Venner man seg fort til å ha 2 barn vs 1 barn?

[Anonym bruker]

?

 

Anonymous poster hash: 6969f...912

[Sølvpanter]

Hva legger du i begrepet "fort" da? Nå er det lenge siden jeg fikk nr 2, men mener å huske at det gikk seg til i løpet av et par måneder. Samme med nr 3 og 4 også. Men selv om det gikk seg til og en blir vant med et barn ekstra, så har jeg personlig synes at det er stress generelt med mer enn ett barn fra til minste bikker 2-3 år.

[Anonym bruker]

For meg gikk overgangen fra 1 til 2 barn som smurt helt til minstemann ble 2 år. Plutselig utviklet han jernvilje og ble utagerende og tok enormt mye mer plass. Om noen uker blir han 3 år, og tar fortsatt like mye plass, om ikke mere Såe... Jeg går og venter på at verste trassen skal gi seg slik at jeg får litt mere tid til min rolige 6-åring også

Anonymous poster hash: ff79d...2b6

[Miamimom]

Forbausende fort for vår del :-)

[Anonym bruker]

Ble fort vant til det ja, men det slutter aldri å være mye mer slitsomt

 

Førstemann her var rene engelen da, aldri noe stress med ham, så når nr 2 kom (som var helt motsatt), samt at førstemann nådde trassen så ble det kaotisk

Anonymous poster hash: db8be...d52

[Anonym bruker]

Om man venner seg til det ganske fort? Ja.

Om det stemmer at en er som ingen, to er som ti? Ok, det er sikkert mye mer slitsomt å ha ti barn, for all del, men det var ENORM forskjell på å ha ett og to barn - jeg var lenge i sjokk over hvor stor forskjellen var, og hvor slitsomt det var. 

Anonymous poster hash: 10266...96b

[Anonym bruker]

Jeg syntes overgangen fra 0-1 barn var mye større enn fra 1-2. Nå er minste 3 mnd og har kommet greit inn i rutinene til familien. Kanskje jeg får et sjokk når han blir større, hvem vet?

 

Anonymous poster hash: 91cb5...d12

[Anonym bruker]

Her sier en at overgangen fra 0-1 var verst mens en annen sier overgangen fra 1-2 var verst, hehe ;-)

Hva er det som gjør at dere syns det?

 

Anonymous poster hash: 6969f...912

[LillaGorilla♥♥]

Mannen og jeg snakket akkurat om det, hvor fort man venner seg til disse ungene, og hvordan vi begge nesten har glemt hvordan det var da de ikke var her!

 

Men vi har enkle unger da, relativt hvertfall. Smilende og blide, stort sett, sov/sover greit, ingen kolikk etc. Trasser gjør jo eldste, men er lett å snu igjen og er ikke ekstrem på noen måte, og ikke mer enn man takler.

 

Men her synes jeg forøvrig det var tøffere å få førstemann, i det at jeg da ikke ante hva jeg drev på med og var usikker førstegangs. Jeg er mye mer avslappet nå- men klart, man har litt dårlig samvittighet overfor eldstemann innimellom, når man har en liten en som stadig henger i puppen og tar opp plass i fanget. Heldigvis er eldste ganske selvstendig, og en pappadalt, og mannen er en god og engasjert far, så han tar hovedansvaret for henne og tar henne med på ting som jeg ikke kan pga minsten enda.

 

Uansett så går det meste seg til så lenge man er forberedt, deler på ansvaret og dessuten bare aksepterer at det er litt unntakstilstand når man har baby i hus.

[Poetika med K]

Her sier en at overgangen fra 0-1 var verst mens en annen sier overgangen fra 1-2 var verst, hehe ;-)

Hva er det som gjør at dere syns det?

 

Anonymous poster hash: 6969f...912

For meg var overgangen fra 0 til 1 den absolutt største (nekter å si verste her). Jeg fikk barn ganske sent og var tidligere særs bedagelig, egoistisk og hadde tillagt meg en rekke divafakter som ikke er forenelig med å være småbarnsmor.

Derfor var omveltningen størst da førstemann kom.

Overgangen fra 1 til 2 gikk veldig greit, men nå skal det sies at jeg har hatt flaks med gemyttet på barna mine. Minstemann er rolig som dagen er lang og eldste er stort sett grei og lager lite balluba.

