Å leve med en "usynlig" sykdom er slitsomt.

[Mamma`n til Will& Ailo]

 

Jeg har nettopp fått diagnosen bekterev (for 1,5 år siden nå da..) etter mange år med uforklariige smerter. Tør liksom ikke si det til noen! Jeg vil leve normalt, være med på fotballtrening, leke og herje med ungene gå på fjellturer osv uten å måtte forklare for alle hvordan jeg kan det når jeg liksom er så syk. Propper kroppen full av smertestillende hver dag, og tar sprøyter med masse bivirkninger for å takle sykdommen. nettopp begytn med sprøyte. Enbrel virket ikke, så nå er det simponi. Vet ikke om den virker enda. Begynte denne mnd.

 

Har ikke vært sykemeldt siden i fjor høst nå, etter kraftig regnbuehinnebetennelse som bare kom igjen hele tiden. Da lurte folk på hvorfor jeg ikke klarer jobben min når jeg bare var betent på øyet. Er så slitsomt å hele tiden måtte forklare at det er en alvorlig betennelse som kan gjøre meg blind, og som er utrolig smertefull!! Gikk på høy dose med prednisolon og kroppen og hodet var helt bortreist! Fungerte bare ikke.. Legen har villet sykemelde meg veldig mange ganger, men jeg har sagt jeg ikke vil, for jeg hater når folk tror jeg er en unnasluntrer. For klarer jeg trene osv klarer jeg jobb også, mener de.

 

Uff, dette ble langt... Er veldig frustrerende dette! "Godt" å høre med andre som har det som meg!

 

Anonymous poster hash: 2fb99...c58

 

Du må sykemelde deg! Helsa di kommer først og du skal ha kroppen din i mange år til.... Jobben kommer IKKE til å takke deg når du sitter der med dårlig helse, men KROPPEN din kommer til å takke deg for at du hører på legen din og sykemelder deg. Og da klarer du kanskje å jobbe i noen år ekstra Lytt til kroppen din , det er ikke verdt å møte den berømte veggen. 

[Cat.68]

 

 

 

Jeg har nettopp fått diagnosen bekterev (for 1,5 år siden nå da..) etter mange år med uforklariige smerter. Tør liksom ikke si det til noen! Jeg vil leve normalt, være med på fotballtrening, leke og herje med ungene gå på fjellturer osv uten å måtte forklare for alle hvordan jeg kan det når jeg liksom er så syk. Propper kroppen full av smertestillende hver dag, og tar sprøyter med masse bivirkninger for å takle sykdommen. nettopp begytn med sprøyte. Enbrel virket ikke, så nå er det simponi. Vet ikke om den virker enda. Begynte denne mnd.

 

Har ikke vært sykemeldt siden i fjor høst nå, etter kraftig regnbuehinnebetennelse som bare kom igjen hele tiden. Da lurte folk på hvorfor jeg ikke klarer jobben min når jeg bare var betent på øyet. Er så slitsomt å hele tiden måtte forklare at det er en alvorlig betennelse som kan gjøre meg blind, og som er utrolig smertefull!! Gikk på høy dose med prednisolon og kroppen og hodet var helt bortreist! Fungerte bare ikke.. Legen har villet sykemelde meg veldig mange ganger, men jeg har sagt jeg ikke vil, for jeg hater når folk tror jeg er en unnasluntrer. For klarer jeg trene osv klarer jeg jobb også, mener de.

 

Uff, dette ble langt... Er veldig frustrerende dette! "Godt" å høre med andre som har det som meg!

 

Anonymous poster hash: 2fb99...c58

 

Du må sykemelde deg! Helsa di kommer først og du skal ha kroppen din i mange år til.... Jobben kommer IKKE til å takke deg når du sitter der med dårlig helse, men KROPPEN din kommer til å takke deg for at du hører på legen din og sykemelder deg. Og da klarer du kanskje å jobbe i noen år ekstra Lytt til kroppen din , det er ikke verdt å møte den berømte veggen.

Utrulih godt sagt

[Frøken Ubesluttsom]

Jeg har vært psykisk syk i noen år, og kjenner igjen mye av det du skriver også derfra. I tillegg har jeg fibromyalgi og migrene, og en hel del andre diagnoser som jeg trur at "påvirker" hverandre. Kombinasjonen av disse blir en helhet.

