Hva ville dere gjort her??

[Kamomille]

Saken er som følger:

 

Sønnen vår på 9 år har en veldig god kopis som er ett år yngre en han selv. Disse gutta går vedig godt overens og er vel å regne for bestekompiser. De leker utrolig fint sammen og krangler lite. Er stort sett veldig enige om alt når de to er alene sammen.

 

"Problemet" oppstår når det er flere unger tilstede, f.eks på SFO, ute i gata, på bursdager, på arrangementer i nærmiljøet osv. Vår sønn er ganske alsidig, kan leke med amnge og har mange interresser. Han er med på flere fritidsaktiviteter og er generelt ganske sosial. Den andre gutten er mer sjenert, har ganske smale interesser, og liker egentlig ikke fysiske aktiviteter som fotball osv.

 

I helgen var vi (begge familiene) på et midtsomemrarrangement hvor det var ulike aktiviteter for ungene. og det var mange kjente unger fra gata og fra skolen. Vår gutt møtte umiddelbart mange kjente og ville igang med aktivitetene, mens den litt sjenerte kompisen liksom ikke kommer igang. Vår gutt spør et par ganger om de ikke skal gå bort på fotballbanen og se hva som sjer der, eller om de skal gå natursti sammen, men får ikke noe ordentlig svar. Så det ender med at han løper avgårde med noen fra klassen sin.

 

I går kveld snakket jeg med moren til denne kompisen, og hun fortalte at han var så lei seg for at vår sønn ikke hadde vært mer sammen med han. Han mente selv at de andre ikke inviterte han med og han han var "usynlig" for de andre. Dette var såklart veldig sårt.

 

Og det har jeg stor forståelse for. Vi har hatt denne samtalen før også, og jeg har prøvd å snakke med vår sønn om dette. Bedt han bli litt flinkere til å "dra med" seg komisen i aktiviteter osv. Men som han selv sier; han spør, men får enten ikke noe svar eller får "neeeeeeiiiiii".

 

Hvor mye skal vi "presse" en 9-åring til å hale med seg en litt motvillig kompis på aktiviteter han selv uttrykker at han ikke liker (f.eks fotball). Skal vi forvente at han holder selg ved bestekompisen selv om han har lyst til å være med på aktiviteter sammen med de andre ungene? Eller er det greit at han løper avgårde uten kompisen som da blir såret over å stå igjen.....??

 

[Anonym bruker]

Huff, ikke så greit det der... Kompisen høres ut som meg da jeg var yngre. Jeg ville helst være sammen med få om gangen og likte ikke aktiviteter som ballspill o.l. En periode ble det sånn at hele klassen spilte fotball i alle friminuttene som et fast opplegg. Det syntes jeg var fryktelig kjedelig og ensomt, for det var ikke aktuelt for meg å være med. Ble stående alene og se på. Stortrivdes derimot hvis en av dem ikke kunne være med av ulike grunner og ble stående sammen med meg.

 

Så jeg skjønner veldig godt at det er trist for kompisen, og at han nok heller skulle ønske at de kunne være sammen bare de to. Men synes vel ikke sønnen din skal nektes å være med på ting av den grunn. Har dessverre ingen løsning som ville gjøre alle parter glade, men så lenge sønnen din har bedt kompisen om å bli med, så mener jeg egentlig han har gjort sitt, i allefall i dette tilfellet. Det hadde vel vært annerledes om det var f.eks. hjemme hos dere, for man stikker jo ikke av fra besøket sitt.

Anonymous poster hash: 3139c...ecf

[Anonym bruker]

Syns ikke du skal presse ungen din til å dra med denne ungen på aktivteter mer enn hva ungen gjør alt.

Denne andre ungen må jo også komme seg ut i slike situasjoner selv hvor han kan være med.

 

Vi har to sosiale unger selv. begge aktive.

eldste har en venn som ingen andre vil leke med. men vår sønn er aktiv selv. Vår sønn kan leke med alle. men ingen vil ha med denne siste ungen.

Vår sønn må dra med seg denne andre ungen på mye.

 

syns det er unødvendig at vår unge skal bidra til å sørge for at andre ungen får hvert med på sitt.

Dette er mye av foreldrene sitt ansvar.

 

Anonymous poster hash: edd8c...1ad

[Kamomille]

 

Huff, ikke så greit det der... Kompisen høres ut som meg da jeg var yngre. Jeg ville helst være sammen med få om gangen og likte ikke aktiviteter som ballspill o.l. En periode ble det sånn at hele klassen spilte fotball i alle friminuttene som et fast opplegg. Det syntes jeg var fryktelig kjedelig og ensomt, for det var ikke aktuelt for meg å være med. Ble stående alene og se på. Stortrivdes derimot hvis en av dem ikke kunne være med av ulike grunner og ble stående sammen med meg.

 

Så jeg skjønner veldig godt at det er trist for kompisen, og at han nok heller skulle ønske at de kunne være sammen bare de to. Men synes vel ikke sønnen din skal nektes å være med på ting av den grunn. Har dessverre ingen løsning som ville gjøre alle parter glade, men så lenge sønnen din har bedt kompisen om å bli med, så mener jeg egentlig han har gjort sitt, i allefall i dette tilfellet. Det hadde vel vært annerledes om det var f.eks. hjemme hos dere, for man stikker jo ikke av fra besøket sitt.

