Og her har dere meg.... Et år etter..

[Anonym bruker]

http://www.klikk.no/forum/barnimagen/index.php/topic/143910579-gravid-men-ingen-glede/

 

Det var en lang kamp og et langt grusomt svangerskap. Hormonene spilte meg et skikkelig puss. I 6 mnd gikk jeg rundt å ønsket at jeg hadde tatt abort. Jeg gruet meg så fælt. Vurderte på det sterkeste å bare ta selvmord. Men så ble jenta vår født!

 

Jeg ble stormende forelsket i den lille tulla. Mannfolket heiv jeg ut uken etter. Jeg trengte ingen! Jeg hadde jo barnet mitt, og vi skulle klare det vi to.

 

En mnd etter kom barnefaren på døra! Og ja dere hadde rett. Han hadde en skikkelig depresjon mens jeg var gravid. Det hadde vi begge. Vi hadde angst for det som skulle skje. Vi dro på ferie sammen alle tre og snakket, snakket og snakket om alt. Om alt som hadde skjedd. Han ville være pappa. Han ville prøve han også. Jeg tenkte lenge over om jeg kunne tilgi 9 mnd i fangenskap, med angst og tårer. Han hadde frarøvet meg å være gravid. Å kjenne gleden av at magen vokste og at barnet sparket. Men jeg valgte å tilgi.

 

Vi gikk i terapi! Lenge! Og han ble mer og mer engasjert. Vi flyttet sammen igjen, og ble forelsket igjen. Nå er jenta vår ett år. Han er verdens beste kjærligste og engasjerte pappa. Han elsker oss! Så ja! Mirakler skjer når barn blir født! Lykken kom til oss begge. Og jeg ville ikke byttet bort livet mitt nå med noe annet!

 

Så takk til dere som svarte meg den gangen. Jeg veit ikke om dere leser det nå. Men støtten jeg fikk i dette forumet mens jeg var gravid, gjorde at jeg klarte meg i gjennom det.

 

Og hva vil jeg med dette? Jo jeg vil hjelpe andre som har det slik jeg hadde det. Til dere som gruer dere til å bli mamma og som angrer på at ikke dere valgte abort. Å bli mamma er supert! Noen ganger er det litt slitsomt også. Men alternativet er så mye verre.

 

Så er du gravid og litt ulykkelig, så lover jeg deg at det blir helt knall tilslutt! Kos deg mens du er gravid og ikke la noen ødelegge det for deg.

 

Anonymous poster hash: c6118...f94

[Gråsonen]

Veldig bra ting ordnet seg for deg!

[Anonym bruker]

Takk! Jeg sier ikke at det ordner seg for alle. Men når mitt mannfolk snudde så er det visst håp i helvete også. Det viktigste er egentlig at det ordnet seg for meg. At morsfølelsen kom og at den ga meg styrke til å kaste mannen på dør. Det viser at vi kvinner har en indre styrke for å ta vare på barna våre. Og den kommer nok hos de aller fleste av oss.

 

Anonymous poster hash: c6118...f94

[Tarssan]

Blir så glad når jeg leser slikt godt at det gikk så bra med dere

[Anonym bruker]

Så bra det ordnet seg for dere. Jeg bor sammen med en mann som gir uttrykk for at han ikke lenger er glad i meg eller mine unger fra før og at vi bare irriterer ham hele tiden, selv om man får kyss og klem og gode ord innimellom der. Når man trenger ham der så svikter han. Da hjelper det ikke med små oppmerksomheter i hverdagen i ny og ne. Muligens han også har en depresjon, men ser ikke sånn ut.

Anonymous poster hash: 78082...d00

[Anonym bruker]

Min mann forandret seg veldig. Han var ikke til å kjenne igjen da han ble deprimert. Så ja det er fullt mulig at det er derfor han oppfører seg som han gjør. Håper han går inn i seg selv snart og finner ut av det. Så du slipper å ha det sånn. Sender deg en klem :-)

 

Anonymous poster hash: c6118...f94