Anonym bruker Skrevet 22. juni 2013 #1 Skrevet 22. juni 2013 Det er faktisk et problem. Han finnes ikke voldelig, men når noe går ham imot så er det gjerne jeg som får skylda. Og hvis jeg ripper opp i ting fra fortiden som han helst vil glemme så hisser han seg voldsomt opp og hyler og skriker og banner og slår i bordet. I dag hadde han en slik runde foran barna (!) og treåringen ble dritredd og kom løpende til meg og ville bare være på armen min. Jeg kunne blitt forbanna tilbake, men av hensyn til barna ba jeg han bare dempe seg og så gikk jeg ut av rommet med ungen som var redd nok fra før. Når ungene var i seng tok jeg dette opp med ham, og da var det feil også. Han blir jo blid som ei lerke igjen fem minutter etter utbruddene sine. Jeg sier til ham at han er nødt til å ta seg sammen, jeg vil ikke at mine barn skal tro det er ok å holde på slik, eksplodere for bagateller og hyle som en apekatt. Da sier han bare at da får jeg slutte å gjøre ham forbanna. Jeg nekter å gå på tærne rundt i mitt eget hus for å unngå å vekke hans harme, det er han som har et problem! Stort sett er han en fantastisk mann og far, så å gå fra ham er siste ønsket jeg har. Hva sier man til en sånn mann utenom det jeg allerede har sagt?! Anonymous poster hash: a52c7...5fe
Mamma`n til Will& Ailo Skrevet 22. juni 2013 #2 Skrevet 22. juni 2013 Film han så han får se seg selv.
LillaGorilla♥♥ Skrevet 22. juni 2013 #3 Skrevet 22. juni 2013 At han får komme seg på sinnemestringskurs om han vil beholde familien sin.
Anonym bruker Skrevet 22. juni 2013 #4 Skrevet 22. juni 2013 sinemestring hadde vært noe? Anonymous poster hash: d537d...d94
Anonym bruker Skrevet 22. juni 2013 #5 Skrevet 22. juni 2013 Jeg skal ikke legge dette over på deg, men jeg må bare spørre: Hvorfor ripper du opp i ting fra fortiden? Hva er misjonen med det? Så over til mannen: Kan det være en idè å bestille time til parterapi ved familievernkontoret? Anonymous poster hash: 08db2...0f5
Anonym bruker Skrevet 22. juni 2013 #6 Skrevet 22. juni 2013 Den type atferd er svært skadelig for barna. Du bør beskytte dem ved ikke å bo med ham inntil han har gått i terapi og lært å kontrollere aggresjonen sin. Lettere sagt enn gjort, selvfølgelig, men likevel det du bør gjøre. Anonymous poster hash: 6ad1b...170
Anonym bruker Skrevet 22. juni 2013 #7 Skrevet 22. juni 2013 Eksen min var helt lik. Når vi diskuterte tok jeg det opp slik at han fikk høre selv hvor urettferdig han var, og hvor rolig jeg prøvde å være. Nå var det riktignok ikke barn inne i bildet, ville ikke ha gjort det slik med barna til stede, men når de ikke er der. Snakk saklig med ham, spør hvordan han kan tro at det er rettferdig at han oppfører seg slik mot deg og om det er slik han vil at hans egne barn skal bli behandlet av fremtidige kjærester feks. Anonymous poster hash: 3da9d...0d5
ms.Pond Skrevet 22. juni 2013 #8 Skrevet 22. juni 2013 At han får komme seg på sinnemestringskurs om han vil beholde familien sin. Akkurat det jeg skulle til å skrive. Dette er skadelig for deres samliv, familien deres, og ikke minst for barna deres. Han bør jo se selv at når barna blir redde for pappa, så er det noe som er knakende galt. Barn skal aldri behøve å bli redde i sitt eget hus, og aldri for egne foreldre. Og det at han mener det der du som provoserer han (gjør han forbanna) gjør at jeg får enda mer lyst til å egenhendig tvinge han til en profesjonell som kan hjelpe. Det er ikke hans feil nei, det er de rundt han som er problemet...