 

Du sier det så bra, og jeg tror de fleste som har en "skjult" sykdom, være seg fysisk eller psykisk kjenner seg mye igjen.

 

Jeg fikk en gang høre at: "du er heldig du som kan gå hjemme hele tida og slippe å jobbe". Jeg svarte bare at "du veit ikke hva du snakker om".

 

Føler meg ikke heldig i det hele tatt.

[Anonym bruker]

Jeg har vært psykisk syk i noen år, og kjenner igjen mye av det du skriver også derfra. I tillegg har jeg fibromyalgi og migrene, og en hel del andre diagnoser som jeg trur at "påvirker" hverandre. Kombinasjonen av disse blir en helhet.

 

Du sier det så bra, og jeg tror de fleste som har en "skjult" sykdom, være seg fysisk eller psykisk kjenner seg mye igjen.

 

Jeg fikk en gang høre at: "du er heldig du som kan gå hjemme hele tida og slippe å jobbe". Jeg svarte bare at "du veit ikke hva du snakker om".

 

Føler meg ikke heldig i det hele tatt.

Samme problem her... Psykisk syk, vært det så langt tilbake jeg kan huske...

Det verste er de fordommene som Cath og flere beskriver...

Jeg føler meg skamfull og null verdt... Selv hos kjæresten min... Han presterte å si til meg i dag at å være sammen med en som er psykisk syk, er som resten av samfunnet: forbryteren har flere rettigheter enn offeret (han ser da på meg som forbryteren og seg selv som et offer pga sykdommen min), og det såret!

 

Det er folk som tror,syns og mener at vi som har en skjult sykdom, bare "faker", og det er så ufattelig vondt å bære.

Så nå sitter jeg uten venner, med familie jeg knapt prater med, og en kjæreste som ser på meg som en forbryter...

 

Anonymous poster hash: 37142...78a

[Frøken Ubesluttsom]

 

Jeg har vært psykisk syk i noen år, og kjenner igjen mye av det du skriver også derfra. I tillegg har jeg fibromyalgi og migrene, og en hel del andre diagnoser som jeg trur at "påvirker" hverandre. Kombinasjonen av disse blir en helhet.

 

Du sier det så bra, og jeg tror de fleste som har en "skjult" sykdom, være seg fysisk eller psykisk kjenner seg mye igjen.

 

Jeg fikk en gang høre at: "du er heldig du som kan gå hjemme hele tida og slippe å jobbe". Jeg svarte bare at "du veit ikke hva du snakker om".

 

Føler meg ikke heldig i det hele tatt.

Samme problem her... Psykisk syk, vært det så langt tilbake jeg kan huske...

Det verste er de fordommene som Cath og flere beskriver...

Jeg føler meg skamfull og null verdt... Selv hos kjæresten min... Han presterte å si til meg i dag at å være sammen med en som er psykisk syk, er som resten av samfunnet: forbryteren har flere rettigheter enn offeret (han ser da på meg som forbryteren og seg selv som et offer pga sykdommen min), og det såret!

 

Det er folk som tror,syns og mener at vi som har en skjult sykdom, bare "faker", og det er så ufattelig vondt å bære.

Så nå sitter jeg uten venner, med familie jeg knapt prater med, og en kjæreste som ser på meg som en forbryter...

 

Anonymous poster hash: 37142...78a

Uff da. Det er jo i hvertfall ikke noe ålreit.

Har en veldig forståelsesfull og omtenksom samboer jeg da. Heldigvis. Han er den beste.

[Frøken Ubesluttsom]

Har alltid vært veldig åpen om problemene/plagene mine jeg da, og det viser seg å ha hatt mye å si. Virkelr som det er lettere for folk å akseptere da. Det er den erfaringen jeg har hvertfall.

[pip pip]

Jeg har ME og jobber ikke.

Jeg slipper heldigvis å føle jeg må forsvare meg ovenfor samboer. Han er veldig forståelsesfull og omtenksom.

 

Synes det er utrolig mye fordommer her inne. Er ikke ofte jeg blir provosert eller såret av innlegg her inne, men det har

vært noen.

