Dere psykisk syke som skryter av at ingenting er noe problem for dere

[Anonym bruker]

Hva er grunnen til diagnosene da? Bipolar og angst etc etc, men ellers er alt bare en dans på roser..??

Lite sannsynlig.

Anonymous poster hash: 9618d...c4f

[Anonym bruker]

Angst kan være at du har en såpass vond følelse at du velger å fortelle om den til psykologen eller legen.

Det behøver ikke bety at det er spesielle ting du ikke tør, eller ikke kan gjøre...

 

Angst behøver ikke å være at du sitter skjelvende i sofaen og ikke tør å kjøre barna på fritidsaktiviteter, eller handle i butikken.

 

Bipolare aleneforeldre pleier vel å bringe barna til slektninger når de merker at de går inn i en depressiv periode? For å skjerme barna.

Anonymous poster hash: 45620...a25

[Anonym bruker]

"Dere psykisk syke"

 

Husk at det ikke er noen som er det og andre ikke - for alltid. Enhver stabil, lykkelig person kan oppleve at psyken får en knekk - på brøkdelen av et sekund eller gradvis over tid. 1 av 3 nordmenn vil oppleve å slite psykisk i løpet av livet.

 

Dersom skal man være forsiktig med å sitte på en høy hest og se ned på mennesker med psykisk sykdom - fallet ned kan være jævlig langt.

 

Og dersom man selv får føle det på huden vil man kanskje skjønne at det å være menneske med psykisk sykdom ikke er noe mer ensrettet enn det å være menneske uten psykisk sykdom. Man kan være så og si uberørt, og man kan være svært langt nede.

 

Syns det var spesielt herlig med denne trådstarteren som mente at mennesker med deprIsjon ikke burde få barn. Som alle burde vite er ikke depresjon en tilstand noen er født med og andre ikke. En depresjon kan alle gå inn i som en følge av livets bølger - litt vanskelig blir det derfor å reservere "de deprimerte" mot å få få barn. Men sånn er det med alt - lite kunnskap om et tema fører til sterke og unyanserte fordommer.

Anonymous poster hash: 0cebe...0da

[Anonym bruker]

Regner nesten med du refererer litt til meg her, jeg som skrev at selv med bipolar lidelse og angst fullførte jeg skolen med toppkarakterer.

Sa aldri det var en dans på roser, det har virkelig vært tøft, men jeg vil det beste for barna mine og meg selv, så jeg trenger en utdanning.

Men jeg fikk tilrettelagt skolehverdagen min, både pga min sykdom og pga den kompliserte graviditeten.

Jeg er sykt stolt over meg selv og det jeg har oppnådd, selv med disse lidelsene.

 

Prøvde bare å forklare HI i andre tråden at selv med psykisk sykdom kan man ta vare på både seg selv og barn pluss med litt godvilje og stort pågangsmot så får man det til

 

Anonymous poster hash: 2e2f0...805

[Anonym bruker]

Godt jobba, 805, hilsen 0da

 

 

Anonymous poster hash: 0cebe...0da

[Anonym bruker]

...får man til det meste, skulle det stå

 

Anonymous poster hash: 2e2f0...805

[Anonym bruker]

Virker bare som om dere prøver å skryte over hvor flinke dere er samtidig som dere vil at folk skal syns synd på dere i samme slengen... Dårlig kombo.

Anonymous poster hash: 9618d...c4f

[Anonym bruker]

Flott at du står frem med din kunnskap og fordomsfrihet HI!

Ta deg en bolle!

 

Anonymous poster hash: 57dcd...773

[Anonym bruker]

Hehe, flott at du mener at mennesker som har klart å oppnå målene sine bare skryter.

Regner da med du aldri har oppnådd ett mål og vært glad og lykkelig, for så å fortelle andre om det?

 

Anonymous poster hash: 2e2f0...805

[mamma_bergen]

 

Virker bare som om dere prøver å skryte over hvor flinke dere er samtidig som dere vil at folk skal syns synd på dere i samme slengen... Dårlig kombo.

 

Anonymous poster hash: 9618d...c4f

 

Hehe..Virkelig?? Du har ikke all verdens kunnskap om dette har du? Eller mennesker sånn generelt?