Anonym bruker Skrevet 22. juni 2013 #9 Skrevet 22. juni 2013 Mannen min er også sånn. Ikke bare mot meg, det kan jeg tåle, og klarer stort sett å unngå det, men han er sånn mot sønnen vår også. Nytter ikke å snakke med ham, for han mener det er nødvendig å kjefte og skremme sønnen til å gjøre som han sier, fordi det hjelper ikke å forklare, så da har han ikke noe valg mener han. Gutten er 2 år... Blir bare verre og verre, vet ikke hva jeg skal gjøre. Går jeg fra ham har han jo krav på samvær uten at jeg får vært til stede og passet på. Anonymous poster hash: bf0ba...e13
Anonym bruker Skrevet 22. juni 2013 #10 Skrevet 22. juni 2013 Mannen min er også sånn. Ikke bare mot meg, det kan jeg tåle, og klarer stort sett å unngå det, men han er sånn mot sønnen vår også. Nytter ikke å snakke med ham, for han mener det er nødvendig å kjefte og skremme sønnen til å gjøre som han sier, fordi det hjelper ikke å forklare, så da har han ikke noe valg mener han. Gutten er 2 år... Blir bare verre og verre, vet ikke hva jeg skal gjøre. Går jeg fra ham har han jo krav på samvær uten at jeg får vært til stede og passet på. Anonymous poster hash: bf0ba...e13 Ikke for å være slem, men synes faktisk DU ikke en god mor når du faktisk lar din sønn bli behandlet slik!!! 2 år???! Har ikke ord.......... Anonymous poster hash: 17574...cf1
Anonym bruker Skrevet 22. juni 2013 #11 Skrevet 22. juni 2013 Mannen min er også sånn. Ikke bare mot meg, det kan jeg tåle, og klarer stort sett å unngå det, men han er sånn mot sønnen vår også. Nytter ikke å snakke med ham, for han mener det er nødvendig å kjefte og skremme sønnen til å gjøre som han sier, fordi det hjelper ikke å forklare, så da har han ikke noe valg mener han. Gutten er 2 år... Blir bare verre og verre, vet ikke hva jeg skal gjøre. Går jeg fra ham har han jo krav på samvær uten at jeg får vært til stede og passet på. Anonymous poster hash: bf0ba...e13 Ikke for å være slem, men synes faktisk DU ikke en god mor når du faktisk lar din sønn bli behandlet slik!!! 2 år???! Har ikke ord.......... Anonymous poster hash: 17574...cf1 Jeg LAR han jo ikke gjøre det, jeg plukker opp sønnen så fort jeg registrerer det og tar han ut av situasjonen, prøver å be mannen om å roe seg osv. Men han får jo med seg at pappa er sint og blir redd likevel... Et forslag til løsning hadde for øvrig vært mer konstruktivt... det hjelper ingen av oss å fortelle meg at jeg er en dårlig mor. Anonymous poster hash: bf0ba...e13
Anonym bruker Skrevet 22. juni 2013 #12 Skrevet 22. juni 2013 Et forslag til løsning hadde for øvrig vært mer konstruktivt... det hjelper ingen av oss å fortelle meg at jeg er en dårlig mor. Anonymous poster hash: bf0ba...e13 Helt ærlig? Skjult kamera. Rett og slett. Dokumenter oppførselen hans overfor barnet med film og lydopptak. Så går du. Og nekter samvær uten tilsyn, samt legger frem dokumentasjonen ved eventuell rettsprosess. Anonymous poster hash: 6ad1b...170
Gjest FinogFjong Skrevet 22. juni 2013 #13 Skrevet 22. juni 2013 Du må ta et valg ganske enkelt. Du må velge om dette er en oppvekst du vil at dine barn skal oppleve...om du syns det er akseptabelt å utsette barna for disse utbruddene. Om du syns det, fortsetter du samlivet som vanlig. Om du derimot skulle synes det ville være ubehagelig å bli beskylt for å utsette barna dine for psykisk mishandling (litt på spissen, jeg veet), men du er faktisk "medskyldig" når du ikke skjermer barnet for slike situasjoner. Det er ditt ansvar som mor, (far har sitt ansvar, dette tar han ikke...) Dersom du tror far kan være villig til å forandre seg, krev sinnemestringskurs. Om ikke, skilsmisse og forlang tilsyn ved samvær frem til gjennomført sinnemestringskurs.
Anonym bruker Skrevet 22. juni 2013 #14 Skrevet 22. juni 2013 Et forslag til løsning hadde for øvrig vært mer konstruktivt... det hjelper ingen av oss å fortelle meg at jeg er en dårlig mor. Anonymous poster hash: bf0ba...e13 Helt ærlig? Skjult kamera. Rett og slett. Dokumenter oppførselen hans overfor barnet med film og lydopptak. Så går du. Og nekter samvær uten tilsyn, samt legger frem dokumentasjonen ved eventuell rettsprosess. Anonymous poster hash: 6ad1b...170 Er sinne og kjefting nok til å få samvær med tilsyn, når han ikke gjør barnet noe fysisk? Jeg har inntrykk av at det skal veldig mye til for å få dette gjennom... Anonymous poster hash: bf0ba...e13
Anonym bruker Skrevet 22. juni 2013 #15 Skrevet 22. juni 2013 Et forslag til løsning hadde for øvrig vært mer konstruktivt... det hjelper ingen av oss å fortelle meg at jeg er en dårlig mor. Anonymous poster hash: bf0ba...e13 Helt ærlig? Skjult kamera. Rett og slett. Dokumenter oppførselen hans overfor barnet med film og lydopptak. Så går du. Og nekter samvær uten tilsyn, samt legger frem dokumentasjonen ved eventuell rettsprosess. Anonymous poster hash: 6ad1b...170 Er sinne og kjefting nok til å få samvær med tilsyn, når han ikke gjør barnet noe fysisk? Jeg har inntrykk av at det skal veldig mye til for å få dette gjennom... Anonymous poster hash: bf0ba...e13 Kommer an på om man er heldig med dommeren. Anonymous poster hash: 6ad1b...170
Anonym bruker Skrevet 22. juni 2013 #16 Skrevet 22. juni 2013 Google psykisk mishandling.. Anonymous poster hash: 4b986...e69
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå