være slik: Jeg må anstrenge meg så og så mye og bruke så lang tid når vi skal sånn og sånn. Så svarer jeg: Ja, det vet jeg. Jeg bruker også tid når vi skal det.

Så får jeg som svar: Ja, du har det jo selvfølgelig mye verre enn meg.

 

Hvis jeg har ordnet noe for han, og forteller at "Jeg holdt på i 5 timer med dette, og syns det var så moro, for jeg gledet meg til å gi det til deg", så får jeg høre at jeg er egoistisk og prøver å få han til å få dårlig samvittighet fordi jeg har brukt den tiden jeg har brukt.

 

Jeg skjønner faen ikke hva jeg skal gjøre!!

 

Er jeg helt teit og dum og egoistisk, eller hva?

Anonymous poster hash: 8e09c...047

[Anonym bruker]

Wow, ble sliten bare av å lese. Det der hadde jeg ikke orket.

 

Anonymous poster hash: 5a723...b5d

[Anonym bruker]

Ha ha, høres ut som trailersjåfør!

 

Jeg er gift med en sånn og det som har hjulpet her er å sende han ut med kompiser med jevne mellomrom slik at han får pratet ifra seg

Anonymous poster hash: d530c...e44

[Anonym bruker]

Han har ingen kompiser med samme hobbyer, han har kun kollegaer å prate med om dette. Han jobber mye, så kan ikke forstå hvorfor han ikke får nok utløp for dette der.

Uansett er det slitsomt.

Noen ganger orker jeg mer eller mindre enn andre dager, da syns jrg at jeg bør kunne si ifra. Men da får jeg jo bare høre at jeg ikkr bryr meg, er egoistisk og aldri hører på han, at jeg ikke respekterer han.

Men jeg føler ikke at han respekterer meg heller, når jeg tydeligvis er tvunget til å høre på uansett.

Dersom jeg tar opp noe, svarer han gjerne at han ikke orker å prate, orker ikke høre akkurat da, blir sliten osv. Skal jeg også tvinge han til å prate og høre likevel?

Dette blir helt feil kjenner jeg...

Hi

 

Anonymous poster hash: 8e09c...047

[Anonym bruker]

Da viser han jo en total mangel på respekt for deg som partner....

Er det mulighet for å få en time til parterapi? Er tydeligvis ikke noe dere kan prate om og komme frem til en løsning alene da han ikke evner å se andre sider enn sin egen...

Anonymous poster hash: d530c...e44

[Anonym bruker]

 

Da viser han jo en total mangel på respekt for deg som partner....

Er det mulighet for å få en time til parterapi? Er tydeligvis ikke noe dere kan prate om og komme frem til en løsning alene da han ikke evner å se andre sider enn sin egen...

 

Anonymous poster hash: d530c...e44

Har nevnt fam.vern for han. Det har han ingen tro på fordi han var misfornøyd med de ift sin x.

Han sier også at om jeg "tvinger" han med dit, nekter han å si noe.

Kan også føre til dette at hans far er psykopat, derfor har han hatt en tøff barndom, jeg forstår det, men han kan ikke gjøre som han vil likevel.

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 8e09c...047

[Anonym bruker]

Men hvis konsekvensen er at forholder ender hvis ikke han vil prøve parterapi så har han jo ingenting å tape?

 

Uansett så må dere jo finne en løsning, dere kan jo ikke fortsette som nå. Man må være to for å bedre forholdet, og det betyr at man av og til må gjøre ting man ikke vil... Forstår han ikke det så er det ikke mye du får gjort dessverre... 

 

Det at faren er psykopat gir ikke fribillett til å oppføre seg respektløst mot andre, man kan heller bruke erfaringene man har til å gjøre seg selv til et bedre menneske som ikke faller i samme "uføre" som de som har såret en...

Anonymous poster hash: d530c...e44

[Balumpalump]

Uff, føler meg truffet her... Jeg kan også være slik, prate i timesvis om hobbyen min. Jeg VET jeg skravler i vei, men greier ikke stoppe. Værste er nok alle de gangene jeg ikke er klar over det.

 

JEg tipper mannen din ikke ser selv hvor ofte han prater om hobbyen sin, derfor ser han ikke at han "kveler" deg med den. Da blir det jo selvfølgelig (fra hans synspunkt) at du er den vanskelige.  Det er vanskelig å la være å prate om noe man er veldig opptatt av, så jeg har ingen tips dessverre. Jeg får utløp ved å være med i den lokale klubben, det hjelper veldig ...Kanskje det finnes noen likesinnede i nærheten du kan sette han sammen med?

[Anonym bruker]

Det høres rett og slett ut som om dere bare ikke passer sammen og er for ulike.

Anonymous poster hash: 53f5c...a74

[Anonym bruker]

Uff, føler meg truffet her... Jeg kan også være slik, prate i timesvis om hobbyen min. Jeg VET jeg skravler i vei, men greier ikke stoppe. Værste er nok alle de gangene jeg ikke er klar over det.