 

Jeg har en ADHD, men før det ble oppdaget fikk jeg diagnosen angst og depresjon, og det har vært knalltøft til tider, det å være mor, ta vare på eget og andres liv,men jeg har klart det ganske bra og holder nå på med høyskoleutdannelse for å bygge på utdannelsen jeg har fra før. I tillegg jobber jeg og tar vare på datteren min. Og vet du hva? Jeg er virkelig superstolt av hva jeg klarer! 

 

Det krever mer av meg enn mange "friske" å gjennomføre det løpet jeg har valgt, det er mer utfordrende og det er mange hindre, men jeg står på og jeg klarer det veldig bra og er som sagt stolt av meg selv. Det er ikke snakk om at jeg vil at andre skal synes synd i meg, men jeg må få være stolt av hva jeg faktisk klarer? For når man har en diagnose blir man automatisk sett på som at man ikke kan gjennomføre ting,men er ikke verdig det å være stolt av noe osv..

 

Jeg syns det er trist at det finnes så mange personer i dag som har så lite kunnskap om andre mennesker, men uttaler seg som om de har kunnskap. Verden er blitt så liten at kunnskap er bare noen tastetrykk unna. Bare prøv, kanskje du blir overrasket

[Tigerpote]

Når man får en psykisk lidelse vil man jo i gitte tilfeller få en eller annen begrensning. Jeg tror også at barn nesten alltid vil snappe opp at noe er galt, selv om foreldrene tror at de klarer å holde det skjult. Noen barn vil kanskje lide under foreldrenes lidelser, det kommer helt an på hva slags diagnose, alvorlighetsgrad, omsorgsevne og om man må ha avlastning etc. Men jeg er svært uenig i menneskesynet til TS, og må si meg enig i at du ikke burde sitte på den hesten din, for der sitter du ikke trygt. Nær sagt halvparten av oss vil i løpet av livet oppleve å få en psykisk lidelse og som oftest som ikke er så alvorlig at man kan fint fungere i foreldrerollen likevel. Barn skal aldri bli brukt som de voksnes psykologer eller bli utsatt for omsorgssvikt. Men jeg tror ikke at de tar skade av å se at ikke livet alltid er en dans på roser heller.

[Anonym bruker]

At man sliter psykisk på en eller annen måte betyr da virkelig ikke at man ikke greier noe som helst

 

Jeg har selv slitt med depresjoner og alt mulig når jeg var yngre og det gikk i bølgedaler. I noen perioder tørte jeg ikke gå ut av huset eller ta telefonen, mens i andre perioder var jeg kjempesosial og følte meg lykkelig.

 

Nå er jeg fri for depresjoner, men har fortsatt en grad av sosial angst. Jeg lar aldri det stoppe meg i forhold til ting som skjer med barna eller ting jeg må gjøre, men det kan være veldig ubehagelig å gjennomføre til tider.

 

Og når det er sagt så har vel også det at jeg har slitt psykisk gjort meg sterkere psykisk. Det er vanskelig å forklare og høres sikkert veldig rart ut, men det er utrolig hva kroppen og "sjelen" klarer

 

Ps: De første årene jeg slet med depresjoner og div så var det INGEN som visste/så det. Jeg var som en hvilken som helst "vanlig" person.

Anonymous poster hash: 5597b...aa7

[Anonym bruker]

Jeg har en god dose selvinnsikt og har lært meg å leve med de begrensningene jeg har, akkurat som andre med fysiske sykdommer må leve med sine. Jeg er svært takknemlig for at barna mine har en oppegående far da sykdommen brøt ut, for jeg hadde der og da evig nok med å ta vare på meg selv. Nå kjenner jeg triggere, vet hva som påvirker meg positivt og negativt, er klar over mine begrensninger og har jobbet utrolig mye med meg selv. Det går helt greit, har ikke hatt noen dårlige perioder på svært lang tid.

 

Jeg lurer på hva som skjer med barna i de tilfellene der det ikke finnes en oppegående pappa og et nettverk rundt familien, eller der den syke i så stor grad mangler selvinnsikt at han/hun ikke engang oppsøker hjelp... Jeg tviler ikke på at alle som svarer som meg her inne mestrer sykdommen sin, jeg ville mye heller vært bekymret for de som ikke har det bra, ikke mestrer foreldrerollen og hverdagen, som ikke skriver svar i trådene her. Det er vel gjerne slik at det er de som lar seg provosere som svarer, og vi svarer gjerne at "vi har ting på stell nå!", de som lar sykdommen gå utover barna vil vel i mindre grad svare på det her...

Anonymous poster hash: 9632e...3d1