Hvordan takle overreligiøse svigerforeldre?

[Anonym bruker]

Mine svigerforeldre er veldig snille, men det religiøse tar helt overhånd. Vi kan ikke være i huset med de i mer enn 2 minutter før de penser inn på hvor ille verden er. Uansett hva man snakker om, vris det over på det religiøse. Jeg har ikke noe imot religion og tror selv, men dette blir for ekstremt til og med for meg.

 

Hvordan kan vi håndtere dette? Blir jo snart kvalm og dårlig bare av tanken på at de kommer på besøk eller motsatt. Nå er det en del psykiske problemer i familien, så det kan ha noe innvirkning...

 

Kan jeg be mannen snakke med de og be de holde religionen på et mer diskret nivå?

Anonymous poster hash: a4dbb...b42

[Anonym bruker]

Æsj, så slitsomt.... 

 

Tror kanskje du bare må godta at det er sånn.   Mannen din er vel vokst opp med den praten, så det hadde kanskje vært rart om han plutselig skulle begynne å irettesette foreldrene sine på det. De vil nok i såfall raskt forstå at det er du, og ikke han som står bak. 

 

 

 

Anonymous poster hash: 8d11f...6e1

[MammantilNurket]

Vel ... dette er sikkert ikke svaret du ønsker deg, men jeg skilte meg.

(Det var flere grunner til at vi ble skilt altså, men livssynet til mine svigerforeldre ble etterhvert i overkant påtrengende).

[Anonym bruker]

Vet du MammantilNurket, det kan jeg egentlig godt forstå! Heldigvis er de ikke så ofte på offisielle besøk, men svigerfar var innom og velsignet gulerotåkeren min her om dagen, for det er jo viktig å være selvberget i disse tider...   Siste gang jeg lager gulerotåker for å si det slik, snakk om å vri gleden ut av ting   Min mann har nok fått overdose av dette pjattet over årene, så han har et helt avslappet forhold til de. Sjelden på besøk med mindre han må.

Anonymous poster hash: a4dbb...b42

[valkyrien]

Nå er jeg ateist, så jeg reagerer kanskje vel krasst på den slags prat...

 

Men jeg ville sagt i klartekst at hvis de ikke klarer å tone ned misjoneringen sin, så er de ikke lengre velkomne i mitt hus.

 

Jeg respekterer at folk tror på ulike ting, men vil ha meg frabedt å få det trykket nedover ørene.

[Magia]

Siden du skriver at de er "overreligiøse", så vil jeg tro det ikke nytter å snakke med dem. Jeg har en mor som er likedan, og hu holder jeg på en armlengdes avstand. Man kan bare gi opp å prøve å begrense slik prat ved å snakke med dem om det; er de slik jeg ser for meg, så er religionen så tett sammenvevd i allting at det ikke går an å snakke om en ting uten at det samtidig handler om Gud. 

[Anonym bruker]

Jeg har til en viss grad slike svigerforeldre selv. De kommer fra et annet land, vel og merke, hvor folk er mer opptatt av kristendom og tro enn i Norge. Selv er jeg ingen troende, så jeg synes det er slitsomt med all messingen om Jesus og Gud.
For min del er det bare å lukke ørene som gjelder. Stort sett er det bare prat uansett, MEN innimellom blander de seg i saker som angår meg og mannen og da må man nesten si ifra.
Mannen min flyttet til Norge for en del år siden, og vi giftet oss da borgerlig. Dette mener familien til mannen ikke er godt nok, så de anser oss knapt som gift siden vi ikke gjorde det i kirken. At de mener det er nå en ting, men så fikk vi et barn for noen måneder siden. Siden vi ikke er gift i kirken, vil det nærmest si at barnet er født utenfor ekteskapet- satt litt på spissen- og det er de ikke særlig begeistret for. Når det gjelder dåp så var de opptatt av at vi måtte gifte oss først før vi kunne ha noen dåp.
Dette har de ikke sagt til meg, i og med at vi ikke bor i samme land, men mannens bestemødre, nabokoner, svigerinner osv osv har sagt dette til han på telefon og når han var på besøk hjemme uten meg og barnet.
Mannen er ikke spesielt kristen, så han er fornøyd med tingenes tilstand, men er redd for all praten vil gi han et dårlig omdømme hvis vi ikke føyer oss. Jeg har sagt i klartekst at vi ikke kommer til å gifte oss enda en gang bare fordi de vil det. Aner ikke hvordan det skal gå seg til, men får vel tie i hjel saken.

Husker også da jeg var i et bryllup der for et par år siden og svigermoren min slepte meg vekk fra dansegulvet to ganger fordi jeg danset med en mann som var homofil. "Han er ikke normal, han er *sånn* og det vil du ikke omgås", sa hun til meg. Spurte bare hvorfor hun sa det der, og da sa hun det var syndig å være homofil. Samme skjer når de ser noe fra en sånn homoparade på tv eller det dukker opp en mann med feminint hår eller feminin stil - de som ser på okker seg og mumler noe med "å herren bevare" og skrur av.
Jeg kan ikke blande meg opp i dette, føler jeg. Er litt respektløs å valse inn i stua deres og si at de tar grundig feil og at de er noen sneversynte folk, hele gjengen. Men jeg har så sykt lyst til å bare si noe.

Dette ble langt og ikke noe særlig tess svar på hvordan du skal takle overreligiøse svigerforeldre.
Jeg bare sier ingenting, med mindre de begynner å blande seg inn i livet vårt. Eneste gangen jeg har sagt noe, var vel da de spurte hvor ofte jeg gikk i kirken. Svarte vel "aldri", noe som er sant sett bort fra bryllup, dåp osv. Kunne sikkert svart noe mer diplomatisk, men de fikk i alle fall et ærlig svar.
Lykke til...
 

Anonymous poster hash: 28dd9...314