 

Anonymous poster hash: 3139c...ecf

 

Takk for svar:)

Nei, han stikker aldri av fra besøket hjemme. Og han har selv innsett at når han har denne kompisen på besøk, så er det ikke så lurt å ha andre venner på besøk samtidig.

 

Synes bare alt blir så kjett og vanskelig når vi er sammen med denne familien på større tilstelninger etc......

 

[Anonym bruker]

Gutten din har gjort det man kan forvente, men jeg forstår ikke hvorfor ikke foreldrene til kameraten har blitt med ham bort til de andre for å få ham i gang.

Anonymous poster hash: 4d25e...be3

[Anonym bruker]

Jeg synes sønnen din gjør det helt riktige. Han spør kompisen om han vil være med, og får et nei. Sønnen din aksepterer dette, og det er vel egentlig også det riktige å gjøre. Et nei er jo et nei. Det er kompisens skyld at han ikke kan gi litt ekstra av seg selv innimellom, å faktisk gjøre noe som sønnen din vil. Andre ganger (og jeg har inntrykk av at sønnen din gjør dette av og til, uten at jeg kan vite det sikkert), er det sønnen din som kanskje sier nei til en aktivitet han egentlig ønsker å delta i.
 

Anonymous poster hash: 6770e...e54

[Anonym bruker]

Hei

Jeg syns du skal foreslå et møte med din gutt, vennen og hans mor/far der du kan innlede med at du vet at vennen har blitt lei seg fordi han opplever at din gutt ikke inkluderer ham nok og referer til den aktuelle episoden. Vis forståelse for at slike opplevelser er leit. Så kan du få din gutt til å forklare hvordan han opplever situasjonen, dvs at han opplever at han forsøker så godt han kan å dra med seg vennen men blir trist og lei seg når vennen ikke vil delta eller ikke svarer ordentlig. Så får du sørge for en dialog mellom de hvor målet er å bli enige om hvordan slike situasjoner skal håndteres i framtiden. Feks at din gutt skal spørre på en ordentlig og forståelig måte om vennen vil delta i lek etc. Vennen er ansvarlig for å svare på en skikkelig måte og må få velge fritt om han vil bli med eller ikke. Velger han å ikke delta må han akseptere at  din gutt fri til å løpe avgårde uten ham.

Viktigste her er at begge to forklarer den andre hvordan de har opplevd situasjonen fram til nå, og at de også blir ansvarliggjort for hvordan tilsvarende situasjoner i framtiden skal løses på en rettferdig måte.

Men bli ikke forbauset om vennen til din gutt har litt annen virkelighetsoppfatning enn din gutt, og kanskje har noe å utsette på din gutts opptreden enten i spørresituasjonen eller når de går i lek med andre.

Anonymous poster hash: 35a5d...361

[Anonym bruker]

jeg tror foreldrene til den andre gutten og gutten bør snakke litt sammen, og kanskje lage en "prøve" uke der han sier ja til alt og blir med uansett om han føler seg utrygg.

Om gutten din blir med på denne aktiviteten er jo det kjempefint og kanskje gutten blir tryggere etterhvert.

 

Gutten din skal selvfølgtelig ikke ha noe ansvar for å ta med seg vennen på alt, men å lære å være ett medmenneske har man ikke vondt av. Så har man ihvertfall prøvd.

Anonymous poster hash: a9211...207

[☆☆☆]

Kjenner meg igjen i naboguten, eg kjende meg fort utilpass i større grupper då eg var barn. Eg var av typen som gøymde meg bort i eigen bursdag om det vart for mykje bråk rundtom, hadde trøbbel med å henge med i sosiale situasjonar som involverte fleire. I klart definerte kontekstar som skuletimane hadde eg null problem med mengda av folk.

 

Dette er heilt klart noko naboguten tenar på å jobbe med, men eg synes ikkje det er din gut sitt ansvar utover det å invitere han med. Det er bra at han gjer det, sjølv om naboguten ikkje følger opp. Oppmuntre han til å fortsette med det.

[****TÅRNFRID****]

Den sjenerte gutten høres ut som min sønn. Han leker aller helst med bare en, liker ikke aktiviteter ala type fotball, "fekte med sverd-leker" ol. Hvis han er sammen med noen som foreslår å gjøre noe av de tingene så ville han svart nei, og han ville ikke latt seg overtale. Min sønn har en autistisk diagnose, men få vet om den. Av sønnen min sin nærmeste venner så har jeg fortalt foreldrene om problematikken. Han har også opplevd at   kameraten har valgt å leke med noen andre fordi min sønn ikke vil. Det er klart det er trist, men jeg skjønner også kameratene som faktisk heller vil sparke fotball med kameratene enn å være med min sønn. Jeg ville ikke gått til foreldrene og gitt de dårlig samvittighet for dette da jeg selv ser min sønns særegenhet/særhet. For å få en løsning på dette så lar vi ofte sønnen min ha ofte besøk. Kameratene stikker ikke av når de er hos oss. Må legge til at sønnen min er veldig snill og godt likt av alle, h

[Anonym bruker]

Takk for gode svar!

 

Jeg synes dette er så vanskelig. kanskje fordi de er så veldig gode kompiser når det er bare de to. Og jeg vil ikke at kompisen skal føle at vår sønn "dropper" han så fort det kommer noen andre. For sånn er det virkelig ikke - han vil helst at kompisen skal være med, men når han får lite eller ingen tilbakemelding på invitasjonene, så skjønner jeg jo også at han løper avgårde til de andre....

Anonymous poster hash: bfb8b...29c