 

Dere som har skrevet her inne ang sykdom, har dere prøvd ldn, den nye vidundermedisinen på markedet?

Har hatt veldig god effekt på mange, men desverre ikke alle.

Ville bare tipse dere:)

[Gjest ronja røverdatter]

 

Jeg har vært psykisk syk i noen år, og kjenner igjen mye av det du skriver også derfra. I tillegg har jeg fibromyalgi og migrene, og en hel del andre diagnoser som jeg trur at "påvirker" hverandre. Kombinasjonen av disse blir en helhet.

 

Du sier det så bra, og jeg tror de fleste som har en "skjult" sykdom, være seg fysisk eller psykisk kjenner seg mye igjen.

 

Jeg fikk en gang høre at: "du er heldig du som kan gå hjemme hele tida og slippe å jobbe". Jeg svarte bare at "du veit ikke hva du snakker om".

 

Føler meg ikke heldig i det hele tatt.

Samme problem her... Psykisk syk, vært det så langt tilbake jeg kan huske...

Det verste er de fordommene som Cath og flere beskriver...

Jeg føler meg skamfull og null verdt... Selv hos kjæresten min... Han presterte å si til meg i dag at å være sammen med en som er psykisk syk, er som resten av samfunnet: forbryteren har flere rettigheter enn offeret (han ser da på meg som forbryteren og seg selv som et offer pga sykdommen min), og det såret!

 

Det er folk som tror,syns og mener at vi som har en skjult sykdom, bare "faker", og det er så ufattelig vondt å bære.

Så nå sitter jeg uten venner, med familie jeg knapt prater med, og en kjæreste som ser på meg som en forbryter...

 

Anonymous poster hash: 37142...78a

 

 Det var kanskje ubetenksomt sagt at kjæresten din, men det kan være svært tungt og frustrerende å leve sammen med en kronisk syk person også.  Om kjæresten din ellers er en kjekk fyr, så mente han sikkert ikke at han ser på deg som en forbryter og det var ikke det han sa heller.  Han bare sammenlignet.  Og det kan nok av og til føles slik for partneren.  Jeg har kronisk syke i familien og har sett hvor hardt det kan være å være nærmeste pårørende.

 

Godt innlegg, Cat! Folk burde tenke seg om flere ganger før de utrykker det de tenker og tror og mener om ting de egentlig ikke har peiling på.

[Anonym bruker]

 

 

Jeg har vært psykisk syk i noen år, og kjenner igjen mye av det du skriver også derfra. I tillegg har jeg fibromyalgi og migrene, og en hel del andre diagnoser som jeg trur at "påvirker" hverandre. Kombinasjonen av disse blir en helhet.

 

Du sier det så bra, og jeg tror de fleste som har en "skjult" sykdom, være seg fysisk eller psykisk kjenner seg mye igjen.

 

Jeg fikk en gang høre at: "du er heldig du som kan gå hjemme hele tida og slippe å jobbe". Jeg svarte bare at "du veit ikke hva du snakker om".

 

Føler meg ikke heldig i det hele tatt.

Samme problem her... Psykisk syk, vært det så langt tilbake jeg kan huske...

Det verste er de fordommene som Cath og flere beskriver...

Jeg føler meg skamfull og null verdt... Selv hos kjæresten min... Han presterte å si til meg i dag at å være sammen med en som er psykisk syk, er som resten av samfunnet: forbryteren har flere rettigheter enn offeret (han ser da på meg som forbryteren og seg selv som et offer pga sykdommen min), og det såret!

 

Det er folk som tror,syns og mener at vi som har en skjult sykdom, bare "faker", og det er så ufattelig vondt å bære.

Så nå sitter jeg uten venner, med familie jeg knapt prater med, og en kjæreste som ser på meg som en forbryter...

 

Anonymous poster hash: 37142...78a

Tenker du ikke at det er tøft for han og? Tror du han syns det er så jævlig lett å være sammen med en som er psykisk syk. Det er det som er problemet med dere med usynlige sykdommer, dere ser kunn dere selv og ikke at barn og mann kanskje lider selv

 

Anonymous poster hash: fc254...02c