 

JEg tipper mannen din ikke ser selv hvor ofte han prater om hobbyen sin, derfor ser han ikke at han "kveler" deg med den. Da blir det jo selvfølgelig (fra hans synspunkt) at du er den vanskelige. Det er vanskelig å la være å prate om noe man er veldig opptatt av, så jeg har ingen tips dessverre. Jeg får utløp ved å være med i den lokale klubben, det hjelper veldig ...Kanskje det finnes noen likesinnede i nærheten du kan sette han sammen med?

Hei. Du har helt rett i at han ikke ser det selv. Han mener han ikke prater så mye om det. Men det gjør han. Og han klarer å dytte denne hobbyen inn i alt vi skal eller prater om.

Ikke meningen at du skulle føle deg truffet og bli lei deg da... :-(

Hobbyen hans er ikke så vanlig her i landet, så det blir vanskelig å få han med på noe. Den lille tiden han ikke er på jobb, bør han faktisk bruke på barna sine og familie. Han bør klare å få ut det meste på jobb. Evt i tlf/nett-samtaler med kollegaer på andre kanter av landet.

Hi

 

Anonymous poster hash: 8e09c...047

[Anonym bruker]

Vil ikke si at det høres ut som om det er noe galt med kjæresten din.

Slik kommunikasjon du beskriver er noe som delvis er et resultat av gjensidig dynamikk og forskjeller mellom dere, og i andre forhold er det ikke sikkert disse sidene hadde vært så fremtredende i forholdet. Er det verd å kjempe for forholdet, så ville jeg ha forsøkt samlivskurs.

Anonymous poster hash: 53f5c...a74

[Anonym bruker]

Vi er ikke forskjellige på noen andre områder, vi syns selv vi passer godt sammen fordi vi har mange likheter som vi liker hos hverandre. Men denne hobbyen hans kveler meg. Det gjør meg overhodet ingenting at han har en hobby, det er bare fint, jeg har hobbyer selv også. Det er bare at han har bare denne ene hobbyen, og han må prakke den på meg  hele tiden, og det blir forferdelig slitsomt. Jeg blir jo mettet på et tidspunkt.

Jeg har flere forskjellige hobbyer, og da blir det kanskje ikke så ensidig hva jeg prater om, pluss at jeg prater om mange andre ting også, de få gangene jeg faktisk kommer igjennom.

 

Jeg skjønner jo at dette er hans store lidenskap, at det er en stor del av hans liv, og ja, jeg valgte han med denne hobbyen. Men jeg trenger da vel ikke like den? Og jeg trenger vel ikke å måtte høre om det hver eneste dag?

F.eks når han er på jobb i lang tid, og vi ringes på kvelden. Det er jo virkelig ikke hobbyen hans jeg ønsker å høre om da... Jeg vil høre om hvordan han har det, fortelle han om barna, hva de har gjort, hva vi har gjort, om det har skjedd noe nytt, om han har hørt noe nytt, fortelle at jeg savner han... Jeg orker bare ikke denne hobbyen.

 

La oss si det er lastebil som er hobbyen (det er noe ala det), så er det måte på hvor mye interessant det er å vite om lastebiler. Time opp og time ned, dag ut og dag inn... Hvorfor MÅ han prakke dette på meg så mye?

En ting er om han har en historie fra noe han har gjort. Men å høre om hvordan den lastebilen fungere og alle duppeditter som er i den, det er bare ikke spennende å høre om for ørtende gang etter et par timers samtale...

Og det skjønner han ikke, for det er da det kommer inn at jeg ikke respekterer han... At jeg er egoistisk....

Og hvis jeg da skulle engasjere meg og stille et spørsmål om denne lastebilen, da er jeg jo frekk som avbryter han! Men hvis jeg ikke spør om noe om hobbyen hans, da bryr jeg meg ikke....

HI

Anonymous poster hash: 8e09c...047

[Anonym bruker]

Men hva har du tenkt å gjøre med dette da, HI? Du vil ikke gå fra han. Familieterapi er uaktuelt for han. ???

Anonymous poster hash: e16ff...e32

[Anonym bruker]

Lurer jo på om noen andre her har råd, erfaring, tips... Et eller annet... Jeg vil gjerne prøve å få han til å forstå at det er helt greit med hobbyen hans, bare han ikke trer den over hue på meg konstant...

HI

Anonymous poster hash: 8e09c...047

[Anonym bruker]

 

 

Lurer jo på om noen andre her har råd, erfaring, tips... Et eller annet... Jeg vil gjerne prøve å få han til å forstå at det er helt greit med hobbyen hans, bare han ikke trer den over hue på meg konstant...

HI

 

Anonymous poster hash: 8e09c...047

 

 

Si akkurat det da.

 

Men han skjønner det jo ikke selv... Hva gjør man da? Skal jeg filme han? ta opp samtaler? For da er jeg jo ikke akkurat særlig snill med han syns jeg... Loggføre i ei bok? Ser jo passe teit ut om jeg sitter å noterer hver gang han prater... :S

 

Anonymous poster hash: 8e09c...047