Hadde ett eller begge barna vært mer krevende kunne nok overgangen til 2 blitt tøffere.

[Anonym bruker]

Takk for svar Nr 2 kommer om 5 uker, da vil eldste være 5 år. Er det lettere eller mer slitsomt med den aldersforskjellen og evt hvordan?

 

Anonymous poster hash: 6969f...912

[moota m storebror&lillebror]

Vi vendte oss veldig fort til å ha 2 barn. Jeg kommer ikke på at det tok noe tid.

Det var større omvending å få det første barnet enn å få et barn til. Det er mange overraskelser når man får første barnet, i alle fall for oss, uansett hvor godt forberedt vi trodde vi var. Dessuten var mange "familierutiner" veldig godt innarbeidet allerede når lillebror kom, så det var mindre omveltning på rutiner og vaner og slik da.

 

Han glidde rett inn, akkurat som storesøster. Det kommer nok litt an på hvor klar man er emosjonelt og psykisk tenker jeg. Om man føler seg klar selv. Men det er jo vanskelig å si hvordan andre har det.

[LillaGorilla♥♥]

Jeg vil si det er bra med stor aldersforskjell på den måten at eldste da er ganske selvstendig, de kan gå på do selv, spise selv, kle på seg selv etc. De er også mer "utadrettet" og vil gjerne heller leke med andre unger enn å henge i skjørtene på mor, noe som er bra når man har en baby som krever sitt.

Da kan man sende eldste til besteforeldre eller annen familie osv- eldste her er 4 og elsker å være hos besteforeldre, ha venninner på besøk og være noen timer i barnehagen innimellom.  Og faren spiller en større rolle enn hos et lite barn.

Det avlaster jo veldig mye, fremfor en liten en på 1-2 år som ikke forstår hvorfor mamma ikke har tid til dem lenger, og som helst skulle hatt mammafanget for seg selv. For ikke å snakke om at de må ha hjelp til mye.

[Anonym bruker]

Som mange sier her, det var en mye større omveltning å få nr 1 enn nr 2.  Og de to første mine er veldig tette OG begge hadde kolikk. 

 

5 år imellom første og andre går nok som smurt.

Hvis du har forberedt femåringen godt på det som kommer, vil kanskje femåringen til og med gi deg en hjelpende hånd en gang i blant   Selvfølgelig på storebror/søsters premisser. 

 

Lykke til!

Anonymous poster hash: 068be...d9a

[LillaGorilla♥♥]

Her er forresten eldste en ressurs i forhold til babyen, hun elsker å være storesøster og underholder ham i evigheter. Synger, ler, koser og forteller eventyr. Dessuten er hun gammel nok til å forstå at han er liten, man må være forsiktig, og hun kan passe på ham i noen få minutter mens jeg er på do for eksempel. 

Hun er veldig pliktoppfyllende.

[Anonym bruker]

Var ikke noe problem å ha to barn før minste bikket 2 år og de begynte å krangle som hund og katt, hele tiden og konstant. Phhhuuuh, håper det snart gir seg, de er straks 3 og 5 nå....

Anonymous poster hash: 1ac97...680

[Rivjernet]

Jeg syns det var tøffest å gå fra 2 til 3!

[Madolyn]

Her sier en at overgangen fra 0-1 var verst mens en annen sier overgangen fra 1-2 var verst, hehe ;-)

Hva er det som gjør at dere syns det?

 

Anonymous poster hash: 6969f...912

 

Det kommer jo helt an på hvor krevende barn man får  Her var èn unge som ti da førstemann skrek mye, sov lite og isolerte meg fullstendig i huset da han hylskrek i vogn og bil. Lillebror derimot er fornøyd som skjæra på tunet, sover godt på nettene og er en MYE enklere baby enn det storebror var. Overgangen fra 1 til 2 har gått ganske så smertefritt her i huset, men nå er ikke lillebror mer enn 9 uker foreløpig   Dagene oppleves faktisk som roligere med 2 nå når jeg går hjemme i permisjon og det er deilig å kunne gi storebror kortere bhg-dager og en ekstra fridag hver uke. Med førstemann hjemme som baby var denne tida helt grusom med massiv søvnmangel, konstant misfornøyd baby og en gryende fødselsdepresjon...

Endret 21. juni 2013 av Madolyn